Spår ny jihadist-bølge: – Om du ber meg om å bli norsk, må du fortelle meg hva det betyr

Menneskerettighetsaktivisten Iyad El-Baghdadi tror vi er på vei inn i en «perfekt storm» av radikalisering av unge muslimer i Europa, og at Norge ikke kan fraskrive seg ansvar.

Noe av bakteppet: Høyrepopulismens framgang i vestlige land og det internasjonale samfunnets fallitt i møte med Assad-regimets massemord i sivilbefolkningen, i samme periode som IS mister fysisk terreng.

– Trendene ser ikke bra ut. Om man lykkes med å presse IS ut av de geografiske områdene, vil man få mange hjemvendte jihadister i Vesten. Klarer man å både identifisere dem og pågripe dem, og putter dem i fengsel, blir de ideologer og symboler. Blir de ikke fengslet, kan de gå rundt og forkynne. De kommer tilbake i en atmosfære av økende radikalisering, der det er mer sannsynlig enn før at de finner rekrutter, sier El-Baghdadi til Filter Nyheter.

Han ser ikke veldig lyst på 2017:

– Terrorisme, tyranner og intervensjoner er et ondt triangel. Hver gang syklusen går en runde, kan vi se at den muterer: Vi hadde Taliban, så fikk vi al-Qaida, så kom IS. Hva blir resultatet av neste omdreining?

El-Baghdadi var en av de mest populære nettaktivistene under Den arabiske våren. (Følg ham på Twitter her.) Nå har 39-åringen politisk asyl i Norge, etter at han i 2014 ble pågrepet og deportert fra De forente arabiske emirater til Malaysia, like etter ytringer som ble oppfattet som kritikk av regimet i Egypt.

Fra et kontor rett bak Stortinget jobber han nå med bokprosjekter om blant annet radikalisering, som fellow hos tankesmien Civita.

– Jeg ble nylig spurt: Hva om vi bare stanser muslimsk innvandring til Europa og følger en politikk med ikke-intervensjon i utlandet? Det høres ut som en enkel løsning – «ok, det er mye ustabilitet i Midt-Østen, så vi holder oss utenfor – og det er økende politisk uro hos oss på grunn av migrasjon, så vi stanser all innvandring». Men det vil gjøre ting verre. Jihadister elsker maktvakuum. De kikker etter ethvert sted som er på siden av det internasjonale samfunnet. Hvor enn det er en ødelagt stat eller manglende stabilitet, blir de tiltrukket av det. Særlig IS er som et monster som livnæres av ustabilitet, og skaper mer av det for å være bærekraftig. Så hver gang man trekker seg bort fra et område i verden, lar det bli ustabilt, og tenker «ikke vårt problem, vi lar det være», kan det sammenlignes med å la det gå betennelse i et sår. På et eller annet tidspunkt blir man selv infisert, eller rettere sagt smittet av en mutert variant av den samme sykdommen som har blitt enda mer potent, sier El-Baghdadi, og tilføyer:

– Enda verre blir det om det er store overgrep mot sivile som ikke blir korrigert av verdenssamfunnet. For dem som da ikke ser noen form for rettferdighet, blir hevn det eneste virkemiddelet. Jeg sier ikke at du automatisk blir en jihadist av å vokse opp i det området – det er ikke slik i det hele tatt – men det øker antallet potensielle rekrutter.

El-Baghdadi kjemper for å vise at innbyggerne i arabiske land har flere alternativer å velge mellom enn å støtte radikale islamister eller å leve med despotene. Det er ingen enkel oppgave.

– Den arabiske våren gjorde mer for å skade jihadismens sentrale idé enn et tiår med terrorbekjempelse. Al-Qaidas budskap var at disse regimene var tyranniske og at frigjøring eller regimeendring var umulig uten vold. Etter suksessfulle revolusjoner i Tunisia, Egypt, Libya, og mens 20 arabiske land hadde demonstrasjoner, var den grunnideen skadet. Men fra 2013 ble utviklingen reversert. Kanskje ikke overalt – men ideen om at et regime som Assads kan falle uten vold, ble utenkelig. Innenfor én måned,  i august 2013, skjedde Rabaa-massakren i Egypt og Ghouta-massakren i Syria (mot sivile med kjemiske våpen). Det var et stort psykologisk sjokk, siden ingen av statslederne ble straffet av det internasjonale samfunnet, begge slapp unna med det og begge overlevde, sier aktivisten.

El-Baghdadi var en periode selv tilhenger av bokstavtro Islam, salafisme, etter å ha sett bildene av amerikanske soldaters mishandling og fornedrelse av fanger i Abu Ghraib-fengselet i Irak i 2004. Men i dag er han en ihuga kritiker av islamsk fundamentalisme og av diktaturer uansett avskygning – og regner seg som libertarianer.

39-åringen mener institusjonelt tyranni gjør mer skade enn terrorisme.

– Terror er stygt, opp i ansiktet ditt. Ethvert rasjonelt menneske blir frastøtt av terrorisme og protesterer mot det, derfor vil det aldri få reell legitimitet. IS har blitt avvist av den store majoriteten av muslimer, ikke bare av resten av verden. Selve IS’ idé om å danne en stat på tvers av alle internasjonale normer, har feilet, og de er på defensiven. De fleste av IS’ fiender er muslimer, så de klarte ikke engang å få noen bred aksept blant dem. Det at IS utnytter koranvers eller deler av islamsk tradisjon og historie, støter meg, men samtidig tvinger det meg til å se på meg selv, min tro og mine verdier. Men om grusomhetene er mer skjult, trenger jeg ikke se meg selv i speilet. Tyranni kan være usynlig, i dress og slips i stedet for med skjegg og AK-47, og vare mye lenger, sier El-Baghdadi.

