I sin iver etter å kritisere Aftenposten, viser Subjekts gjesteskribent George Gooding at mange i Norge ikke vet at Russland startet sin gasskrig mot Europa allerede i 2021, og at det ikke var sabotasjen på Nord Stream-rørledningene i Østersjøen høsten 2022 som utløste de høye strømprisene.
Etter at en ukrainsk mann ble pågrepet i Italia, mistenkt for å ha vært involvert i sabotasjen mot Nord Stream-gassrørledningene (NS) i Østersjøen 26. september 2022, mener mediekritikeren Gooding at Aftenposten drev med desinformasjon om Russlands mulige rolle. Under overskriften «Ifølge Aftenposten pekte ‘nesten alt’ mot Russland. Avisen bør granske sin dekning av Nord Stream» på hans gjesteartikkel hos Subjekt 28. august i år går det dessverre over alle støvleskaft.
Tatt i betraktning hvilken enorm innvirkning de høye gassprisene har hatt og har på europeisk og norsk økonomi og norske strømpriser, og hvor ofte dette blir debattert, burde alle viktige omstendigheter rundt Russlands gasskrig mot Europa være allmennkunnskaper for alle som deltar i det offentlige ordskiftet.
Goodings artikkel er enda et eksempel som viser at slik er det ikke.
Desinformativ bruk av «desinformasjon»
Gooding skriver: «Aftenposten benytter ikke anledningen til å rydde opp etter seg, etter at de i aller høyeste grad har medvirket til å spre denne desinformasjonen».
Deretter ramser han opp kommentatorene Andreas Slettholm, Christina Pletten og Harald Stanghelle, journalist Helene Skjeggestad og ekspertene Ståle Ulriksen, Tor Ivar Strømmen og Jakub Godzimirski, samt Aftenpostens nyhetsredaksjon for artikkelen «Derfor peker nesten alt mot Russland».
Gooding anklager dem alle for å ha spredt «desinformasjon» om sabotasjen på Nord Stream i perioden 27. september 2022 til 9. mars 2023.
Desinformasjon kan defineres som bevisst og målrettet spredning av usanne eller manipulerte opplysninger, med hensikt å villede eller skade. Når Gooding bruker dette begrepet om Aftenpostens dekning og vurderingene til de navngitte personene, gir han altså inntrykk av at de hadde en villet agenda om å føre avisens lesere bak lyset. Det har Gooding neppe dekning for.
Dermed er det i realiteten Gooding som villeder gjennom å omtale det som «desinformasjon».
Goodings selektive fortelling
Det er ikke en gang sikkert at Aftenpostens artikler kan kritiseres for å ha vært for skråsikre eller for spekulative – det kommer an på hvordan man vurderer informasjonen som var tilgjengelig da artiklene ble publisert:
I denne perioden mente militære eksperter at sabotasjen var såpass komplisert å utføre at den sannsynligvis hadde krevd statlige kapasiteter. Det virket – og virker fremdeles – helt usannsynlig at én eller flere vestlige stater skulle stå bak sabotasjen.
Da stod det ikke mange potensielle aktører tilbake.
Men hvorfor skulle Russland ha sprengt sine egne gassrørledninger til Europa? Se dét hjelper ikke Gooding leseren til å forstå, snarere tvert imot: I hans artikkel er alle opplysninger som kan kaste lys over analysene i Aftenpostens artikler systematisk fraværende.
Flere grunner til å mistenke Russland
Det er flere grunner til at mange mente at modus operandi kunne passe med Russland: Trusler, å skape usikkerhet, så splittelse i vestlig opinion og spre mistillit til vestlige myndigheter inngår som en slags kjernevirksomhet i Russlands hybride krigføring – det fagfolk ofte kaller for sammensatte trusler.
Russland har i mange år begått sabotasjer i Europa – som den dramatiske sprengningen av et våpenlager i Tsjekkia høsten 2014, der to ansatte ble drept. Motivet var trolig å forhindre at Ukraina fikk kjøpt våpnene, som Ukraina trengte fordi Russlands væpnede styrker allerede drev en angrepskrig i Donbas.
Siden 2022 har Russland blitt mer aggressive, og det har vært en rekke alvorlige hendelser rundt om i Europa der man mistenker eller har bevist at Russland var den ansvarlige.
Mistanken ble styrket da CNN et par dager etter sabotasjen meldte at europeiske sikkerhetsmyndigheter hadde observert et støtteskip fra den russiske marinen i nærheten av åstedene, i forkant av eksplosjonene. Kunne det for eksempel være at Russland ønsket å signalisere at dersom vestlige land fortsatte å støtte Ukraina, så hadde Russland vilje og kapasitet til å sprenge gassrør i Nordsjøen og dermed sende nye sjokkbølger inn i europeisk økonomi?
Ingenting av dette nevner Gooding. I stedet skriver han: «Det merkverdige med Aftenpostens spekulasjon om at ‘nesten alt’ tilsa at Russland sto bak, er at alt sammen kan avvises ved å påpeke at Russland kunne oppnådd det samme ved å bare skru av tilførselen av gass via rørledningene som ble sabotert».
