– Idéen er å etablere noen punkter for å hindre at folk tar stor risiko. Alle er uansett ikke kvalifisert til asyl. Vi drar til dem.

Det uttalte Frankrikes president Emmanuel Macron til europeisk presse i fjor sommer. I løpet av få måneder kom presidenten med flere forslag knyttet til asylmottak eller behandling av asylsøknader på afrikansk territorium. Det uttalte målet var å hindre at mennesker reiser med båt fra Libya til Europa.

Frontene i asyldebatten splitter EU i flere deler: Sjekk hvordan, i kart

Døden i Middelhavet

Felles for de to forslagene er at asylspørsmål skal behandles, delvis eller i sin helhet, så nært asylsøkernes opprinnelsesland som mulig. Beveggrunnene ser ut til å være flere:

  • Hindre tap av enda flere menneskeliv i Middelhavet (fram til 13. september hadde 2550 mennesker omkommet under overfarten til havs så langt i år, ifølge tall fra Den internasjonale organisasjonen for migrasjon)
  • Lette noe av de europeiske landenes økonomiske og sikkerhetsmessige byrde med flyktningstrømmen (og dele den med afrikanske land)
  • Hindre at flyktninger og asylsøkere blir utnyttet av menneskehandlere
  • Sørge for at de afrikanske landene der flyktningstrømmen er en utfordring får pengestøtte og hjelp til å bygge opp grensesikkerhet og kystvakttjenester

(Estimater fra Den internasjonale organisasjonen for migrasjon viser utviklingen i Middelhavet fram til 13. september i år. Antallet migranter har gått betydelig ned, noe som kan skyldes flere faktorer).

Ingen ny idé

Idéen om «asylmottak i Afrika» eller mer presist behandlingen av asylsøknader utenfor landene det søkes til, er imidlertid ikke ny. På 80- og 90-tallet iverksatte USA asylprosesser for båtflyktninger fra Haiti allerede til havs (mens flyktningene ble fraktet tilbake til Port-au-Prince), men også i sentre andre steder utenfor USA, som Guantanamo Bay, Honduras, Venezuela og Belize.

Australia har en lignende politikk med behandling av asylsøknader i egne leire på øyene Nauru og Papa Ny Guinea (hvor det til dels har vært store problemer med sikkerheten, blant annet så sent som i august). På 80-tallet foreslo Danmark opprettelsen av FN-drevne asylmottak i nærområdene, mens Storbritannia og Tony Blair i 2003 ønsket seg «regionale beskyttelsesområder» der asylsøknader kunne behandles utenfor EU.

Her hjemme har Fremskrittspartiet flere ganger foreslått «asylmottak i Afrika», mens Arbeiderpartiet og innvandringspolitisk talsmann Stein Eirik Lauvås i sommer åpnet for «å vurdere» det ferske forslaget fra Emmanuel Macron (Ap-talsmannen påpekte senere at partiet ikke ønsket asylmottak i Afrika, men ville «diskutere løsninger» med andre europeiske land).

I fjor tok UDI-direktør Frode Forfang til orde for at europeiske land burde etablere «bedre og mer omfattende systemer for å screene og vurdere flyktninger før de reiser inn». Dette skrev Forfang i et blogginnlegg hvor han spekulerte i hvordan et internasjonalt flyktningsystem ville sett ut dersom det ble utformet fra et nullpunkt i dag.

Målet med å screene flyktninger var å «velge ut de mest sårbare og de med størst og mest akutt beskyttelsesbehov, og så overføre disse til europeiske land» – et system som kanskje ville ha fungert bedre enn dagens asylrett, som «verken ivaretar grunnleggende humanitære prinsipper eller statenes rett til å styre innvandringen», heter det på bloggen.

Flyktninghjelpen: – Trenger større pakke

Seniorrådgiver Pål Nesse i Flyktninghjelpen er skeptisk til Macrons idé, som han mener ligner mye på FNs system for kvoteflyktninger. Systemet blir håndtert godt av FN, men selve oppfølgingen svikter, ifølge Nesse:

– Den store bekymringen er at man blir sittende igjen med nye, underfinansierte flyktningleire der folk blir værende, uten å kunne ta en jobb lokalt, komme seg hjem eller dra videre, sier Nesse, som peker på at Frankrike bare har sagt ja til 1495 kvoteflyktninger per utgangen av august i år.

– Gitt Frankrikes størrelse, er det derfor interessant å spørre om dette er et spill for galleriet. Hvorfor tar ikke Macron imot flere kvoteflyktninger, spør Nesse.

