Det har vært tynt med nyheter fra klimatoppmøtet, kalt «COP23», i Bonn. En god nyhet, skal vi tro klima- og miljøminister Vidar Helgesen. Da er det i det minste ikke noe drama. Men hva er egentlig status for møtet? Vi spurte Steffen Kallbekken i Cicero, som er der nå.

— Dette er en litt spesiell COP. Det kommer ingen stor pakke fra toppmøtet, man skal bare komme seg videre, sier Kallbekken.

Han kom på mandag, sammen med alle politikerne.

Gigantisk regelverk

Steffen Kallbekken, forsker ved Cicero Senter for klimaforskning. Cicero

Forrige uke var det byråkratene som skulle berede grunnen og gått så langt som de får lov å gå fra sine regjeringer.

— Når det ikke skal vedtas store beslutninger i år, hvorfor blir møtet sett på som så viktig?

— Regelverket som må være på plass neste år er så stort, at hvis alt utsettes til neste år er det nesten uoverkommelig å komme i havn innen 2020, sier Kallbekken.

— Har de kommet seg videre da?

— På noen punkter. På de vanskeligste spørsmålene har de ikke kommet så langt, sier han.

Kampen om definisjoner

I september viste en ny studie at hastigheten på den globale oppvarmingen har vært (litt) overvurdert, mens siste oppdatering av det globale CO2-budsjettet viser at det plutselig går feil vei igjen.

Likevel går det trått med å bli enige om:

  • Hvilken informasjon som skal med i rapporteringen på utslippskutt fra de ulike landene. For eksempel: Hvilke gasser skal være med? Og hva menes med «energisektoren», er vannkraft med der?
  • Hvor presist klimamålene skal defineres
  • Hvordan framgangen skal bokføres, for å forstå hva landene har gjort, og om de etterlever sine løfter.

— Det høres ut som det ikke går så bra?

— Men det ser alltid dårlig ut etter den første uken, det er det faste mønsteret, sier Kallbekken.

Rike utviklingsland prøver seg på snikendring

En annen vanskelig ting det krangles om på møtet er noe tilsynelatende så prosaisk som hvor mange grupper verdens land skal deles inn i; om det bare skal være «fattig og rike», eller også noe i mellom. Men det er en kjerneutfordring for å få ned utslipp, fordi de ulike gruppene har forskjellige krav til utslippskutt.

De landene som nå er i den tredje gruppa i «midten», er rike utviklingsland som Kina, India, og Saudi-Arabia. Disse landene har en utvikling som tilsier en mulig gigant-økning i utslipp hvis de får lov å være i samme kategori som de fattige landene.

Dette er en gammel diskusjon de rike landene trodde ble lagt død i Paris, men den gang ei.

—  Nå vil de rike utviklingslandene snikinnføre dette gjennom undersaker, sier Kallbekken.

Her er det viktig å være oppmerksom på fotnotene, med andre ord.

Fossilpris til Norge

Med mindre det kommer noen ministre og sier noe overraskende, vet vi sannsynligvis ikke noe mer før fredag kveld eller lørdag formiddag.

— Det dukker som regel opp en tekst rett før møtet er ferdig.

Ja, og så Norge da: Norge vil klare å innfri sine forpliktelser ved å kjøpe kvoter fra andre land. De faktiske kuttene på hjemmebane går nedover, men ikke akkurat stupbratt. Sammenliknet med 1990 har norske utslipp økt med 3,3 prosent, ifølge Klimavakten.

Vi kan skilte med «dagens fossilpris», som ble utdelt mandag av Climate Action Network på grunn av Stortingets ja til oljeutvinning i Arktis – et knapt halvår etter Solberg signerte Paris-avtalen. Prisen havner neppe på peishylla til Vidar Helgesen.