For å bruke Goodings egne ord: Det merkverdige med Goodings artikkel er at han unnlater å opplyse at Russland allerede hadde skrudd av tilførselen av all gass via rørledningene som ble sabotert.
Gazproms narrespill
Utover i 2022 skrudde det russiske statskontrollerte selskapet Gazprom gradvis ned gasseksporten gjennom Nord Stream 1 (NS1).
14. juni 2022 reduserte Gazprom leveransene til rundt 40 prosent av kapasiteten, og hevdet at en Siemens-turbin, som var til rutinemessig vedlikehold, satt fast i Canada på grunn av de vestlige sanksjonene. Tyske myndigheter hevdet dette i stedet var et påskudd til å forstyrre markedet og drive prisene oppover. Påstanden understøttes blant annet av at Gazprom trolig hadde flere andre turbiner tilgjengelig, slik at driften kunne ha fortsatt som normalt.
14. juli påberopte Gazprom seg force majeure med tilbakevirkende kraft fra 14. juni. 17. juli sendte Canada turbinen til Siemens-fabrikken i Tyskland med fly, der den stod klar til å hentes av Gazprom. Ti dager senere kuttet Gazprom gassleveransene til om lag 20 prosent av kapasiteten til NS1, mens de fortsatte å skylde på tekniske problemer.
På dette tidspunktet hadde russisk propaganda skapt såpass mye forvirring i opinionen om hvor turbinen befant seg – også her i Norge, slik at daværende forbundskansler Olaf Scholz 3. august 2022 så seg nødt til å ta turen til Siemens’ anlegg for å la seg avbilde foran turbinen for å la omverdenen se at den faktisk stod klar til avhenting.
Snart skulle imidlertid narrespillet være over. 31. august 2022 stanset Russland all gasseksport gjennom NS1-rørledningene.
I motsetning til hva Gooding forteller, gikk det altså ikke en dråpe gass gjennom rørledningene da sabotasjen inntraff nesten fire uker senere.
Når man ser dette forløpet, blir det tydelig hvorfor Aftenpostens vurderinger ikke fremstod som urimelige. Gooding underslår at Russland allerede hadde demonstrert både vilje og evne til å manipulere ved å bruke gassen som våpen lenge før sabotasjen, og stoppet selv all eksport gjennom NS1.
Dette må nødvendigvis veie tungt når man vurderer hvem som kunne stå bak sabotasjen.
Underslår at ett NS-rør var intakt
Det skal imidlertid gå enda galere i Goodings artikkel, for i det påfølgende skriver han: «Sabotasjen mot Nord Stream-rørledningene garanterte at Tyskland ikke kunne løpe tilbake i armene på Russland for å få skrudd på gassen når energibehovet i Tyskland økte utover høsten og vinteren 2022.»
Dette er feil. Dersom både Tyskland og Russland virkelig ville, kunne Tyskland ha løpt tilbake til Russland for å få skrudd på gassen, men dette blir det av to årsaker umulig å forstå for Goodings lesere.
For det første har jo Gooding fremstilt det som at alle rørledningene til Nord Stream ble ødelagt, men dette stemmer ikke. Nord Stream består nemlig av fire rørledninger. To av dem betegnes som NS1. De var i drift inntil Russland stanset gasseksporten, og begge gassrørene ble sprengt under sabotasjen.
De to andre rørene, NS2, ble ferdigstilt i 2021, men her ventet Gazprom på endelig godkjenning fra Tyskland. Da Russland gikk til fullskalaangrep på Ukraina i februar 2022 valgte Tyskland å terminere all videre godkjenning.
Det ene røret til NS2 ble sprengt, men det virkelig interessante er at det andre var intakt.
Tyskland har altså – i motsetning til hvordan Gooding fremstiller det – hatt mulighet til å be Russland om å få kjøpe gass via denne ene rørledningen. Dette medvirket til at mange – inkludert meg selv – mistenkte Russland. Kunne landet ha spart det ene røret for å holde døren åpen for Tyskland til å gjenoppta russisk gassimport, og gjennom dette forsøke å så splittelse i den tyske befolkningen og presse tyske myndigheter til ydmykelse? (Senere er det fremkommet opplysninger i tysk og amerikansk presse som indikerer at det intakte røret skyldes at sabotørene mistet en sprengladning på sjøen, red. anm.)
Til alt overmål går det også en annen russisk rørledning til Tyskland.
Russland hadde stengt Jamal-rørledningen
Gooding nevner ikke at Tyskland i tillegg pleide å kjøpe gass fra Russland via den såkalte Jamal-rørledningen – som går via Belarus og Polen til Tyskland, og at det heller ikke gikk en dråpe gass i denne rørledningen da sabotasjen inntraff. Her hører det med en viktig forhistorie som mange ikke har fått med seg:
Fra forsommeren 2021 begynte Gazprom gradvis å strupe gasseksporten gjennom Jamal-rørledningen – delvis ved å nekte å levere gass utover langtidskontraktene, og delvis ved å unnlate å fylle opp sine lagre i EU. Det internasjonale energibyrået (IEA) beskrev dette i september 2021 som en «artificial scarcity – caused by Gazprom», altså at Gazprom hadde forårsaket en kunstig knapphet på gass i Europa.
