Den svenske stiftelsen Expo publiserte torsdag en rapport som viser at antallet aktiviteter i nynazistmiljøet i Sverige har økt markant det siste året. Noe av årsaken er at rekrutteringen  var høy i året som gikk:

Expo har identifisert 111 personer som for aller første gang deltok i aktiviteter organisert av «Den nordiske motstandsbevegelsen» (DNM), der 47 av disse tidligere ikke hadde hatt noe med såkalt raseideologiske miljøer å gjøre.

Tirsdag 1. mai har DNM fått tillatelse fra politiet til å marsjere i både den svenske industribyen Ludvika i Dalarna, der flere av lederne også har bosatt seg – og i Boden i Nord-Sverige.

På få år har nynazist-gruppen gjennomført flere demonstrasjoner og politiske aksjoner, men også markert seg med fysisk vold, bombeangrep og annen kriminalitet, i flere av de nordiske landene. I Sverige har organisasjonen trolig flere enn 200 aktive medlemmer, i Finland anslagsvis 70, mens det er snakk om rundt 40 medlemmer eller aktive støttespillere i Norge. (Også i Danmark har flere høyreekstreme knyttet seg til DNM den siste tida).

Dette er imidlertid ikke første gang  høyreekstreme miljøer vokser og blir synlige her hjemme. Både på 70- og 80-tallet, men kanskje spesielt 1990- og 2000-tallet, jobbet norsk politi og flere andre instanser målrettet med å bryte opp nynazistiske grupper, forebygge rekruttering og hindre voldsutøvelse. Likevel er det ikke gitt at gårsdagens metoder vil fungere i arbeidet mot Den nordiske motstandsbevegelsen.

– Det er ingen tvil om at man står ovenfor en annen type utfordring i dag, sier en tidligere nynazist med fortid fra det voldelige høyreekstreme miljøet i Norge til Filter Nyheter.

Han jobber i dag med forebyggende virksomhet på flere arenaer, blant annet opp mot enkeltpersoner som er tilknyttet Den nordiske motstandsbevegelsen, men ber om å få være anonym av hensyn til egen familie.

Nynazister i dag: – En voksen bevegelse

Den tidligere nynazisten får støtte fra Tore Bjørgo, som i en årrekke har jobbet med forebyggende politiarbeid og i dag er professor ved C-Rex, Senter for ekstremismeforskning ved Universitetet i Oslo

– Disse miljøene har endret seg ganske betydelig siden 1990- og 2000-tallet. Tidligere handlet dette primært om ungdomsbevegelser, der personer ble rekruttert inn som tenåringer og forsvant ut som noen-og-20-åringer eller tidligere. Da hadde man en stor verktøykasse, som var tilpasset ungdom: Forebyggende politi, samordning av lokale, kriminalitetsforebyggende tiltak, skoleverket og barnevernet håndterte til sammen disse miljøene godt. Tidligere nynazister som siden har forlatt miljøet har fortalt om hvor effektivt dette virket den gangen, sier Bjørgo.

Professor og ekstremismeforsker Tore Bjørgo ved C-Rex. PRESSEFOTO

Svein Ludvig Larsen, som var prest i Hokksund da byen ble kjent som et nazi-rede på 90-tallet, har tidligere fortalt om hvordan radikaliseringen ble motvirket av hvite busser-turer for skoleelevene, en årlig håpskonferanse og et eget toleransefag i skolen. På flere steder i landet var ungdomsarbeidere, barnevernsansatte og politiet involvert i forebyggende arbeid.

I dag påpeker Tore Bjørgo at det høyreekstreme miljøet i 2018 er en mer sammensatt gruppe, der ikke minst alderen er gjennomgående høyere:

– Det er i hovedsak en voksen bevegelse, der nesten alle er over 20 år og bare noen få ned mot 18 år. Man finner nesten ikke tenåringer, men heller unge voksne eller godt voksne. Disse har man bare en begrenset verktøykasse for. Politiet kan for eksempel ikke kreve som før at personer tropper opp med sine foreldre på politistasjonen for å snakke om sin deltakelse i miljøet. Det er heller en hel masse begrensninger i dette arbeidet nå. Det man stort sett har, er politiet og straffesystemet, NAV og annet sosialt hjelpeapparat, samt helsetjenestene, sier Bjørgo.

Også den tidligere nynazisten Filter Nyheter har snakket med understreker at gjennomsnittsalderen på 90-tallet var langt lavere, noe som medfører at politiets metodikk fra den gang ikke nødvendigvis vil fungere i dag.

– Jeg tror gjennomsnittsalderen var rundt 17 år. Mye av det som trakk unge nynazister ut av miljøet den gangen var bekymringssamtaler med politiet, kombinert med relasjoner: At folk fikk kjærester som enten ville trekke seg ut eller ikke var medlemmer, ble viktig. I dag er mange av nynazistene godt voksne med barn. I Sverige har heller ikke nynazister hatt problemer med å få seg jobb, sier eks-nazisten, som mener den høye gjennomsnittsalderen gjør det forebyggende arbeidet både lettere og vanskeligere:

– Det gjør jo at færre mennesker slutter seg til dem, fordi miljøet er voksent og de fleste voksne er for smarte til å gå inn i et nynazistisk miljø. Men det gjør også at det blir mye vanskeligere å bekjempe de individene som faktisk velger å gå inn, sier han.

