For de som måtte tro at krisen er over nå som antallet asylsøknader i Europa har sunket til 2014-nivå: Det er den ikke.

I Italia befinner det seg for tiden over 170 000 asylsøkere og anslagsvis 500 000 uregistrerte innvandrere. Italias nye innenriksminister Matteo Salvini har lovet å deportere disse ulovlige innvandrerne. Mer enn én million innvandrere ankom i Tyskland sommeren 2015 etter at Angela Merkel åpnet landets grenser. Nå har kansleren problemer på hjemmebane med  regjeringspartneren CSU. I Sverige, som sammen med Tyskland tok inn flest migranter under krisa for to år siden, fosser anti-innvandringspartiet Sverigedemokratene fram på meningsmålingene fram mot høstens valg.

Alle er enige om at Europas asylpolitikk ikke fungerer, og må endres. Ingen er helt enige om hvordan. 

Ifølge EUs offisielle program skal medlemslandene bli enige om viktige punkter i en ny asylordning i sommer. Få eksperter på migrasjonspolitikk tror det vil skje. Resultatet er alliansebygging i alle retninger, både langs kjente og ganske utradisjonelle skillelinjer.

Kompromiss-forkjemperne

Tyskland, Sverige, Belgia:

Den ene gruppen, sterkest frontet av Tyskland og Sverige, men også av mottakslandene i sør, mener Europa må ha et system som fordeler asylsøkere og flyktninger blant alle landene i henhold til et kvotesystem, uavhengig av hvilket land asylsøkerne kom til først.

En asylsøker som kan påvise familiære bånd eller annen tilknytning til et bestemt EU-land skal også kunne reise direkte dit, i stedet for å måtte søke og få opphold i ankomstlandet. Sverige og Tyskland var de to fremste destinasjonslandene til asylsøkerne under krisa.

Ministre fra hvert av de 28 EU-landene ble i saksforberedende møter før jul i fjor enige om et kompromiss som støtter kvotesystemet, men langt fra alle ministrene har støtte på hjemmebane.

Enkelte av forslagene framholder at landene som ikke oppfyller kvoten sin må kunne ilegges sanksjoner fra EU. Det er det god grunn til. «Bare» 28 000 av 98 000 asylsøkere var omplassert andre land da EUs avtale med Hellas og Italia gikk ut i september i fjor. Enkelte land hadde tatt imot så få som noen titalls omfordelte asylsøkere. Prisen for å betale seg ut av ordningen kan bli dyr: Forslag på 250 000 euro per asylsøker ligger på bordet.

EU-landene er også uenige i hvordan kvotesystemet skal utformes: Liberale land vil ha en fordelingsnøkkel basert på en kombinasjon av landenes nasjonale økonomi, befolkningsstørrelse og antall tidligere ankomne flyktninger. Noen mener hvem som har tatt imot flest fra før bør veie tyngst – som Tyskland, Sverige, Storbritannia og Italia – andre mener økonomi er viktigst – statene med lite brutto nasjonalprodukt sammenliknet med gigantene Tyskland og Storbritannia.

Nei til alt-landene

Polen, Ungarn, Slovakia, Tsjekkia:

Den andre gruppen, i hovedsak de såkalte Visegrad-landene Polen, Ungarn, Tsjekkia og Slovakia, vil slett ikke gå med på noe kvotesystem hvor det går automatikk i hvor mange som kommer til landet basert på andel av den totale strømmen til EU.

Den østeuropeiske kvartetten har ikke noe ønske om å gi en «blankofullmakt» for å beskytte flyktninger som ikke er ankommet deres land direkte. Er det noen som husker Acer-debatten? Et overnasjonalt «flyktningfordelingsbyrå» er ikke populært her.

Forkjemperne frykter at den såkalte Dublin-avtalen, som regulerer hvilket europeisk land en asylsøker skal kunne søke om beskyttelse i (også for Norge), vil reduseres til å bli et verktøy som kan tøyes og brukes som det passer de enkelte medlemslandene i stedet for en strukturell ordning som er rettferdig for alle.

Medlemslandene er imidlertid enige om å styrke kontroll og sikkerhet, noe som blant annet gjenspeiles i EU-budsjettet, der potten for grensekontroll økes. Landene er også i stor grad enig om å styrke sanksjoner mot asylsøkere som viser seg å være migranter uten beskyttelsesbehov.

