I MIDTEN AV mars i fjor var nesten alle innsjekkingsskrankene på flyplassen Vnukovo i Moskva stengt, bortsett fra én, hvor passasjerer ble sjekket inn på fly til Istanbul. Køen var lang.
Mens jeg stod der og ventet, telte jeg over alle dyreburene med hunder, katter og fugler i. Folk skulle visst ikke hjem igjen med det første. Etter passkontrollen så jeg etter et røykerom, og fant et lite avlukke, like trangt og smalt som et hundehus. Det satt en mann der fra før, og det var knapt plass til oss begge to. Han ga meg fyr og spurte: «Så hvor flykter du fra, da?»
Selv var han på flukt fra et sted nær Donetsk, og nå skulle han prøve å komme seg via Moskva til sønnen sin i England. «Vi har jammen gjort det hett for dere», sa han på russisk. «Vi skal slå dere ned i støvlene, bare vent og se».
Jeg var ikke på flukt, men snarere i fall: Jeg bevegde meg gjennom rommet der grunnen plutselig var blitt revet bort under meg. Reisen min hadde sine helt bestemte formål. Planer jeg hadde lagt for lenge siden skulle av en eller annen grunn fortsatt settes ut i livet til tross for at fysikkens lover ikke oppførte seg slik de pleide. Russland hadde startet en krig som liksom hadde fjernet alt av livets lim.
Adgang til hele Filter. Avslutt når som helst
Et abonnement på Filter er en uvurderlig støtte til et uavhengig og seriøst, norsk avisprosjekt.
Allerede abonnent? Logg inn her.
Ved å bruke 1-trinns registrering eller at du oppretter en konto ovenfor, samtykker du til Filter Medias personvernerklæring.