Han mener Macrons idéer må inngå i «en større pakke» dersom de faktisk skal fungere:

  • Bistand: – Bistand blir viktig, selv om det ikke er slik at mennesker slutter å flytte på seg dersom man gir litt mer bistand, sier Nesse.
  • Nødhjelp: – Mer klassisk nødhjelp er sentralt. Det er for eksempel helt fryktelig i Libya. Per nå kan vi ikke sende folk tilbake dit. Punktum. Myndighetene har bare kontroll i deler av landet og i flyktningleirene er det voldtekt, drap og tortur, ifølge FNs egne rapporter.
  • Lovlig migrasjon: – Det bør opprettes et program for noe lovlig migrasjon. Den kan være kort- eller langvarig. Et eksempel er slik marokkanere har jobbet i Spania og reist hjem ved sesongslutt. Dette programmet kan være en kvoteordning i noen fagkategorier, fordi import av arbeidskraft er et behov i Europa. Mange påpeker da dilemmaet med brain drain, altså at de kvalifiserte drar. Men vi ville aldri tillatt en slik logikk her hjemme: Vi må ha en viss forståelse for at individer kan ta kontroll over sitt eget liv. Dessuten sender de penger hjem, noe som utgjør mye mer enn bistanden, sier han.
  • Returavtaler: – Hadde vi hatt en garanti for at mennesker med beskyttelsesbehov fikk en løsning, parallelt med et migrasjonsprogram, kunne vi også snakket mer systematisk med afrikanske land om retur til hjemland. Alle land har en forpliktelse til å ta imot egne borgere, og det er urimelig at enkelte afrikanske land nekter å samarbeide om retur. Men vi kan ikke bare bruke pisken.

(Organisasjonen Leger uten grenser møtte i sommer den sudanesiske asylsøkeren Ahmad i en flyktningleir i Chad, hvor han fortalte om forsøket på å nå Europa).

– Hvem blir myndighet?

Nesse viser også til hvordan krisen med vietnamesiske båtflyktninger på 90-tallet ble løst: De som ikke trengte beskyttelse, ble sendt hjem. De som trengte beskyttelse, ble kvoteflyktninger. Og i tillegg ble det opprettet et parallelt migrasjonsprogram, som tok rundt to millioner mennesker, der de fleste dro til USA. En slik helhetslogikk, i nært samarbeid med land i nærområdene, mangler nå, mener Nesse.

– Dersom de nye forslagene fra Macron likevel skal gjennomføres, uten en større pakke, hvordan vil det se ut?

– Det er mange juridiske svakheter rundt det å opprette flyktningleire i transittland som Chad, Niger og Mali. Hvem blir myndighet? Normalt vil FN måtte tre inn. Det har de gjort andre steder. Men det vi da ser er altså at flyktninger ikke blir tatt imot videre, sier Nesse, og fortsetter:

– Den store nøtta er samarbeidet mellom de europeiske landene som skal fordele flyktninger mellom seg. Vi klarte å samarbeide under krigen på Balkan. Da var det et helt annet lederskap. Men nå handler alt om å føre en strengest mulig innvandringspolitikk. Hvis alle ønsker det, går ikke regnestykket opp og flyktningene taper.

(Pål Nesse er seniorrådgiver i Flyktninghjelpen. Foto: FAFO)

Han mener asylretten må være et utgangspunkt.

– Vi er bekymret for at Europa skal stenge grensene og fjerne retten til å søke asyl. Det kan få en tilsvarende effekt i resten av verden. Vi vil jo at nærområdene skal ha sine grenser åpne. Uganda har for eksempel 750 000 flyktninger fra Sør-Sudan. Kenya ønsker å kaste ut somaliere. Hvis vi skal stenge våre grenser, mister vi legitimitet når vi påpeker viktigheten av åpne grenser overfor nærområdene.

Nesse mener at 100 000 asylsøkere til Europa ikke gir grunnlag for panikk:

– Det er selvsagt sørgelig med båtsmuglere og folk som drukner i Middelhavet. Men det gir ikke grunn til å stenge grensene. Det er fordi situasjonen i Libya er fullstendig uakseptabel. Vi kan ikke returnere folk dit før basale menneskerettigheter og en rimelig myndighetsutøvelse er på plass, sier han.

(Macron har blant annet foreslått trygge soner i Niger og Chad, som fungerer som transittland for migranter på vei til Libya og Europa. Kartet er en forenklet framstilling av noen av rutene. Grafikk: Google Maps/Filter)

Fire innvendinger

Også Vigdis Vevstad, som har doktorgrad i asylrett og arbeider som rådgiver i Sonconsult og gjesteforsker ved Fafo, har flere innvendinger mot både behandling av asylsøknader utenfor mottakerland og idéen om opprettelsen av «asylmottak i Afrika».

  • Hun mener det kan bli svært vanskelig å garantere for flyktninger og migranters sikkerhet ved asylsentre i afrikanske land, dit personer som forsøker å krysse Middelhavet kan bli sendt.

– Jussen er klar: Ifølge Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) har man ikke lov å sende mennesker tilbake til områder hvor liv og sikkerhet er i fare, noe som blant annet blir slått fast i Hirsi Jamaa-dommen fra 2012, sier Vevstad til Filter Nyheter.

(Vigdis Vevstad er rådgiver og forsker med doktorgrad i asylrett. Foto: Sonconsult)

Bakgrunnen for dommen fra Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg (lenke til .pdf-fil) handler om hvordan en gruppe somaliere og eritreere, som hadde forlatt Libya med båt, ble plukket opp av italienske fartøyer ved øya Lampedusa cirka 20 mil fra kysten av Sicilia og fraktet tilbake til Tripoli, der de ble overlevert til libyske myndigheter.

