– Politiets praksis har vært fullstendig hensynsløs overfor brukerne. Den såkalte «krigen mot narkotika» har egentlig vært krigen mot brukerne, sier Arild Knutsen, leder av Foreningen human narkotikapolitikk (FHN). Filter Nyheter møter ham på foreningens kontor i Torggata i Oslo.
Knutsen var tidligere en del av rusmiljøet i hovedstaden, før han ble nykter og en profilert talsperson for rusmiljøet. Han forteller at han i flere år har sett rusbrukere bli utsatt for det han beskriver som «plaging» fra politiets side.
– De har satt hensynet til samfunnet for å slippe narkotika først, ikke hensynet til brukere som trenger relevant oppfølging, fastslår Knutsen.
– Holder med mistanke fra vekteren
Politiets bruk av tvangsmidler i de mindre alvorlige narkotikasakene ble et betent tema under fjorårets høring for Solberg-regjeringens forslag til rusreform. Her ble det tydelig at det var svært ulike oppfatninger – selv mellom statsadvokat Geir Evanger og riksadvokat Jørn Maurud – om hvilke maktmidler politiet har lov til å ta i bruk når en person er mistenkt for bruk av narkotika.
17. mars beklaget en statssekretær i Justis- og beredskapsdepartementet «overfor dem som har blitt utsatt for feil». Dagen etter gjorde politiet det samme.
Noen få dager etter beklagelsene møter Filter Nyheter flere av de aktive brukerne i Storgata. De beskriver ransakelsene, der politiet har gått gjennom klærne og veskene deres, som svært ubehagelige.
– Egentlig har jeg ikke så lyst til å grave ned i det. Jeg har så mange historier at jeg ikke vet helt hvor jeg skal begynne, sier Martin, som ikke ønsker etternavnet i avisen.
Enkelte beskriver også at de under hardhendte ransakinger tidligere har opplevd å få albueslag i ribbeina av politifolk, men de har ikke tidfestet episodene.
– Politiet tar på seg hansker og spør om du har noe de kan skade seg på. Hvis du sier nei, titter de ned i buksa. Noen ganger ber de deg ta av sko og sokker. En politimann spurte meg en gang hvor jeg hadde fått klærne og skoene mine fra, fordi han syntes de så dyre ut, forteller «Jason» om hendelser som skjedde for ca. to–tre år siden.
Rolf Killingstad er blant dem som flere ganger har blitt oppgitt over hvordan politiet har oppført seg i møte med folk på gata:
– Det holder at vekteren mistenker at du bruker stoff, så blir du sjekka. Jeg mener at hva vekteren tenker og mener ikke gir en skjellig grunn til mistanke, sier han til Filter Nyheter.
Noen av dem som har blitt ransaket uten funn, ble bortvist fra Oslo sentrum i 24 til 72 timer.
– Bortvisninger skal være snillere enn bøter, men det ender som regel opp med å gjøres om til soning, sier Janne Killingstad, tillitsvalgt og varamedlem i styret til i Foreningen human narkotikapolitikk.
Usikre på hva man har krav på
Martin sier også at det kan være vanskelig å vite om han kan si nei dersom politiet ønsker å ransake ham.
– Vi hører med hverandre på gata, men når jeg blir kalt inn av politiet vet jeg ikke hva rettighetene mine egentlig er.
Og han er ikke alene om å være usikker på regelverket.
14. februar 2022 konkluderte Riksadvokaten med at politiet selv har vært usikre på hvor langt inngrepshjemlene deres faktisk strekker seg.
– Fratatt telefonen i seks måneder
De aller fleste i rusmiljøet i Storgata, som Filter Nyheter prater med, har opplevd at politiet har tatt mobiltelefonen deres og bedt om pin-koden. Deretter har de gått gjennom kontakter og lest tekstmeldinger for å finne ut om det er noe som indikerer om de selger eller kjøper ulovlige rusmidler.
Killingstad sier de opplever det som «nedrig» når politiet går gjennom alt de har av private bilder og meldinger, men hun har inntrykk av at politiet har gått litt vekk fra dette den siste tiden.
Den 9. april 2021 klargjorde Riksadvokaten at hvis en person har blitt tatt for bruk av ulovlige rusmidler, kan ikke mobilen gjennomgås kun for å avdekke nærmere omfang av bruken.
I Riksadvokatens undersøkelse av hvordan politiet hadde praktisert dette, fant de at én av fire mobilransakelser var utført uten skjellig grunn.
