Bare halvannen uke før italienske velgere går til urnene søndag 4. mars, viser meningsmålingene tilnærmet dødt løp mellom…

Hvordan vil det ende?

  • Med en høyreorientert flertallsregjering fundert på innvandringsmotstand og sterke EU-antipatier?
  • En pussig storkoalisjon der både høyre- og venstresiden møtes til noe som kan ligne et teknokratisk forretningsministerium?
  • Eller en svak mindretallsregjering som er avhengig av shoppe etter støtte fra sak til sak?

Kanskje like sannsynlig: Nyvalg, fordi partiene rett og slett ikke klarer å bli enige om hvordan en regjering skal se ut.

Phu! La oss ta det fra begynnelsen. Dette er koalisjonene, partiene og personene som stiller til valg (og ja, 81 år gamle Silvio Berlusconi er tilbake. Senest på tirsdag ble han anklaget for tette forbindelser til Cosa Nostra-mafiaen).

De aller største sakene

Hva krangler italienerne om? En hel del, men viktigst:

  • Forholdet til EU, eurosamarbeidet og Europa generelt. Spørsmålet er tett knyttet til den skadeskutte italienske økonomien, som fortsatt sliter med liten vekst (selv om den sluttet å gå tilbake i 2014), fortsatt høy arbeidsløshet og banker som ennå ikke har kommet helt på fote etter finanskrisen for ti år siden. Noen mener store nasjonale reformer er påkrevd, andre skylder på Brussel.
  • Flyktningkrisen og høy innvandring. Cirka 630 000 flyktninger kom til Italia i perioden 2014-2017. Mange italienere mener at EU også her har latt dem i stikken. Politikerne på høyresida overbyr hverandre: Silvio Berlusconi har lovet å kaste ut alle som er i landet ulovlig (han mener dette er samtlige som har kommet, noe som ikke stemmer). Berlusconis uttalelse falt for øvrig i et tv-intervju der tema også var skuddepisoden i Macerata i begynnelsen av februar: En tidligere Lega Nord-aktiv høyreekstremist skjøt og skadet seks tilfeldige afrikanere i en slags hevn for at en nigerianer var mistenkt for drapet på en italiensk kvinne.
  • Men også mer kuriøse saker – som obligatoriske vaksiner for barn – har dominert det italienske ordskiftet under valgkampen.

De store koalisjonene

Italienske velgere må i all hovedsak forholde seg til følgende alternativer, der ingen ser ut til å få noe klart flertall etter valget:

  • En sentrum-høyre-koalisjon, bestående av partiene Forza Italia, Lega Nord og Italias brødre (som har 37 prosent oppslutning på et gjennomsnitt av målingene)
  • Den populistiske Femstjernersbevegelsen, som sier de ikke vil inngå i noen av de andre koalisjonene (28 prosent oppslutning)
  • En sentrum-venstre-koalisjon, bestående av Det demokratiske partiet og flere mindre valgallianser (27 prosent oppslutning)
Kilde: Financial Times

Partiene og personene

Sentrum-høyre-koalisjonen

Det konservative Forza Italia har dominert italiensk politikk siden 1994. Størst oppslutning hadde det i 2008, da Silvio Berlusconi ble gjenvalgt som statsminister for tredje gang. Men etter at Berlusconi måtte gå av etter sexskandaler (han ble først dømt, men senere frifunnet for å ha hatt sex med ei 17 år gammel marokkansk jente) og en pågående italiensk gjeldskrise i 2011, falt oppslutningen betraktelig.

Det siste året har imidlertid kurvene pekt oppover (og på snittet av de siste målingene ligger partiet an til 16 prosent oppslutning).

81 år gamle Berlusconi leder partiet, men stiller ikke som statsministerkandidat (fordi han er utestengt etter en dom for skattejuks). Han ledet landet som statsminister fra 1994-95, 2001-06 og 2008-11. Dersom sentrum-høyrekoalisjonen klarer å danne regjering etter valget, ligger Berlusconi an til å få en slags nøkkelrolle, men han har ennå ikke sagt noe om hvem han mener bør bli statsminister.

Silvio Berlusconi. European People's Party/Flickr.com

Det innvandrings- og EU-kritiske ytre-høyre partiet Lega Nord, som har tonet ned sin gamle kampsak om å løsrive seg fra det fattige Sør-Italia, ligger foreløpig an til en oppslutning på 14 prosent. Partiet ledes av Matteo Salvini (44), som er blitt sammenlignet med både franske Marine Le Pen og nederlandske Geert Wilders.

Det tidligere EU-parlamentsmedlemmet Salvini, som er stor fan av Donald Trump, har markert seg som en sterk motstander av Brussel og euro-samarbeidet. Han er for en streng innvandringspolitikk, har lovet å kaste ut 100 000 innvandrere i sitt første år med makt (deretter skal ytterligere 400 000 ut) og blir av flere oppfattet som en høyrepopulist som kynisk spiller på fremmedfrykt.

Partikollegaen Attilio Fontana tok det ett hakk lengre i januar, da han til italiensk radio uttalte at «vi trenger å bestemme oss for om vår etniske gruppe, vår hvite rase, vårt samfunn skal kunne fortsette å eksistere, eller bli utslettet. Det er vårt valg». Salvini avviste i ettertid krav om at Fontana måtte ekskluderes fra partiet.