Han er ikke redd for å nevne Vladimir Putin – eller for den saks skyld Donald Trump – i samme tankerekke som jihad-massemordere.

– Vi må se på radikalisering over hele fjøla. Verdenssynet deres kan være «make America great again›, «make white people great again», «make Islam great again», «make India great again», «make Turkey great again» eller «make Russia great again» og så videre. De er opportunister, som ofte kan oppnå det de vil via mellommenn, uten å utøve vold direkte. Jeg ser ikke på dem som støtter Assad mens han dreper 300 000 mennesker  som noe mindre radikaliserte enn IS. De har bare ulike retninger med det samme tankesettet: Drep dem alle sammen.

El-Baghdadi tror de stadig mer muslimfiendtlige strømningene i flere vestlige land vil øke rekrutteringsgrunnlaget kraftig for jihadistene.

– Radikalisering innebærer nesten alltid at du har «kjøpt» en fortelling om at din gruppe er forfulgt  eller ofre for historisk forfølgelse. Når det faktisk skjer undertrykkelse et sted, da har de en sak – og kan si «se, alle er ut etter å ta oss», uten at noen egentlig kan utfordre det. Muslimer i Vesten kan bære på et slikt undertrykkelses-narrativ og bli radikalisert selv om de selv aldri har levd under tyranni, fordi de føler at de som lider er «vårt folk». Og det er under normale omstendigheter. Om man kombinerer muslimers viktimisering med den økende antiliberalismen i Vesten, blir det et sammenstøt. Følelsen av undertrykkelse og krigene i Midt-østen er en «pull-faktor», mens framveksten av høyrepopulisme blir en «push-faktor›. Forfølgelsen blir ikke lenger noe de bare er vitne til, men noe de møter på i egne liv. Da risikerer vi at tilliten blir borte, den som sier at «uansett hva som skjer tilhører vi alle det samme samfunnet» og at det her hjemme er en sosial kontrakt om å ikke forfølge hverandre. Skjer det, blir de veldig mye mer mottakelige for radikalisering.

– Høyrepopulistene har sitt eget forfølgelsesnarrativ. Noen av dem snakker om «denne storslåtte hvite nasjonen» som den politiske eliten konspirerer mot sammen med «andre» – gjerne muslimske innvandrere, og at man må finne en sterk leder. De uttrykker mistro til like rettigheter for mennesker, den viktigste ideen bak politisk liberalisme og opplysningstida. Om man spør dem om de tror på det sier de «ja, men…», og det men-et rommer en rekke forbehold. Når det kommer til hvilken politikk de faktisk vil føre, innebærer det alltid diskriminering, sier El-Baghdadi.

Han peker på at grupperingene er ute av stand til å ha noen medfølelse med hverandres narrativ.

– «DERE undertrykker oss», «Nei, DERE undertrykker oss». Det er veldig vanskelig å angripe forfølgelses-narrativ fra utsiden. Det har blitt en del av hvem man er. Det må utfordres av stemmer på innsiden. Jeg mener ikke at de skal nekte for at noe har skjedd – men kontekstualisere og humanisere det, forklare at det ikke er en gigantisk konspirasjon mot bare ditt folk, men en menneskelig tragedie.

I tillegg mener den politiske flyktningen at det er viktig for europeiske land å bygge en bedre «borgernasjonalisme» («civic nationalism» – moderat nasjonalisme, red. anm.).

–  Da trengs en bedre idé om hva det betyr å være norsk, noe jeg kan bli en del av. Om du sier til meg at jeg må bli norsk, må du fortelle meg hva det betyr. Er det å lære et språk, spise bestemte matretter, og det var det? Eller er det et sett verdier – og ikke bare verdier, men ambisjoner? Åpen nasjonalisme sier at vi er i samme båt og deler en skjebne, mens lukket nasjonalisme sier at «vi deler et opphav», sier El-Baghdadi.

Han understreker at hvert enkelt land må gjøre dette på egenhånd.

–  Norge må fortelle nordmenn som vokser opp en norsk fortelling som ikke bare er en opprinnelseshistorie men også en historie om framtida: hvor skal vi, hva er den felles skjebnen man vil at hver enkelt medlem av samfunnet skal føle lidenskap ved? Om vi ikke klarer å gjøre det, kan vi ikke konkurrere med historiene til høyrefløygruppene og de radikaliserte.

Skribenten advarer samtidig om å tro at åpenbart globale problemer som terrorisme eller flyktningstrømmer kan løses ved å se innenfor grensene i eget land.

– En av de viktigste tingene et land som Norge kan gjøre, er å drive fram mer kollektiv handling i EU, NATO og andre sammenslutninger. Det er veldig mye lettere sagt enn gjort, men det er ingen unnskyldning for å resignere fullstendig og si «glem det». EU mangler evne til omforent utenrikspolitikk. Tyskland kan si én ting og Italia kan gjøre noe annet – og hver gang man snakker med land som Norge, Sverige, Danmark eller Nederland sier de «vi er små land med bare 5-10 millioner innbyggere, vi kan ikke gjøre noe›.

  • Intervjuet ble gjort fredag 16. desember, før terrorangrepet på julemarkedet i Berlin. (Og før Norges kulturminister kom med sine betraktninger om norskhet på Facebook i jula). Sitatene er oversatt fra engelsk og redigert i tematiske bolker. Presisjon som kan ha gått tapt i oversettelsen, må lastes journalisten.

(Facebook-foto: Civita)