Miljøbevegelsen tapte andre runde i klimasøksmålet mot staten. Borgarting lagmannsrett frifant 23. januar staten for å ha brutt Grunnlovens miljøparagraf. Saksøkerne varsler allerede nå at de vil anke saken videre.
Den såkalte klimarettssaken handler om at Natur og Ungdom og Greenpeace saksøkte norske myndigheter for å dele ut 23 letetillatelser for oljeboring i Barentshavet. Saksøkerne argumenterte for at vedtaket er brudd på miljøparagrafen i Grunnlovens § 112. Der står det at borgerne har rett til et «miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares», også for fremtidige generasjoner.
Kjernen i saken handler om hvorvidt, og i tilfelle hvilken grad, loven gir folket rettigheter. I tillegg reiste saken spørsmål om hvordan bestemmelsen kan anvendes på utslipp av klimagasser.
Miljøaktivistene tapte i tingretten, og anket til lagmannsretten. Rettssaken gikk i november, og fikk oppmerksomhet fra selveste FNs utsending for miljø og menneskerettigheter, David Boyd, som kom med sterk kritikk av regjeringens oljepolitikk. Da en nederlandsk miljøorganisasjon, Urgenda, vant et klimasøksmål mot nederlandske myndigheter, gav det de norske miljøorganisasjonene håp om at det er mulig å vinne fram også i Norge. Lagmannsretten sa altså «nei».
- Les hvordan rettssaken foregikk: Olje, tårer og «konspirasjonsteorier»: – Regjeringsadvokaten er ute av kontroll!
Greenpeace-leder Frode Pleym kaller lagmannsrettens dom «et stort skritt nærmere seier». Her er de viktigste konklusjonene i dommen:
Du HAR rett til et miljø det er trygt og sunt å leve i
Er 112 en lov som sikrer en faktisk rett til et sunt og levelig miljø for alle enkeltpersoner i Norge, eller bare en lov som sier at staten har en plikt til å gjøre generelle miljøtiltak? Det har vært en av de store spørsmålene i klimarettssaken.
Regjeringen mener loven ikke kan brukes til å stoppe utvinningstillatelsene, og at loven ikke inneholder formuleringer om verken rettigheter eller forbud, men at det er snakk om «overordnede prinsipper» eller «signaler». Regjeringsadvokaten mener spørsmålet ikke hører hører hjemme i en rettssal.
Både tingretten og lagmannsretten mener grunnlovens paragraf 112 ER en rettighetsbestemmelse, som gir hver enkelt nordmann en rett til et sunt miljø og en natur der produksjonsevne og biologisk mangfold ivaretas.
Dette skriver lagdommerne:
Miljøet er i ytterste forstand grunnleggende for menneskelige livsvilkår, og sammenlignet med andre rettigheter som domstolene er satt til å verne om, framstår det ikke som en unaturlig forståelse av § 112 at domstolene også på dette området skal kunne sette en skranke for statens handlinger.
Derfor er letetillatelsene likevel lovlige
Miljøorganisasjonene mener letetillatelsene etter olje i Barentshavet bryter grunnlovens miljøparagraf fordi klimagassutslippene fra utvinning og forbrenning av olje og gass setter klimasystemet ut av balanse og kraftig forverrer våre og framtidige generasjoners livsbetingelser. I tillegg mener de at utvinningen innebærer så stor risiko for dyr og planter som lever ved iskanten og i havområdet, at det er lovstridig.
Lagmannsretten er uenig.
Dommerne legger vekt på at det i dag er usikkert om oljebransjen finner olje som er verdt å utvinne i Barentshavet, og dermed om letetillatelsene vil føre til utslipp. Siden myndighetene kan ta en ny vurdering når oljeselskapene eventuelt ber om lov til å faktisk utvinne olje, utgjør ikke letetillatelsene et brudd på vår rett til et sunt miljø, sier dommen.