For litt over ett år siden fikk «Jason» mobiltelefonen sin beslaglagt. Først et halvt år etter dukket den opp i postkassa, forteller han.
– For min del tok det tid å få tilbake alle numrene, siden jeg måtte skaffe meg en ny telefon. Jeg mistet jo alt fra legens nummer til ruskonsulentens, sier han til Filter Nyheter.
– Politiet tok strupetak på dem
FHN-leder Arild Knutsen sier mye har endret seg siden 80-årene, da personer som ble tatt med ulovlige rusmidler kunne bli slått til av politiet og kjørt opp til Maridalen. Der kunne de bli satt av slik at de måtte spasere tilbake til sentrum.
Også tidlig på 2000-tallet så Knutsen at rusbrukere ble utsatt for en hard behandling av politiet, midt i Oslo sentrum:
– Folk som hadde noen få piller, ble kastet ned i bakken og fikk batong i kjeften så de ikke skulle svelge narkotika. Politiet tok strupetak på dem, strippa dem, satte på håndjern og puttet dem i celler på Oslo S ekstra lenge – slik at de skulle bli skikkelig abstinente. Så kjørte politiet dem over på glattcelle over natta. Det var en brutal, forferdelig fremferd, forteller han.
Marihuanamarsjen: – Noen skikkelige slag
Opp gjennom årene har politiet fått skarp kritikk for politiaksjonene under «Marihuanamarsjen». Demonstrasjonen for legalisering, som ble arrangert for første gang i 1999 av foreningen Normal Norge, var kjent for at folk røyket åpenlyst i toget.
Bård Dyrdal, leder av den ruspolitiske foreningen LEAP Scandinavia, mener politiet lenge la inn enormt store ressurser for å slå ned på protesten, heller enn å sørge for ro og orden. Også dette endret seg det siste året marsjen ble arrangert.
– Før handlet det om å ta flest mulig. Stoppe hasjen og avdekke kriminaliteten som foregikk der, og egentlig hindre ytringen, sier Dyrdal, som ved siden av LEAP jobber med fagforvaltning og utvikling av etterforskningsfaget ved politihuset på Grønland.
– Den åpenbart kloke vurderingen politiet gjorde siste gang var å håndtere dette som den fredelige demonstrasjonen dette var. Selv om man mistenkte at noen blåste av en joint, sluttet man å gripe inn der og da.
Arild Knutsen i FHN har flere ganger vært med og holdt appell på Marihuanamarsjen. I enkelte år så han at deltakerne ble pågrepet av politiet på vei ut av Kubaparken i Oslo, der de måtte vedta bøter «i bøtter og spann». Andre ganger var det enda mer dramatisk, forteller han:
– Det var noen skikkelige slag mellom politiet og folk som ble slått med batong. Det gikk hardt for seg, sier han.
NNPF: – Innsauset i politiet
Filter Nyheter har tidligere skrevet om at politiet for tiden er under full granskning av et eksternt utvalg, nedsatt av Justis- og beredskapsdepartementet, i spørsmålet om det har vært for tette bånd med den private, ruspolitiske foreningen Norsk narkotikapolitiforening (NNPF).
Bård Dyrdal mener noe av problemet er å skille på hvilken påvirkning NNPF har hatt i beslutningene av politiaksjonene, eksempelvis under Marihuanamarsjen.
– Når du har en organisasjon som er så stor som NNPF og så innsauset i politiet, er det vanskelig å si hvilken rolle de har og hvilket hatt de har på. De har hatt en politisk interesse, men beslutningstakerne skal være politiet, sier han.
Norsk narkotikapolitiforening har ikke ønsket å kommentere Marihuanamarsjen overfor Filter Nyheter, og viser til politiet.
Politidirektoratet er forelagt kritikken som rettes mot politiet i denne artikkelen. De ønsker ikke å kommentere på nåværende tidspunkt.
Kritisert for medieinnslag
Knutsen sier politiet kunne ta med seg media til mistenkte brukere, sparke ned døra og rasere leiligheten deres.
– Politiet kunne politiet brøle «kom deg ned». De kunne være skikkelig harde.
Et medieinnslag som vakte oppsikt var minidokumentaren «Politi og røver», fra 2016, der NRK-reporterne fulgte politiets «kamp» mot rusmiljøene i Oslo. I tv-innslaget sa politiets utegående Gatepatrulje til et barnevernsbarn at dersom politiet får meldinger om at ungdommen selger ulovlige rusmidler, etter fylte 18 år, «så knuser vi døren og kommer og tar deg».