Dommen slår fast at dette blant annet var i strid med EMKs artikkel 3 (som forbyr tortur, umenneskelig og nedverdigende behandling og straff), fordi somalierne og eritreerne sto i fare for å bli utsatt for dette i Libya eller ved videre returnering til sine hjemland. Å bryte det såkalte non-refoulement-prinsippet, som er forbudet mot å sende en person til en annen stat der vedkommende risikerer tortur eller umenneskelig behandling, førte altså til at Italia ble dømt.

– Det samme non-refoulement-prinsippet er blant annet grunnen til at Krekar ikke er sendt ut av Norge. Dette er et fundamentalt prinsipp statene imellom, sier Vevstad.

Ikke-fungerende stater

  • Vigdis Vevstad mener forslaget bryter med et solidaritetsprinsipp, der ansvaret i praksis blir skjøvet over på vanskeligstilte tredjeland.

– 85 prosent av verdens flyktninger befinner seg allerede i de såkalte nærområdene. I 2015 var det 1,3 millioner som søkte asyl i Europa. Det var en bitteliten andel av de mellom 22 og 25 millioner flyktningene som befant seg i verden da, sier Vevstad, og fortsetter:

– Nå har Europa allerede inngått avtale med Tyrkia, som får penger og har etablert flyktningleire. De ønsker å gjøre det samme med land i Nord-Afrika, som i liten grad er fungerende stater og står i en vanskelig økonomisk situasjon. Og hva skjer dersom det blir regjeringsskifte i disse landene? Vil avtalene med Europa da bli respektert?

  • Hun mener personer som ikke får innvilget asyl eller flyktningstatus vil få store problemer med å komme seg hjem.

– Hva vil skje med dem som ingen vil ha? De vil bli værende i en leir. De har ingen økonomisk sjanse til å komme seg tilbake til hjemlandene sine, og vil derfor bli sittende, sier Vevstad.

– Ikke et snev av bevegelse

  • Hun mener også at idéen ikke ivaretar asylretten, som bør vernes. En omlegging av asyl- og flyktningsystemet ser hun på som svært lite realistisk

– I realiteten innebærer disse forslagene at man hindrer folk i flykte. Retten til å søke asyl inntrer på grensen til et land. Når noen står på grensen og ber om beskyttelse, er man pliktig til å ta dem inn, saksbehandle og fatte en avgjørelse. Dette er en formalitet etter folkeretten, sier Vevstad.

Hun påpeker at selv om man i tråd med Dublin-avtalen, som gjelder mellom europeiske land, kan overlate ansvaret for saksbehandlingen til et annet europeisk land, står retten til å søke asyl ved grensen fast.

– Asylretten har gitt millioner av mennesker beskyttelse siden den ble vedtatt i FN-systemet på 50-tallet. Retten til å forlate hvilket som helst land, samt å søke asyl, er nedfelt i menneskerettighetene. Dersom systemet skulle legges om, vil det kreve et helt nytt avtaleverk. Dersom svaret skal være å øke flyktningkvotene, har dessverre statene vist liten interesse for å gjøre dette. De har heller ikke vist vilje til at ambassader i nærområdene kan utstede humanitære visum, slik at folk kommer seg i sikkerhet. Vi ser ikke et snev av bevegelse i denne retningen, sier Vevstad.

«På riktig vei»

I Italia, der utfordringene med flyktningstrømmen har vært store, er imidlertid forslaget fra Macron og de tre andre europeiske lederne blitt godt mottatt. Den liberale italienske avisen La Stampa skriver blant annet at «flyktningproblemet må løses i Afrika. Dersom de følger opp sine ord med handling, vil vi endelig være på riktig vei».

Deutsche Welle-journalist Bernd Riegert skriver i en kommentar etter Paris-møtet at «den nye politikken vil være en suksess på ett område: Den vil ødelegge forretningene for smuglere og menneskehandlere», men understreker samtidig at forslaget må ses i lys av rent taktiske, politiske årsaker som det forestående valget i Tyskland (der Angela Merkel ønsker å bli gjenvalgt) og Emmanuel Macrons synkende popularitet.

Samtidig ble det i forrige uke kjent at EUs innvandringskommissær Dimitris Avramopoulos har sendt brev til samtlige land i EU og Schengen, inkludert Norge, med en oppfordring til å ta imot enda flere kvoteflyktninger, spesielt fra Nord-Afrika og Afrikas horn.

EU stiller seg slik bak FNs ønske om å hjelpe flyktninger som oppholder seg i såkalte transittland. FN klarer per nå å gjenbosette cirka én prosent av flyktningene som befinner seg i disse landene, mens det reelle behovet er på cirka ti prosent, skriver danske Politiken.

Norge har forpliktet seg til å ta imot 8000 kvoteflyktninger fra Syria i løpet av en treårsperiode, mens Danmark i fjor ikke tok imot kvoteflyktninger i det hele tatt. Sylvi Listhaug har i sitt svar til Avramopoulos avslått at Norge skal ta imot flere.