USAs justisdepartement har tiltalt Julian Assange for 17 tilfeller av brudd på amerikansk spionasjelov (Act of Espionage).

USA mener den 47 år gamle australske hackeren brøt loven da han bisto den daværende US Army-soldaten Chelsea Manning med å stjele store mengder hemmeligstemplede militærlogger i 2010.

Assange er tidligere begjært utlevert til USA i forbindelse med den samme saken, men da bare siktet for å ha bidratt til datainnbrudd, noe som er mindre alvorlig.

Hold an. Hvem er Julian Assange igjen?

Frontfigur for varsler-verktøyet Wikileaks, og hyllet for sin kamp for mest mulig åpenhet rundt vestlige lands krigføring i Irak og Afghanistan. Men også kritisert for å publisere store mengder militære dokumenter og diplomatisk korrespondanse uten å sladde hemmeligheter som ikke har offentlighetens interesse, slik en nyhetsredaksjon ville gjort.

Assange er også anklaget for å stå i ledtog med Trump-kampanjen og deres hacker-medhjelpere i Russland da han lot Wikileaks offentliggjøre Hillary Clinton-kampanjens e-mailer før presidentvalget i 2016. Men det han er tiltalt for nå har ikke noe med presidentvalgkampen å gjøre.

Han ble arrestert i London tidligere i år etter å ha stengt seg inne i den ecuadorianske ambassaden i sju år, og soner en fengselsstraff på ett år for ikke å ha møtt opp i britisk rett.

Hvorfor får den nye tiltalen så mye oppmerksomhet?

Ikke bare fordi den kan være katastrofal for Assange personlig – samlet strafferamme for de 17 punktene er 175 års fengsel – men fordi den også kan ende med å kriminalisere legitime journalistiske metoder.

Frykten er at saken skaper presedens for å straffeforfølge såvel det å skaffe seg tilgang til, som å publisere innhold fra, hemmeligstemplede dokumenter. Altså en vesentlig del av arbeidet til journalister, særlig de som dekker nasjonale og internasjonale sikkerhetsspørsmål.

Aviser publiserer med jevne mellomrom avsløringer basert på lekkede, hemmeligstemplede dokumenter, og det er publisert mye journalistikk basert på nettopp de dokumentene Assange er tiltalt for å ha offentliggjort – slik som nyheten om at amerikanske soldater sto bak drapene på to av nyhetsbyrået Reuters’ medarbeidere i Irak i 2007.

Den over 100 år gamle spionasjeloven som tiltalen mot Assange baserer seg på, inneholder ikke noe eksplisitt unntak for journalistisk motiverte lekkasjer av statshemmeligheter. Men den har heller aldri vært prøvd i Høyesterett opp mot den grunnlovsfestede ytrings- og pressefriheten.

Nettopp dette skal ha vært årsaken til at Obama-administrasjonen i sin tid avsto fra å bruke spionasjelovgivningen mot Assange og Wikileaks.

Loven er brukt en rekke ganger, særlig under presidentene Trump og Obama, for å straffe statsansatte som har delt hemmeligstemplet informasjon med pressen. Men presse-organene som har publisert artikler basert på lekkasjene har vært regnet som beskyttet av pressefriheten.

Hva sier justisdepartementet selv?

Under en pressebriefing torsdag understreket departementets talsmann at de fleste av tiltalepunktene dreier seg om hvordan Wikileaks skaffet seg dokumentene, ikke det at de har publisert dem. Og i tilfellene der det handler om publisering, dreier det seg kun om dokumenter som avslører identiteten til USAs hemmelige informanter i krigssoner.

John Demers, leder av departementets avdeling for nasjonal sikkerhet, sier at departementet tar pressefriheten på alvor og at det ikke er deres hensikt å ramme fri nyhetsformidling – men at Assange heller ikke kan regnes for å være journalist.

«Ingen ansvarlig aktør vil med viten og vilje offentliggjøre navnene til menneskelige kilder i en krigssone, og på den måten sette dem i ytterste fare», sa Demers på pressebriefingen forrige uke.

Hva er da problemet?

Mange påpeker at det sentrale i saken ikke er hvem som kan defineres som «journalist» – det er ingen beskyttet tittel, som «lege» eller «advokat» – men hva som kan kalles «journalistisk virksomhet».

«Tiltalen handler nesten i sin helhet om slikt som undersøkende journalister driver med hver dag. Derfor må tiltalen forstås som et frontalangrep på pressefriheten», sier ytringsfrihetsekspert Jameel Jaffer ved Columbia University til New York Times.

«Det er nettopp dette journalister har vært bekymret for – at myndighetene går ett skritt nærmere det å tiltale en journalist for å ha begått akkurat de samme handlingene», sier redaktøren for juss-nettavisa LawFare, Quinta Jurecic, til The Guardian.

Var det ikke noe med seksualforbrytelser også?

Det er den svenske saken, som går uavhengig av USAs prosess mot Assange. Anklagene fra to svenske kvinner om at Assange hadde krenket deres seksuelle integritet da han besøkte Stockholm i 2010 førte til at Sverige krevde ham arrestert og utlevert av Storbritannia, og var foranledningen for at Assange søkte tilflukt i den ecuadorianske ambassaden to år senere.

Den ene saken er nå foreldet, men svenske myndigheter gjenopptok for to uker siden etterforskningen av den andre, som dreier seg om at Assange skal ha gjennomført samleie med anklageren mens hun sov.

Assange og hans advokater bestrider forholdet, og har blant annet vist til tekstmeldinger anklageren har sendt venner dagen etter den angivelige ugjerningen, der hun ikke nevner at hun mente seg voldtatt.

Det er Storbritannia som skal vurdere USAs utleveringsbegjæring opp mot den svenske.