Et annet tv-klipp som ble trukket fram under fjorårets opphetede debatt rundt den foreslåtte rusreformen, var hentet fra serien Nattpatruljen. Klippet ble sendt på kanalen Max i 2014 og publisert på Youtube.
I innslaget mistenkte politiet en «kjenning» av dem for å være ruspåvirket. Derfor vurderte de det til at det var skjellig grunn til å gjennomsøke ham og mobiltelefonen. Videre tok politiet ham med til sentralarresten for å avlegge en urinprøve. Da dette ikke gikk, tok de i stedet en blodprøve.
Kan ha vært tusenvis av ulovlige rusundersøkelser
Det har blitt diskutert om denne typen kroppslige inngrep kan være i strid med Riksadvokatens nye føringer for hva som er uhjemlede inngrep. I direktivet skrev landets øverste påtalemyndighet at politiet ikke kan ta tvungne urin- og blodprøver «for å bekrefte mistanke om bruk av narkotikabruk alene».
Ved evalueringen fant landets øverste påtalemyndighet «til dels store avvik» mellom politiets praksis og direktivet fra 9. april i fjor. Tre av fire kroppslige undersøkelser, de fleste av dem urinprøver, var blitt gjort på bakgrunn av «mistanke om bruk» alene, altså utenfor Riksadvokatens nye føringer.
Rett24 har poengtert at siden sakene som er undersøkt er hentet fra tre tilfeldig valgte uker, hvorav to uker var i 2020 og én uke i 2021 (før direktivet 9. april), var det 40 avvikende kroppslige undersøkelser ukentlig. Statistisk sett tilsier dette mer enn 2000 ulovlige rusundersøkelser på ett år.
En rekke kritikere har tatt til orde for at det hele ligner en «politiskandale».
Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) har sendt et brev til Riksadvokaten der de påpeker at tvangsmiddelbruken kan ha vært i strid med artikkel 8 i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMD).
– Heldigvis noe som endrer seg
Kulturen og praksisen i politiet begynte gradvis å forandre seg for rundt ti år siden, mener Arild Knutsen. Fra å oppleve at politifolk klappet hverandre på skulderen over narkotikabeslag på politikammeret, så han at holdningene radikalt endret seg. Debatten rundt rusreformen markerte et enda tydeligere skille.
– Det ble langt bedre da politiet slutta å være voldelige. Etter hvert skjønte de at hvis en adferd er uønsket, kan man ikke bruke trusselen om straff for å endre den. Man må snakke sammen og finne ut hvorfor. Det gjorde man ikke før, mener Knutsen.
– Vi ser det også i rettsapparatet, der de drastisk setter ned straffene til folk med åpenbare rusutfordringer. Men siden vi ikke har fått lovendringene helt på vår side, er det aldri noen garanti for hvordan vi blir møtt – om vi møter en «good cop» eller «bad cop», tilføyer han.
Slik det er i dag sier flere av dem Filter Nyheter prater med i Storgata at de behandles svært forskjellig av ulike polititjenestepersoner. De opplever at politiet i stor grad er forståelsesfulle, og at spesielt de eldre med mer erfaring ofte er mer pragmatiske.
– Noen har tenkt seg om og ser at systemet ikke fungerer. Heldigvis er det noe som endrer seg til det bedre, sier Rolf Killingstad.
– Politiet er en spesiell organisasjon. De som er alene med liberale holdninger blir ikke akkurat «en av gutta». Men når jeg snakker med dem én-til-én skjønner jeg at mange har tenkt seg om. De skjønner at narkotikapolitikken ikke fungerer og at en person med et medisinsk problem ikke har noe i et fengsel å gjøre, forteller Killingstad videre.
Mener praksisen har flyttet seg til andre miljøer i Oslo
Nå mener Knutsen imidlertid at politiets tidligere fokus på å ta de tungt rusavhengige, ikke har forsvunnet helt, men at praksisen heller har flyttet seg over til andre grupper i Oslo.
– Den fæle praksisen har ikke gitt seg. De har bare overført brutaliteten fra de tunge pille- og sprøytemiljøene i Brugata, til cannabismiljøer – og særlig minoriteter ved Vaterland rundt Grønland t-banestasjon. De har en sårbarhet, med tanke på trangboddhet og dobbel identitet, men de blir fratatt muligheter.
