Millioner av iranere har i dag fulgt Ayatollah Ali Khameneis begravelsesprosesjon gjennom gatene i Teheran – avslutningen av flere dager med seremonier for en mann som har vært død i over fire måneder.
Khamenei var Irans øverste leder i 37 år og ble drept på første dag av USA og Israels krig mot landet. Det skjedde angivelig etter et israelsk missilangrep mot presidentboligen, og Khamenei har således gått inn i tiden som martyr – et sentralt element i den sjiamuslimske statsreligionen, som sikrer ham en helt spesiell posisjon for ettertiden.
– At denne begravelsen finner sted først nå, langt senere enn det som vanligvis er akseptert, henger trolig sammen med at krigen nå offisielt er over, sier Peter Edward John Good, førsteamanuensis i arabisk og midtøstenhistorie ved Universitetet i Bergen, til Filter Nyheter.
Begravelsesprosesjonen startet ifølge Reuters klokka 6 i dag tidlig og avsluttes etter planen klokka 17, da Khameneis kiste føres til den hellige sjiamuslimske byen Qom, sør for hovedstaden. Da har den beveget seg sakte gjennom en milelang rute i bysentrum, forbi sentrale torg som Revolusjonsplassen og Frihetsrondellen, omgitt av sørgende persere kledd i svart og med flagg og bannere som lyder slagordet «vi skal reise oss».
Frykter forandring mer enn regimet
Det skjer bare et halvt år etter at Iran var preget av den største protestbevegelsen mot prestestyret siden den islamske revolusjonen i 1979. Millioner risikerte da livet for å vise sin misnøye med regimet – flere tusener ble drept i sammenstøt med den fryktede Revolusjonsgarden.
– De som deltar i dette begravelsesfølget er ikke de samme menneskene som protesterte tidligere i år, og det bør ikke komme som noen overraskelse at en stor andel av den iranske befolkningen støtter regimet, sier Good.
– Mange iranere frykter eksterne trusler mer enn den interne undertrykkelsen – ved valget i 2024 stemte 45 prosent av de stemmeberettigede, 13 millioner, på Saeed Jalili, regimets kandidat fra høyresiden av iransk politikk. Mange i Iran står midt i en økonomisk kollaps, men regimet har vært dyktige i å skylde krisen på sanksjonene og de ytre kreftene. Mange i Iran ønsker forandring, mens andre frykter at enhver forandring bare vil gjøre dem enda fattigere. Bildet er ikke entydig, sier han.
Prøver å framstå som en samlet nasjon
Samtidig viser bildene fra Teheran et strengt regissert og politisert arrangement, ifølge flere Iran-eksperter. Trolig er folkemasser busset inn til byen fra landsbygda, der prestestyret står sterkt blant den dypt religiøse befolkningen, for at tv-bildene skal se imponerende ut. Fraværet av opptøyer, som ofte har funnet sted ved andre, høyprofilerte statsbegravelser, signaliserer styrke og kontroll.
Det overordnede budskapet er at landet både er sterkt og står samlet etter flere måneders krig med erkefiendene USA og Israel.
Propagandaelementet har ikke hindret representanter fra en rekke andre land å delta i dagens hendelser – også fra regionale rivaler som Saudi-Arabia. De vil bli omhyggelig presentert i de statskontrollerte medienes dekning, spår Good.
– Det rapportes at den saudiske delegasjonen består av folk på et forholdsvis lavt nivå, noe som er et demonstrativt stikk i seg selv. At de i det hele tatt er der, er likevel en indikasjon på at det hersker en viss frustrasjon med USA og Israel for å ha startet krigen, sier førsteamanuensisen.
Han sier at de utenlandske delegasjonene er tatt imot med nøye utvalgte koranvers som peker mot betydningen av muslimsk samhold.
Dagens øverste leder er fortsatt ikke å se
Én person glimrer med sitt fravær: Khameneis etterfølger, sønnen Mojtaba Khamenei.
Han har ikke vist seg offentlig siden utnevnelsen som Irans øverste leder. Den offisielle forklaringen er ifølge The Guardian at Mojtaba fortsatt leger sårene han ble påført i angrepet som tok livet av faren.
– Men det kan også være et religiøst aspekt i dette, i og med det sjiamuslimske konseptet om «den skjulte imam» som skal gjenoppstå som en stor frelser. Andre teorier handler om at Mojtaba i virkeligheten er svært hardt såret. Han kan bare såvidt være i live, og likevel ha posisjonen som øverste leder. Det å ha en såret leder kan i seg selv ha en viss signifikans, sier Good.
