Darya (31) hjelper russiske soldater med å desertere: – Noen av dem skyter seg selv i foten

Foto: Harald Klungtveit/Filter Nyheter

– Vi får inn mange saker som den… Men det er vanskelig å skyte seg selv i foten. Du må vite hvordan du gjør det riktig, hvis ikke kan du dø. Noen av soldatene skyter på hverandre, slik at de blir sendt på sykehus. Der er det lettere å desertere.

Det forteller russiske Darya Berg (31) når hun møter Filter Nyheter i Oslo. Tidligere i uka var hun i byen for å delta på et seminar med andre russiske dissidenter og journalister i regi av Fritt Ord. Berg er medstifter av menneskerettsorganisasjonen Idite Lesom, der hun leder avdelingen for avlastning og evakuering.

Navnet på organisasjonen har dobbel betydning. Det kan oversettes til «dra til skogs» – om soldatene som gjemmer seg fra militærtjeneste – men er også et russisk uttrykk i retning av «dra til helvete» – en hilsen til Russlands president Vladimir Putin.

Foreningen ble stiftet som en reaksjon på Putins massemobilisering av 400 000 nye rekrutter til Ukraina i september i fjor.

Ble kontaktet for råd

Før drev Berg et eget selskap, men hun flyttet til Georgia rett etter fullskalainvasjonen i fjor på grunn av sitt antikrigsståsted.

Da Putin sendte ut et dekret om massemobiliseringen, skrev hun flere kritiske blogginnlegg mens den pågikk. Det gjorde at flere fortvilte russere tok kontakt med henne, og ba om råd for hvordan de kunne slippe unna innkallingen. Sammen med broren, i det som var en ganske spontan beslutning, ble dermed foreningen Idite Lesom til.

Det nye initiativet hjelper «dem ingen bryr seg om», sier Berg: Nymobiliserte russere og soldater i frontlinja.

Foreningens frivillige sørger for at ferske rekrutter aldri nærmer seg den ukrainske slagmarken, og de forsøker å bistå soldater i frontlinja under det farlige fluktforsøket.

I skrivende stund har de hjulpet 10 641 mennesker. Tallet oppdateres.

Risikofylt prosess

Å hjelpe russiske soldater vekk fra frontlinja, er det farligste de gjør – men oppgaven har topp-prioritet.

For Berg er saken enkel: For hver soldat de får ut, betyr det én mindre som dreper ukrainere. 

Sjansene for å komme seg vekk er lave, og soldatene tar en stor risiko i forsøket.

– Spesialstyrker leter etter folk ved fronten som vil desertere, og tar dem med til et spesialfengsel. Der blir de etterlatt på små rom og med lite mat, et av de verste fengslene du kan se for deg, forklarer Berg.

Det betyr ikke at oppgaven er umulig, men at de må jobbe mer i det skjulte.

Hvis soldatene spør om de bør desertere eller overgi seg til ukrainske styrker, pleier Bergs kollegaer å opplyse dem om hvilke muligheter og konsekvenser de to alternativene innebærer – slik at soldatene kan ta et best mulig valg.

– Soldatene kan velge å overgi seg til Ukraina, men det er en komplisert prosess. Folk som forsøker å overgi seg blir skutt på.

Ofte har ikke soldatene egen telefon ved frontlinja. Hvis de har det, er det gjerne én mobil på deling med resten av troppen – og med dårlig dekning. Foreningens frivillige pleier hovedsakelig å kommunisere med soldatene via slektninger, for eksempel ved å gi tips om evakueringsruter eller hvordan de skal opptre.

– Ved fronten kan vi hovedsakelig gi støtte, råd og fortelle hvilke muligheter de har. Men det finnes egentlig ingen gode muligheter.

Lettere å bistå fra sykehusene

Dette er årsaken til at det er mye enklere å hjelpe soldater som har klart å komme seg på sykehus.

– Mange av klientene våre hjelpes ut fra sykehusene. Noen av dem ble skadet i krigen, mens andre skyter seg selv i foten for å komme dit, forteller Berg.

Når de har kommet seg til et sykehus har soldatene tilgang til en fungerende telefon, og de kan ta seg tid til å kartlegge neste steg.

Aviser som BBC, The New Yorker og Current Time har intervjuet noen av dem foreningen har bistått.

Får hjelp til å slippe unna

I starten hjalp foreningen for det meste russere som nettopp var blitt mobilisert til krigen – enten de fikk innkallingsbrev i posten, i kollektivtrafikken eller på jobben.

I de enkleste sakene lærer de opp russerne i hvilke rettigheter de har til å takke nei etter å ha fått innkallingsbrevet. Det kan dreie seg om at de ikke må åpne døra dersom militærrekrutterere banker på døra, eller ikke å møte opp på rekrutteringskontorene.

De gir juridisk bistand, og benytter seg blant annet av automatiske «bot-er» på Telegram for å gjøre arbeidet mer effektivt.

– Folk som ble mobilisert tilfeldig på gata skrev til oss og spurte hva de kunne gjøre for å slippe å havne i hæren, de prøvde å finne ut hva de kunne gjøre. Vi snakket med mange folk som akkurat var mobilisert om hvordan de kunne slippe unna.

Til nå estimerer hun at omtrent halvparten av dem de har hjulpet har sluppet unna mobiliseringen, mens den andre halvparten har vært i krig.

– Nå, jo lenger krigen drar ut, kommer vi i kontakt med stadig flere desertører.

Mener det pågår en skjult mobilisering

Etter den store, varslede mobiliseringen i fjor høst, har Putin ennå ikke formelt kunngjort at mobiliseringen er over.

Mobiliseringen ble katastrofal for Kreml. Flere menn i vernepliktig alder gjemte seg, samtidig som det oppsto lange bilkøer langs grensa til nabolandene med folk som ville ut.

Videoer fra den russiske siden av grensa til Georgia.

Enda verre for Putin, så endret mobiliseringen mange russeres oppfatning av krigen: Tidligere var «den militære spesialoperasjonen» noe som skjedde der borte. Brått var det ikke lenger slik:

– Folk på innsiden av Russland forsøker ikke å lage bråk. De lever livene sine, jobber og oppdrar barna. På innsiden, hvis det ikke berører deg eller din familie direkte, gjør du ikke noe med det. Slik var det i hvert fall i starten av krigen. Først da de begynte å ta folks sønner, brødre og ektemenn, endret det seg. Folk ble sjokkerte og veldig redde. Derfor skjønte vi at det var riktig tidspunkt å gjøre noe som kunne hjelpe, sier Berg.

Hun påpeker at mobiliseringen likevel fortsetter i det skjulte – «snikende som en slange» – men at myndighetene har endret taktikk. Den varslede massemobiliseringen opplevdes for truende på folk, tror hun.

– De har nok bestemt seg for ikke å gjøre noe såpass stort igjen, siden folk reiste fra landet. Folk likte det ikke i det hele tatt. Nå har myndighetene heller forsøkt å forklare folk alt det «positive» som kommer ut av å delta i hæren. Hvor godt betalt man får, detaljer om kontraktene. De forsøker å få det til å virke som en veldig god idé.

Hun er sikker på at så lenge krigen trenger flere soldater, må russere forvente en ny runde mobilisering. Denne gangen tror hun ikke de vil plukke opp folk på gata, men heller forsøke å rekruttere arbeidere på billige motell eller studenter på campus. Når den neste bølgen kommer, og hvor stor den blir, synes hun det er vanskelig å forstå seg på. Kanskje det blir til høsten, spår hun.

– Mobiliseringen må jo fortsette. Problemet er at de som er igjen nå ikke ønsker å verve seg inn i hæren. Da ville de ha vært der allerede. Folk er lei av det her, de vil ikke dra dit.

Asyl i hjemlandet

Bare en uke etter at Berg og broren stiftet Idite Lesom i Tbilisi, hadde mer enn tusen folk meldt seg opp til å bistå som frivillige, ifølge Berg.

Av sikkerhetsmessige årsaker tar de ikke inn frivillige på innsiden av Russland, fordi de kan straffeforfølges om de blir tatt. Nå er det åtte personer som jobber fast i foreningen, i tillegg til omtrent 300 frivillige.

De frivillige hjelper nymobiliserte og desertører med å finne midlertidig eller permanent asyl, både i og utenfor Russland.

Mange russere har ikke pass, noe som gjør det vanskelig for dem å forlate landet. Med russiske ID-kort kan de dra til nærliggende land som Belarus, noe som er lite aktuelt for de fleste. De kan også dra til Kasakhstan, Armenia og Kirgisistan – men i disse landene kan de bare få midlertidig opphold, noe som gjør at mange må reise tilbake.

– Hvordan hjelper dere folk med å få asyl på innsiden av Russland?

– Ikke alle ønsker å forlate landet. Vi spør dem hva de selv ønsker, og noen av dem vil være igjen på grunn av familie eller jobb. I disse tilfellene forsøker vi å finne asyl i leilighetskomplekser eller boliger i Sibir. Ved å endre bostedsadresse, blir det mye vanskeligere å finne dem. Som regel oppsøker myndighetene leiligheten der de er registrert.

– Men vi kan selvfølgelig ikke love dem trygghet om de blir oppdaget ute på gata.

Frykter hun ikke kan fortsette å bo i Georgia

Etter fullskalainvasjonen mot Ukraina i fjor, tok Berg med seg familien fra hjembyen St. Petersburg til Tbilisi.

– Da vi dro i mars i fjor, visste ingen hva som kom til å skje. Kanskje ville grensene stenge. Alt det grufulle gjorde at jeg kom til et punkt der jeg måtte dra, for å ta med familien min til et trygt sted. Et sted vi kunne trekke pusten en liten stund, før vi bestemte oss for hva vi skulle gjøre videre. Men da vi dro forsto jeg at vi aldri kom til å reise tilbake. Etter at jeg begynte å dele akkurat det jeg mente i sosiale medier, ble det farlig for meg å bli. Jeg ønsker ikke å havne i fengsel.

Men ettersom myndighetene har tatt stadig flere skritt mot en vennligsinnet Moskva-politikk, frykter hun at heller ikke Georgia vil kunne være et varig bosted.

Straffeforfølges i Russland, avvises i Europa

Berg oppfordrer europeiske myndigheter til å ta imot russere som ikke ønsker å krige. Hun påpeker at det selvfølgelig ikke skal gå på bekostning av støtte til Ukraina, men mener begge deler må skje parallelt.

Etter krigen har det vært vanskeligere for russere å få opphold i de fleste europeiske land, og foreningen jobber for å åpne korridorer for dem til Europa.

– I Russland blir de straffeforfulgt, i Europa er vi redde for dem.

– Men de befinner seg selv på innsiden av systemet og vil bare overleve.

  • Tips eller innspill? Kontakt journalist Marie Lytomt Norum på e-post her

Prøv vårt digitalabonnement gratis i 30 dager

Klikk på bildet og bli abonnent i dag.