– Vi har ikke lært av historien, og gjør det på akkurat samme måte nå overfor andre miljøer. Derfor er det sikkert en god del i rusmiljøet som ikke føler det har skjedd så store endringer, sier Knutsen.
– Lav terskel
Helt siden «Uropatruljen», den gang Oslos oppsøkende narkotikaenhet, ble lagt ned i 2005 har det vært uenigheter internt i politiet om de bør gå etter bakmenn eller brukere for å avdekke storselgerne av ulovlige rusmidler.
– Mistanke om ulovlig rusbruk har historisk gitt politiet en veldig lav terskel for når man kan benytte inngripende tiltak mot mennesker i den hensikt å etterforske det som måtte finnes av lovbrudd, sier Bård Dyrdal.
Lederen av LEAP Scandinavia, en frivillig organisasjon bestående av politifolk som arbeider for å avkriminalisere narkotikabruk, har lenge vært kritisk til politiets restriktive narkotikapolitiske linje.
– Politiet jobber med alle type virkemidler som krenker andres integritet og menneskerettigheter, fordi vi mener vi har hatt behov for det i ulike sammenhenger. Men vi gjør sjelden er refleksjon av at det er det vi gjør. At her er det en kostnad i andre enden, utdyper Dyrdal.
NTB skrev i fjor at Solberg-regjeringens foreslåtte rusreform, som ble nedstemt i juni 2021, skapte en bekymring blant flere i politiet for om de kom til å miste muligheter for å jakte beviser om hvem som solgte stoffet.
Interesseorganisasjonen NNPF er blant dem som i høringsnotatet argumenterte for at dersom politiet slutter å avdekke narkotikakriminalitet blant de tungt rusavhengige, kan det få «store utilsiktede konsekvenser».
NNPF-styreleder Jan Erik Bresil skrev at politiet må lete på «siktedes person, i elektroniske spor på for eksempel telefon, på hans/hennes bopel eller andre steder han/hun disponerer» for å finne ut om de står overfor «en selger eller rusavhengig».
Brå nedgang
Da Riksadvokaten kom med sitt presiserende direktiv for hva politiet kan og ikke kan gjøre i mindre alvorlige narkotikasaker, den 9. april 2021, markerte det for mange et skille. På Dagsnytt 18 sa Bjørn Vandvik, avdelingsleder i Politidirektoratet, at det endret terskelen for hvordan politiet skal agere.
– Riksadvokaten avklarte at politiet aldri hatt lov til å gå så langt som det vi har gjort i små narkotikasaker. Nå skal det mer til for å ransake i underbukser, på telefoner og hjemme hos folk, eller for å ta urinprøver. Før Riksadvokaten rettet på dette, har politiet vurdert det slik at alt dette har vært lov, sier Bård Dyrdal.
Direktivet ga også utslag på statistikken: Ifølge Olav Helge Thue, førstestatsadvokat i Riksadvokatembetet, har antall anmeldelser i mindre alvorlige narkotikasaker gått ned med hele 30 prosent fra 2020 til 2021. Han sier dette dreier seg om flere tusen saker og ser reduksjonen som en direkte konsekvens av Riksadvokatens brev 9. april.
– Det er ikke sikkert det er noen ulykke at nedgangen er så stor. Dette er jo mindre alvorlige straffesaker og da kan politiets ressurser styres mot alvorlige straffesaker, sier Thue til Filter Nyheter.
Fakta: Riksadvokatens klargjørende direktiv av 9. april 2021
1) Når en person blir tatt for å ha brukt et ulovlig rusmiddel, er det ikke lov til å ransake personens mobil kun for å avdekket nærmere omfang av rusmiddelbruken.
2) Andre etterforskningsskritt med dette formålet må også vurderes nøye, og skal ikke benyttes overfor kjente rusavhengige.
3) Tvungne blod- og urinprøver skal ikke benyttes for å bekrefte mistanke om bruk alene.
4) Etterforskning av narkotikasalg må rettes mot den som mistenkes for salg.
5) Ransaking av en mistenkt rusbruker kan ikke foretas med mål om å avdekke en ukjent selger.
6) Politiet skal ikke selv ta initiativ til å innhente samtykke dersom de materielle vilkårene for inngrepet ikke er til stede. Hvis dette unntaksvis skjer, er det viktig at inngrepet blir dokumentert.
7) Tjenestepersoner skal kun unntaksvis ha selvstendig beslutningsmyndighet for å ransake, dersom vakthavende påtalejurist ikke er tilgjengelig.
«En form for legalisering»
Samtidig med direktivet ba riksadvokat Jørn Maurud statsadvokatene i alle de respektive politidistriktene om å kartlegge hvordan regelverket har blitt tolket ulike steder i landet. I Riksadvokatens sammenfatning og analyse av distriktsrapportene, publisert 14. februar 2022, fant de store forskjeller i oppfatningen av Riksadvokatens brev.
Der noen politidistrikt oppfattet direktivet som en innstramming, oppfattet andre at det var i tråd med måten de allerede praktiserte. I Oslo og Øst politidistrikt kom det tydelig fram at flere opplevde det som en innskjerping av dagens praksis.
Ifølge statsadvokatens rapport fra Oslo og Øst politidistrikt begynte politiet å vegre seg for å ransake i frykt for å gjøre feil. Derfor var jourhavende jurist kontaktet langt flere ganger enn før.
«Det er nå stor usikkerhet i begge politidistrikter både hos polititjenestepersonell og hos påtalejuristene med hensyn til hvem som har kompetanse til å beslutte ransaking og også på hvilke vilkår», skrev Oslo statsadvokatembeter. De påpekte også at mange oppfattet Riksadvokatens direktiv som «en form for legalisering» av bruk og besittelse av narkotika.
I Øst politidistrikt var det imidlertid noen som sa at «de som opplevde det som en innstramming var kanskje de som i utgangspunktet hadde praktisert kompetansereglene for offensivt», ifølge rapporten.
Fakta: Riksadvokatens rapport om tvangsmiddelbruk i mindre alvorlige narkotikasaker av 14. februar 2022
* Rapporten har sett på rusransakelser og kroppslige undersøkelser i tre tilfeldig valgte uker fra tiden før 9. april 2021.
* 1 av 4 (14 av 61) mobilransakelser skjedde uten skjellig grunn.
* 3 av 4 (121 av 163) kroppslige undersøkelser (blod- eller urinprøve) var i strid med Riksadvokatens direktiv.
* 1 av 5 (69 av 356) tilfeller der politiet selv besluttet ransaking, mener statsadvokatene at jourhavende politijurist burde vært kontaktet.
* Politiet er usikre på regelverket rundt forholdsmessigheten for bruk av tvangsmidler.
«Systematiske feil og mangler» – statssekretær beklaget
Olav Helge Thue i Riksadvokatembetet sa senere til Rett24 at undersøkelsen deres fanget opp at det «på enkelte punkter» var «systematiske feil og mangler» i politiets håndtering av tvangsmiddelbruk i mindre narkotikasaker i tiden før 9. april 2021.
To dager etter Thues uttalelse, den 17. mars, beklaget Justis- og beredskapsdepartementet, for første gang – overfor Dagbladet. Beklagelsen kom fra statssekretær Erik Sandsmark Idsøe (Sp): «feil og avvik på dette området [er] alvorlig. Det er derfor beklagelig når feil skjer, og jeg beklager overfor de som har vært utsatt for feil», skrev han.
Deretter beklaget også politiet:
«Tvangsmiddelbruk er inngripende overfor den som utsettes for det. Innbyggerens rettsikkerhetsgaranti skal være absolutt. Det er alltid alvorlig når det skjer feil på dette området, og politiet beklager overfor de som har vært utsatt for feil», skrev de i en pressemelding der de siterte avdelingsdirektør Bjørn Vandvik.
Men da justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl (Sp) ble direkte konfrontert av Venstres Ingvild Wetrhus Thorsvik på Stortinget, ville ikke statsråden beklage. Thorsvik sa at Riksadvokatens rapport har slått fast at «politiet har foretatt svært mange ulovlige inngrep blant enkeltpersoner». Mehl svarte at: «Jeg er glad for at politiet og Riksadvokaten har oppdaget dette. Politiet har også beklaget dette selv».
Riksadvokaten: – Rettstilstanden endrer seg
Til Filter Nyheter sier Olav Helge Thue i Riksadvokaten at deres mandat ikke er å se på om politiet har brutt loven, men at de arbeider med «fagledelse». Der det eventuelt er snakk om en reell tjenestefeil, kan saken anmeldes til Spesialenheten for politisaker.
– Når man snakker om «ulovlige» rusundersøkelser, nærmer vi oss et spørsmål om det følger med et straffansvar, sier Thue.
Derfor vurderer Riksadvokaten om politiets rusransakelser og -undersøkelser har vært «uhjemlede» eller «uforholdsmessige», sier han. Thue påpeker at oppfatningen av disse begrepene kan endre seg over tid.