Matteo Salvini. European Parlament/Flickr.com

Italias brødre, som henter sitt navn fra første linje i den italienske nasjonalsangen, frontes til alt overmål av en kvinne: Den nasjonalkonservative og EU-skeptiske Giorgia Meloni (41), som både er partileder og statsministerkandidat, har tidligere vært statsråd under Berlusconi.

Partiet hennes står for EU-skepsis og euro-motstand, streng innvandringspolitikk (med en maritim «blokade»), samt lov, orden og tradisjonelle familieverdier.

Dypest sett har partiet røtter i det som var restene av det gamle italienske fascistpartiet etter krigen – Meloni startet også valgkampen i byen Latina, grunnlagt av fascistregimet i 1932, der også barnebarnet til Benito Mussolini dukket opp.

Meloni ser for seg Berlusconi som finansminister, Salvini som innenriksminister og henne selv som statsminister (Italias brødrene har imidlertid bare fem prosent oppslutning på snittet av de siste meningsmålingene).

Valgkampplakat for Giorgia Meloni. Skjermdump

Femstjernersbevegelsen

Det var den relativt animerte komikeren Beppe Grillo som startet den populistiske Femstjernersbevegelsen for snart ti år siden. Ved valget i 2013 etablerte de seg som en politisk kraft med 25 prosent oppslutning.

Både direkte demokrati, grønn økonomi og anti-korrupsjon har vært sentrale drivkrefter for partiet, som ikke er lett å plassere på en tradisjonell venstre-høyre-akse (det er også noe av poenget, har partileder Luigi Di Maio tidligere forklart).

31 år gamle Di Maio er statsministerkandidat og har fått ansvaret for å ta bevegelsen inn i en «voksenfase». Han blir omtalt som mindre radikal enn Grillo, som nå har forlatt partiet.

EU-motstanden er tonet ned, men Di Maio har markert seg med forslag til ny og strengere innvandringspolitikk, færre obligatoriske vaksiner (!) og et ønske om å slanke det offentlige byråkratiet betraktelig. Bevegelsen gjør det best av samtlige partier i meningsmålinger, sist med en oppslutning på 28 prosent.

Samtidig har Di Maio avvist å gjøre avtaler om regjeringsmakt med andre partier, selv om han i januar gikk noe tilbake på sine tidligere bastante uttalelser om dette. Det nye, italienske valgsystemet (som ble innført i fjor og i hovedsak baserer seg på at 61 prosent av setene fordeles i forholdstallsvalg på nasjonalt plan, mens 37 prosent fordeles i flertallsvalg i enmannskretser) er ifølge enkelte forventet å favorisere større koalisjoner (og hindre at Femstjernersbevegelsen kan styre landet på egen hånd).

Luigi Di Maio og Beppe Grillo. Wikimedia/Flickr.com

Sentrum-venstre-koalisjonen

Den reformkåte Matteo Renzi, som i en alder av 39 år ble Italias yngste statsminister noensinne i 2014, ble gjenvalgt som leder for Det demokratiske partiet i fjor og stiller nok en gang som statsministerkandidat.

Det er til tross for at han måtte gå av etter valgnederlag for to år siden, da han forsøkte å endre den italienske grunnloven gjennom en folkeavstemning (med det resultat at dagens sittende statsminister, Paolo Gentiloni fra samme parti, måtte ta over).

Gentiloni er ifølge seg selv på vei ut av politikken, men i en skjebnens ironi er han også landets mest populære politiker med høyere oppslutning enn alle andre statsministerkandidater (det kan fortsatt hende at han blir spurt om å bli sittende inntil et eventuelt nyvalg blir avholdt).

Matteo Renzi. Francesco Pierantoni/Flickr.com

Det demokratiske partiet er både EU-vennlig, sosialdemokratisk og sosialliberalt, dannet etter en sammenslåing av både kristendemokratiske, sosialistiske og andre partier fra valgalliansen L’Unione i 2007. Det har tradisjonelt stått sterkest blant eldre og velgere med høyere utdanning, men er under press flere steder.

Matteo Renzi, som har fått tilnavnet «il Rottamatore» (rivningsmannen) på grunn reformiveren i egen statsministerperiode, er imidlertid under angrep fra både høyre- og venstresiden i italiensk politikk: Han har fått skylda for alt fra innvandringsstrømmen etter flyktningkrisen (Renzi er innvandringsliberal) og at den svært svake økonomiske veksten i Italia ikke er spesielt merkbar for store deler av befolkningen.

For et år siden lå partiet med over 30 prosent på meningsmålingene, men er nå nede i 23 prosent. Foruten Det demokratiske partiet består koalisjonen av flere mindre valgallianser, der EU-tilhengerne dominerer (men også innad i denne koalisjonen har det vært uenigheter).

– Det er fortsatt millioner av velgere som ikke har bestemt seg, og det kan skje uventede ting, men valgmatematikk og valgtrender tyder på at det mest sannsynlige utfallet vil være dødt løp, uttalte politikkprofessor Roberto D’Alimonte ved Luiss-universitetet i Roma i forrige uke.

Flere kilder og forslag til videre lesning: