EUs kvoteordning for klimautslipp er Regjeringens kanskje viktigste verktøy for å sikre at Norge innfrir målet om 40 prosent kutt i utslippene innen ti år. Systemet gjelder industribedrifter i medlemslandene, og sørger for at utslipp fra industrien holder seg innenfor årlige maksgrenser som bestemmes av politikerne. Norge har vært med i kvotesystemet siden 2008, og tildeles årlig i underkant av én prosent av den totale mengden kvoter EU utsteder hvert år. EU-medlemmene selger disse på en felles børs hvor alle bedrifter, uavhengig av hvor i EU de holder til, kan kjøpe utslippstillatelser. De fem siste årene har Norge imidlertid ikke hatt mulighet til å selge kvotene på børsen, fordi den ligger direkte under EU-«regjeringen». Jurister har forhandlet siden 2013 hvordan Norge kan bli med uten at det går på akkord med loven om suverenitetsavståelse (husker du grunnlovskrangelen i Acer-debatten? Det er litt samme greia). Først i juni i år fikk vi lov til å selge kvotene på børsen.

Norge sitter på et kvoteberg

I mellomtiden har det «hopet seg opp» med kvoter for Norges del. Faktisk har vi opparbeidet oss et lite kvotetårn, 41,4 millioner stykker. Det er det samme som drøye 41 millioner tonn CO2. Til sammenlikning er Norges årlige utslipp på rundt 53 millioner tonn CO2. Disse utslippstillatelsene er Staten nå forpliktet til selge på børsen til industribedrifter i EU.

Regjeringen tjener gress på utslipp - øremerker ikke pengene til klimatiltak

Det er en engangs-inntekt på nær 8,3 milliarder kroner (NB: det er et anslag basert på sommer 2019-priser. Kvoteprisen er ustabil, og kan svinge mye, men har det siste året gått sterkt opp). Fun fact: Det er omtrent like mye som regjeringens bompengekrise kostet (8 milliarder over ti år).  EU har føringer overfor sine medlemsland om at kvoteinntekter bør brukes på klimatiltak, men...