– Ved lovgiving kan du si at rettstilstanden endrer seg på det tidspunkt en ny lov trer i kraft. Men når en ny forståelse av begrepet «uforholdsmessige inngrep» inntrer er ikke like lett å konstatere. I prinsippet skal man til enhver tid ta pulsen på samfunnet. Graden av alvorlighet som samfunnet har på forskjellige lovovertredelser vil være et viktig element i en slik vurdering, sier Thue til Filter Nyheter:
– Vår tanke er at samfunnets syn på bruk og besittelse av mindre mengder narkotika, og straffbarheten eller alvorligheten av det, er mindre nå enn den var for noen år siden.
Thue mener dermed at først etter Riksadvokatens direktiv fra 9. april 2021 ble «helt opplagt» at tvungne urinprøver, kun for å bekrefte mistanke om bruk, var en «ulovlig undersøkelse».
– Forut for det er jeg ganske sikker på, og det har vi fått inntrykk av i statsadvokatembetet også, at de aller fleste som jobbet ute i felt ikke vurderte det som et uforholdsmessig inngrep. Det har de fått medhold for i retten også, og det må man ha med seg i vurderingen.
I Riksadvokatens oppfølgende undersøkelse den kommende høsten skal de se på politiets praksis i tiden etter 9. april 2021. Da forventer førstestatsadvokaten et helt annet resultat:
– Formålet med vår undersøkelse er nettopp å kartlegge praksis av hvordan det var før 9. april [2021], slik at vi kan innrette eventuell opplæring mot de stedene vi ser at det er systematiske mangler.
– Toppen av isfjellet
Dyrdal i LEAP mener imidlertid at Riksadvokaten kun skraper i overflaten over hvor mange feil og avvik som i realiteten kan ha funnet sted ved mer eller mindre tilfeldige rusranskelser på gata. Dette begrunner han med at det er langt fra en selvfølge at politiet melder inn deres egne feil etter ransakinger som ender uten funn.
– Når politiet på eget initiativ stanser en person på gata, og går gjennom lommer og telefon uten å finne noe de tenker bør anmeldes, skriver de ikke noe. Da vet vi ikke hvor ofte politiet treffer eller ikke treffer.
Manglende etterprøvbarhet, på fagspråket kalt «notoritet», er også en problemstilling Spesialenheten for politisaker har tatt opp i en årrekke. Selv skrev Politidirektoratet i 2019 at politiet ikke har «statistikk over antall personer som er ransaket, visitert eller bortvist som følge av brudd på narkotikalovgivningen».
Riksadvokaten skriver i rapporten at det «ligger i sakens natur» at mangler på disse punktene har «negativ innvirkning på påtalemyndighetens muligheter til å kontrollere at etterforskningen gjennomføres innenfor lovens rammer». Det fastslås også distriktene har et forbedringspotensiale når det gjelder dokumentasjon etter ransakelser, særlig knyttet til ransakelse av mobiltelefoner.
– Systemet er rigget for feil. Riksadvokaten har kun undersøkt det som er skriftliggjort. De bruker tid på det som står i rapportene, men da mangler de resten av isfjellet, sier Dyrdal.
Til dette svarer førstestatsadvokat Olav Helge Thue:
– Vi har skrevet en rapport basert på undersøkelser av saker, intervjuer med politi og dessuten en rutinegjennomgang. Vi prøver å ikke komme med påstander uten at vi har bakgrunn i det i undersøkelsen.
«En rettssikkerhetsgaranti»
Tidligere, hvis en ransakelse endte uten funn, ble den oftest kun registrert i politiets operasjonslogg (PO-loggen) – heller enn som en egen straffesak. Dyrdal påpeker at denne typen rapportering utføres av en tredjeperson.
– Registreringen inneholder informasjon om at det har skjedd en form for kontroll, kanskje også hvem som ble kontrollert, men hele denne registreringen er veldig uforpliktende for alle parter. Den inneholder ikke opplysninger som gjør det mulig å undersøke videre, sier Dyrdal.
I oktober 2020, blant annet på initiativ fra LEAP Scandinavia, sendte Oslo politidistrikt derfor et spørsmål til Oslo statsadvokatembeter om hvordan de bør registrere sakene som ikke fører til funn. I brevet, som Filter Nyheter har fått innsyn i, påpeker saksbehandleren at det «er en utbredt misforståelse at det ikke er krav om å skrive anmeldelse ved ransakinger uten funn».