Opprør fra frontlinjen i sør

Kypros, Hellas, Italia, Malta og Spania

«Frontlinjen» er Europas middelhavsland hvor båtmigranter hoper seg opp, først og fremst Hellas og Italia, dernest Spania. Malta er utsatt, men nekter konsekvent redningsskip å legge til kai.

Se også

Se, vi har løst regionreformen!

I håp om å få nei-landene med på laget jekket Brussel ned forslaget til at det obligatoriske kvotesystemet kun skal gjelde i tilfelle en ny krise som ligner den i 2015. Ellers skal omfordelingen være «frivillig» for mottakslandene. I tillegg skal en asylsøker som får opphold i det første landet søkeren kommer til i Europa vente ti år før hen får lov til å søke seg videre til et annet EU-land, i henhold til kompromisset som er snekret sammen i EUs hovedkvarter. I dag er perioden 6 måneder.

Dette har fått landene som får migrantene i land på sine strender til å protestere, og gå sammen om en felles uttalelse. De mener perioden ikke kan være lengre enn to år.

I tillegg reagerer «sørstatene» på at avtalen krever at en asylsøkers første mottaksland utfører en bakgrunnsjekk, i realiteten en asylsøknadsbehandling, før søkeren kan sendes videre til fordeling. De mener det ikke er realistisk at frontlinjelandene har kapasitet til dette i en eventuell ny krise. Det vil hope seg opp med asylsøkere som dem.

Utbryter-konstellasjonen

Ministre i Tyskland, Østerrike og Italia:

• Tyskland: Regjeringen er splittet mellom forbundskansler Angela Merkel (CDU), som mener EU må komme fram til en felles asylordning, og innenriksministeren, Horst Seehofer (CSU), som vil ha mulighet til å avvise asylsøkere på grensa som ikke har papirene i orden, eller som kom til andre EU-land først. Seehofers parti jobber med å samle innvandringsskeptiske parti på tvers av EUs medlemsland til en slags bilateral avtale utenfor EU-systemet om kontroll av EUs yttergrenser. En slik politisk geriljataktikk i egen regjering er en ny vending i EUs asyldebatt.
• Østerrike: Vil reservere seg fra å ta imot flere asylsøkere i den nye EU-avtalen, de mener landet har tatt imot sin andel allerede. Kansler Sebastian Kurz er positiv til forslag fra Tysklands innenriksminister om å inngå samarbeidsavtale med Tyskland og Italia i innvandrings- og sikkerhetsspørsmål, og har døpt initiativet «de villiges akse» – ikke uten assosiasjoner til begrepet «aksemaktene» fra krigens dager (Tyskland, Italia og Japan).
• Italia: Landet støtter i utgangspunktet en kvoteordning for asylsøkere i EU, fordi det vil lette opphopningen i Italia. Den nye regjeringen, bestående av blant annet det nasjonalistiske anti innvandringspartiet Lega med leder og nå innenriksminister Matteo Salvini, akter ikke å vente med foldete hender på ny avtale og setter hardt mot hardt i migrasjonspolitikken ved å nekte redningsskip med migranter å legge til kai. Dette skjer etter Italia, som ved siden av Hellas og Spania er blant landene som mottar flest båtmigranter og asylsøkere, har bedt om hjelp i flere år uten å få tilstrekkelig avlastning. Salvini sier ja til all handlekraft, også minilaterale avtaler med utbrytergrupper i tyskernes regjering.

… Pluss, pluss, pluss

Østerrikes «de villiges akse»-forslag er slett ikke det eneste forslaget fra sidelinja.  Danmark har kommet med felles forslag med Tyskland om asylsentre. Det ville tidligere aldri skjedd. Frankrikes Emanuel Macron snakket nylig med Italias Giuseppe Conte om noe liknende. Det spesielle med EUs asylkrangling er den store svermen av forslag som konkurrerer om støtte fra de ulike medlemslandene.

Lite tyder på at måten EU-politikk bygges opp på vil normaliseres etter migrasjonsforhandlingene. Flere eksperter snakker om at EU står foran et paradigmeskifte, der alle land er på utkikk etter nye løsninger og modeller også på helt andre politikkområder i unionen.

Kilder: Saken er blant annet skrevet på bakgrunn av bakgrunnssamtaler med asylekspert Thomas Gammeltoft-Hansen, forskningssjef ved svenske Raoul Wallenberg Institute og Professor II på det Juridisk Fakultet, Oslo Universitet, samt Pål Nesse i Flyktninghjelpen.