Selv om miljøet i dag er eldre, er det fortsatt relativt belastet: Flere av de sentrale medlemmene i Den nordiske motstandsbevegelsen har et kriminelt rulleblad med både volds- og narkotikadommer. Ekstremismeforsker Tore Bjørgo tror mye handler om å finne et fellesskap.

Eks-nazist: – Jo eldre du er, jo sterkere står du ideologisk

– Også i dag finner man personer som er arbeidsledige eller har rusbakgrunn, samt personer som er sosialt ensomme og som finner et veldig sterkt fellesskap med en veldig sterk identitet i disse miljøene. De er gjerne utstøtt sosialt fra før, men er villig til å bli med i dette felleskapet, som til tross for at det er stigmatisert tilbyr dem en annen og sterkere tilhørighet. Utfordringen blir å tilby dem noe som er enda sterkere, men det er ikke så lett, sier Bjørgo.

– Det vil alltid finnes noen som lar seg forføre av budskapet eller det interne brorskapet, mener en avhopper fra nazimiljøet. JONAS SKYBAKMOEN

Den tidligere nynazisten Filter Nyheter har snakket med mener at enkelte tidløse faktorer som gjør at mennesker søker seg til ekstreme miljøer også er godt synlige i dag.

– Du finner de samme folkene med de samme utfordringene i livet, bare at de er eldre. De har behov for trygghet og et fellesskap. Jeg tenker at politiet må jobbe målrettet og plukke dem inn for alt de kan plukkes inn for. Men samtidig er det ingen tvil om at nazistene i Den nordiske motstandsbevegelsen føler seg veldig trygge. De bor i Dalarna i Sverige og er ikke redd for angrep fra militante anti-fascister, samtidig som de selv føler at samarbeidet med det lokale politiet er godt. Kanskje kunne politiet heller ha valgt en metode hvor de i større grad gikk etter lederne i organisasjonen. Vi så at det fungerte med for eksempel Vigrid og Tore Tvedt, som til slutt ikke orket å være så aktiv lenger, sier han.

Eks-nazisten påpeker likevel at vi «ikke kan leve i en illusjon der man tror at dette kan bekjempes permanent»:

– Det vil alltid finnes noen som lar seg forføre av budskapet eller det interne brorskapet. Og på samme måte som det alltid vil finnes et kriminelt énprosent-miljø eller satanister, vil det finnes folk som holder hakekorsfanen. Man må bruke alle lovens virkemidler for å hindre nyrekruttering, men Tore Tvedt kan jo for eksempel ikke avradikaliseres. Han er voksen og nazist inn til margen. Jo eldre du er, jo sterkere står du ideologisk. Når personer går inn i dette som et bevisst valg, blir det også vanskeligere å kjempe mot det.

Tore Bjørgo og C-Rex ferdigstiller i disse dager en rapport om hvilke tiltak og metoder norske myndigheter bør fokusere på i arbeidet med å ufarliggjøre høyreekstrem miljøer. I en kronikk i Aftenposten tidligere i år tok Bjørgo sammen med sin kollega Jacob Aasland Ravndal til orde for tydelige reaksjoner og «merkbare konsekvenser» i de tilfellene hvor Den nordiske motstandsbevegelsen trår over grenser.

Råd: Tydelige reaksjoner fra politi og myndigheter

– Å true andre til taushet er å gå over grensen, selv om det gjøres subtilt. En tvetydig trussel oppleves definitivt ikke som mindre reell, kanskje tvert imot, skrev artikkelforfatterne, som viste til hvordan nynazistene i både Ludvika og Borlänge har kapret plasser i de lokale kommunestyrene, hvor de gjerne sanksjonerer meningsmotstandere med pågående «tv-intervjuer» eller følger etter dem ut på parkeringsplassen etter politiske debatter.

– Da er det politiets ansvar å tydelig advare den som truer, straffeforfølge hvis det lar seg gjøre, eller gjennomføre andre tiltak som kan demotivere slik adferd. Dette kan være alt fra systematisk oppfølging og bevissamling til andre tiltak som gjør truende adferd mer belastende for den som truer enn for den som trues, skriver Bjørgo og Ravndal.

De er også kritiske til at motstandsbevegelsen har fått utstyre seg med skjold og hjelmer under demonstrasjoner, for på denne måten å fremstå som «et eget opprørspoliti» og slik utfordre statens voldsmonopol.

«Alt dette – vold, subtile trusler og offentlige maktdemonstrasjoner – skjer ikke tilfeldig, men er deler av en nøye planlagt strategi som går ut på å konstant tøye grensene for hva Den nordiske motstandsbevegelsen kan tillate seg. Det er nå opp til nordiske myndigheter å bestemme nøyaktig hvor grensen går, og sørge for at alt som havner utenfor, får merkbare konsekvenser», heter det i kronikken.

Den tidligere nynazisten Filter Nyheter har snakket med mener eksponering av medlemmene er et svært nyttig grep – og argumenterer blant annet for at nazistene bør få marsjere slik at det blir synlig hvem de er og hvordan de ser ut, noe som igjen kan gjøre at familie eller venner av enkeltmedlemmer reagerer og prosessen med få å individer ut av miljøet begynner.

Det han imidlertid er helt sikker på, er at det ikke fungerer å møte nazistene med vold på gatene.

– Jeg ble angrepet flere ganger – og sendte flere på sykehuset selv. Det gjorde bare samholdet internt enda sterkere, sier eks-nazisten.

Det nynazistiske miljøet ser annerledes ut enn på 90-tallet, da det i hovedsak besto av marginaliserte ungdommer. HARALD KLUNGTVEIT