Samtidig argumenteres det både for og imot en straffesaks-registrering av ransakelser uten funn. Én av ulempene, slik Oslo politidistrikt vurderte det, var blant annet belastningen det kan være for enkeltpersoner som blir ransaket når det «helt uten grunn» blir opprettet en straffesak på dem.
Konstituert førstestatsadvokat Nina Prebe i Oslo statsadvokatembeter var klar i sitt svar på at alle ransakelser, uansett om den ender med eller uten funn, skal registreres på samme måte:
«En beslutning om ransaking krever hjemmel og er en rettssikkerhetsgaranti for at politiet ikke driver med maktmisbruk, men nøye vurderer om vilkårene for inngrepet er oppfylt», skrev hun.
– Krever ikke stort
Dyrdal påpeker at når man foretar noe så alvorlig som å ransake noen, er det nødvendig å ha en konkret og berettiget mistanke om at det er mer sannsynlig at vedkommende har gjort noe galt enn ikke. Derfor mener han det ikke kreves stort å skrive en kort rapport i etterkant.
– Det skal bare mangle at så alvorlige tiltak fra politiets side må dokumenteres, sier LEAP Scandinavia-lederen.
Dette er også grunnen til at han mener det er problematisk at politiet kan ransake så lenge den siktede samtykker.
– Samtykke er problematisk når du står i en maktposisjon overfor en person i avmakt. Det blir som i skolene; elevene kan velge mellom å samtykke til å ta en urinprøve eller å bli kastet ut. Da er man fratatt sin mulighet til å si nei. Derfor bør samtykke gjøres skriftlig på forhånd, noe som ofte ikke skjer, spesielt ikke ved et samtykke midt på gata.
Oslo politidistrikt: Har endret rutiner
Oslo politidistrikt opplyser til Filter Nyheter at de har endret praksisen med å registrere i PO-loggen etter det tydelige direktivet fra Oslo statsadvokatembeter. I snart ett år har de blant annet arrangert møter og paroler hvor dette har blitt formidlet, opplyser Audun Kristiansen, politiinspektør i Oslo politidistrikt i en e-post:
– Påtale følger jevnlig opp straffesaksbehandlingen i distriktet. Når det registreres straffesaker blir det registrert med saksnummer og diverse andre kjennemerker som gjør det mulig å søke opp akkurat disse sakene også. På denne måten vil det være mulig å forsikre oss om at rutineendringene faktisk blir gjennomført, svarer han.
I Riksadvokatens direktiver fra 9. april 2021 var strengere krav til etterprøvbarhet også nevnt som et forbedringspunkt for politiet.
– Verden forandrer seg, og kravene til notoritet blir større og større. Hvis man blir ransaket er man siktet, da skal det opprettes straffesak. Det er vi veldig tydelige på her, og dette er første gang vi sier det så tydelig fra Riksadvokatens side, sier Olav Helge Thue til Filter Nyheter.
– Går sakte, blir noen tilbakeslag
Også Dyrdal er positiv til at mye har endret seg i politiet de siste årene – i rykk og napp. I Oslopolitiet har det vært en realitetsorientering om at det finnes andre alvorlige lovbrudd enn ulovlige rusmidler, mener han. Han påpeker også at Politidirektoratet og Justis- og beredskapsdepartementet «omsider har beklaget noe», men at det i all hovedsak er Riksadvokaten og en «motvillig påtalemyndighet» som har stått for endringene.
– Det er ikke slik at man setter seg ned og tenker man har gjort noe galt i mange år, nå skal vi gjøre det annerledes. Det går sakte, blir noen tilbakeslag. Men vi er ennå ikke der at vi tar et oppgjør fordi vi har gjort noe feil.
– Tror du det kommer innen narkotikafeltet?
– Alt for mange har investert alt for mye. Jeg tror heller det blir en glidende overgang. Makthaverne bestemmer historien, og makthaverne byttes ikke ut. En rusreform kunne vært et skille, men den kom ikke.
– En 24-timers jobb
De fleste Filter Nyheter prater med Storgata har lite tro på rusreformen til Arbeiderpartiet og Senterpartiet-regjeringen som helseminister Ingvild Kjerkol har varslet at skal på høring i løpet av 2023.
Janne Killingstad, som deler ut skadereduserende brukerutstyr for Foreningen human narkotikapolitikk, mener rusavhengighet har handlet for mye om politikk.