I tillegg fremhever dommerne at utslippene fra utvinningen er omfattet av EUs årlige fastsatte utslippsgrense, kvoteordningen. I tillegg jobbes det med å få ned utslippene fra selve forbrenningen av olje, for eksempel karbonfangst fra fabrikkpiper. Dermed har regjeringen iverksatt avbøtende tiltak, som også er omtalt i lovparagrafen.
Det holder imidlertid ikke at staten bare har «gjort noe» for at regelen om mottiltak skal være oppfylt, skriver dommerne:
«Reelle hensyn tilsier en slik forståelse, da staten ellers kunne unndratt seg overprøving ved hvilket som helst mindre tiltak. Det vil derfor måtte foretas en nærmere vurdering av tiltakene».
Jo, eksport av olje må telle med
Tingretten konkluderte også med at loven innebærer rettigheter, men at konsekvensene fra disse utslippene isolert sett ikke er store nok til å bryte retten til et sunt miljø. Tingretten så bare på utslippene i Norge, altså fra produksjonen av oljen og gassen.
Dette reagerte miljøorganisasjonene sterkt på. I ankesaken jobbet de hardt for å skape forståelse for at klimagassutslippene ikke tømmes ut i et «tomt rom», men legger seg oppå en haug med allerede frigjorte klimagasser. Dermed dytter ethvert ekstra utslipp klimasystemet mer og mer ut av balanse. Siden atmosfæren ikke har skillevegger rundt landegrensene, må olje- og gassen som eksporteres telle med, mener de.
Lagmannsretten er enig med saksøkerne. De 23 letetillatelsene kan ikke vurderes isolert, men må ses i sammenheng med resten av utslippene, skriver den, og sammenlikner det med å tømme mange ulike utslipp i en og samme elv.
Retten skriver:
«Klimaendringene byr imidlertid på en ekstrem variant av problemstillingen: Ikke bare hvert enkelt utslipp i Norge, men også de samlede utslipp fra norsk petroleumsvirksomhet, er marginale sammenlignet med de samlede globale utslippene. Grunnloven § 112 vil miste sin funksjon som skranke ved denne type utslipp dersom de skadelige virkningene kun vurderes isolert for hvert tilfelle som angripes».
Miljøorganisasjonene beskriver dette som «en viktig delseier», som de tar med seg videre i rettssystemet.
Ødeleggelser i utlandet telles ikke
Siden lagmannsretten mener at eksporterte utslipp gjelder, stiller den også spørsmålet om det kun er virkningene av klimaendringene i Norge som er relevant, eller også de globale konsekvensene. Spørsmålet var imidlertid ikke så mye diskutert i rettssaken.
Lagmannsretten presiserer at det er virkningen av klimaendringene i Norge som er det sentrale for rettssaken, siden loven gjelder for innbyggere i Norge.
Dommerne skriver:
«Effektene i Norge kan være alvorlige nok, men framstår som mer begrensede og har en annen karakter enn de globale virkningene. Det er satt inn en rekke tiltak for å begrense virkningene i Norge».
Høy grense for hva domstolen skal blande seg i
Dommerne sier at det må gå en grense for hva som kan overprøves med miljøparagrafen. Hvis man skulle følge resonnementet om at et hvert ekstra utslipp gir en ulovlig skade på miljøet, innebærer det i praksis en utfasing av norsk oljevirksomhet, skriver retten.
Dommerne mener imidlertid at politikerne må bestemme hvordan og hvilke utslipp som skal kuttes, og viser til at forslag om å fase ut olje- og gassvirksomheten i Norge har blitt nedstemt i Stortinget.
Retten mener også at politikerne må ha stor frihet til å vurdere hvilke avbøtende tiltak på klimautslipp som ivaretar retten til miljø. Den nevner Paris-avtalen som eksempel på et tiltak som tar for seg utslipp fra Norges eksporterte olje og gass.
«Stortinget og regjeringen har en betydelig skjønnsmargin og at domstolene bør utvise tilbakeholdenhet ved overprøving av prioriteringer som har skjedd gjennom grundige politiske prosesser i disse organene».