– Det slutta helt å handle om mennesker. Her på gata er det så mange fine, gode, omsorgsfulle, ressurssterke folk. Bare tenk hvor annerledes livene deres kunne vært om de bare hadde fått hjelp. Folk begynner med rus av en grunn. Om den er irrasjonell for andre, kan den bety himmel og hav for den det gjelder.
Selv kjemper hun for å få et rusfritt liv, og hun beskriver rusavhengighet som en «24-timers jobb».
Noe av det hun og Arild Knutsen deler ut i Storgata er «askorbinsyre», et hvitt vitamin C-pulver som skal redusere slitasje på blodårene. Askorbinsyre er langt tryggere å bruke enn de billigere og mer tilgjengelige alternativene. På spøk sier Knutsen at de deler ut «syre».
– Nesten alt av heroin, unntatt røyking, er basisk og må løses opp i syre. Sitronsaft, som fås kjøpt i disse gule «sitronflaskene» med grønn kort er fryktelig skadelig. Det spiser opp årene og kan gi halsproblemer, blodpropp og store skader, forklarer Knutsen.
Politioppbud «hele dagen»
I dag er det delte meninger i Oslos rusmiljø om politiet bør være tilstede ved Gunerius så mye som de er. Martin sier det gjør ham 99 prosent mindre trygg, og kanskje én prosent tryggere. =Oslo-selger Kim mener politiet kunne prioritert ressursene sine på en bedre måte, enn ved stadig å holde øye med personer som har et alvorlig rusproblem.
Arild Knutsen, FHN-lederen, poengterer at mens personer med et rusproblem blir overvåket av politibiler i Norge, deles det ut metadon i busser i land som Portugal. Der er også andelen overdosedødsfall langt lavere enn i Norge.
Ulempen med politiets tilstedeværelse, ifølge Janne Killingstad, er at miljøet sprer seg ut til sidegatene. Hvis noen tar en overdose, blir det vanskeligere å passe på hverandre eller ringe ambulanse, slik hun opplever at de stort sett er gode til. Hun sier også at når miljøet sprer seg, så må alle passe seg enda mer for såkalte «løpere». Det vil si dem som stikker av med enten penger eller rusmiddel, dersom man ikke sørger for at det gis på likt ved kjøpet.
Ifølge Killingstad har miljøet ved Gunerius blitt mye hardere under pandemien.
– Det er et helt annet klientell her på dagtid og på natten. Sånn var det ikke for noen år siden, det begynte under pandemien. På grunn av herointørke, da det var stengte grenser, begynte folk å bruke amfetamin. For dem som ikke har brukt det før kan det bli katastrofe, forteller hun.
«Jaga vekk» fra sted til sted
Helt siden narkotiske stoffer kom til Norge på slutten av 60-tallet har rusmiljøet følt at de stadig vekk har blitt jaget fra sted til sted, forklarer Killingstad. Først fra Slottsparken, til Egertorget, Nationaltheatret, Plata og nå Gunerius.
Tidlig på 2000-tallet sprayet politiet opp en svært omstridt hvit strek på Plata som de ba rusmiljøet holde seg innenfor. Til applaus fra rusbrukerne malte Lars Gule, den gang generalsekretær i Human-Etisk forbund, svart oljemaling over streken.
Janne Killingstad sier politiet ble veldig opptatte av om de sto på den «riktige siden» av grensa. Tiltak som dette mener hun har bidratt til at rusbrukere alltid har følt seg stigmatiserte i sentrum.
– Rusavhengige holder til i «skammens gate» og vi er konstant redde. Vi har blitt jagd opp gjennom historien. Fra Slottsparken til hit vi er i dag. Fremdeles er vi uønska, vi er «outsidere» og føler oss som aper i et bur.
– Det går på «repeat». Hver gang vi etablerer oss på et sted, blir vi jaga vekk. Det skjer i sykluser. Rusbrukere flytter seg ikke frivillig. Vi har ikke noe sted å dra, tilføyer mannen hennes, Rolf Killingstad.
Bli abonnent – få Josimar og Natt&Dag uten kostnad i ett år
Tegn et årsabonnement på Filter nå og vi gir deg kultur- og utelivsavisa NATT&DAG og fotballtidsskriftet JOSIMAR uten kostnad i ett år. Les mer her eller klikk her for å bli årsabonnent!
Allerede abonnent hos Filter? Da skal du ha fått en epost om Natt&Dag og Josimar. Send mail til [email protected] hvis du ikke har mottatt denne!