Utover høsten ble reduksjonen merkbar: Ifølge IEA falt russiske rørleveranser til EU med 25 prosent i fjerde kvartal 2021 sammenlignet med året før.
Den 21. desember 2021 ble den vestgående gassleveransen til Tyskland sendt i såkalt «reverse flow» tilbake til Polen. Flere eksperter og politikere så Gazproms forklaringer om dette i sammenheng med den geopolitiske spenningen som Russland var i ferd med å bygge opp om Ukraina, og at dette var et forsøk på å få Tyskland til å føye seg ved å presse opp gassprisene.
Nedgangen fortsatte inn i 2022, og i de syv første ukene falt russiske leveranser til EU ytterligere 37 prosent år for år. Den 27. april 2022 kuttet Gazprom leveransene til Polen fullstendig, etter at landet nektet å betale i rubler. Etter dette har det ikke blitt levert russisk gass til Tyskland via Jamal-rørledningen.
Det er derfor ikke riktig når Gooding hevder at sabotasjen mot Nord Stream garanterte at Tyskland ikke kunne vende tilbake til russisk gass. Teoretisk sett kunne Tyskland og Russland ha gjenopprettet cirka 60 prosent av rørkapasiteten fra før 2022, ved å ta i bruk det intakte NS2-røret og Jamal-rørledningen.
Med tanke på risikoen for å havne på kant med en nøkkelalliert som Tyskland, er det vanskelig å skjønne hvorfor Ukraina ville risikere så mye for å forhindre et scenario som uansett virket usannsynlig – at Tyskland gjenopptok importen av russisk gass via Nord Stream før krigen var avsluttet.
Tyskland har da heller ikke gjort det, selv om muligheten har vært der hele tiden.
Sabotasjen utløste ikke strømkrisen
Dessverre er det enda mer galt i Goodings artikkel. Mediekritikeren skriver: «I stedet havnet det europeiske energimarkedet i krise, noe som førte til strømkrisen i Norge – da utenlandskablene trakk oss med i det europeiske dragsuget. Alt for å sikre at Tyskland ikke skulle vike fra støtten til Ukraina».
Det var ikke sabotasjen som utløste energikrisen i Europa og strømkrisen i Norge – det gikk ikke en dråpe russisk gass gjennom rørledningene da sabotasjen inntraff.
Bortfallene av russisk gass fra 2021 utløste etter hvert en energikrise i Europa, med stadig høyere og mer volatile gasspriser. Fra forsommeren 2021 økte de markant, og nådde sitt klimaks i månedsskiftet august/september 2022.
Da sabotasjen inntraff i slutten av september 2022 var prisene alt på vei nedover, og påvirket så vidt prisene i et par dager før de fortsatte å falle.
Svingningene i gassmarkedet forplantet seg til resten av det europeiske kraftmarkedet, herunder strømmarkedet i Sør-Norge. Ifølge Nord Pools database begynte de norske spotprisene å øke utover høsten 2021. I 2022 lå de som høyest i månedsskiftet august/september – altså da Russland kuttet all gass gjennom NS1.
Sabotasjen hadde ingen nevneverdig innvirkning på norske strømpriser, som fortsatte å korrelere med gassprisene.
Gooding kan åpenbart ikke ha satt seg inn i denne statistikken. Hans fremstilling om at det var sabotasjen som utløste de høye strømprisene i Norge er fri fantasi og fullstendig feil. Likevel lever denne myten videre i norsk debatt, trolig fordi sabotasjen fikk så mye medieoppmerksomhet og fordi energikrisen rammet folk flest omtrent samtidig.
At to hendelser sammenfaller noenlunde i tid, betyr ikke at den ene forårsaket den andre. Folk har en tendens til å glemme.
Russland hadde økonomiske motiv
I tillegg unnlater Gooding å nevne nok et forhold som gjorde at mange trodde Russland ato bak Nord Stream-sabotasjen: At landet hadde et motiv til å begrense de økonomiske erstatningskravene mot Gazprom.
På tross av at Gazprom erklærte force majeure fra 14. juni 2022, ble selskapet i 2024 dømt til å betale mer enn 13 milliarder euro til Uniper og rundt 230 millioner euro til OMV for uteblitte leveranser. RWE opplyste i mars 2025 at de vant sin voldgift mot Gazprom, men offentliggjorde ikke beløpet. Andre aktører har også saksøkt Gazprom. Den samlede summen kan ligge på 17 milliarder euro.
Beløpene illustrerer den store økonomiske risikoen Gazprom stod overfor i 2022. Dersom Russland utførte en vellykket fordekt sabotasjeaksjon som gjorde Gazprom skadesløs i forhold til sine forpliktelser overfor europeiske partnere, ville det kunne forhindre at Gazprom risikerte å motta enda større erstatningskrav for misligholdte leveranser i perioden etter at sabotasjen var utført.
Slike potensielle pengesummer kan true selv et stort selskap. Nettopp derfor er det bemerkelsesverdig at Gooding helt overser hvor sterke økonomiske insentiver Russland faktisk kunne ha hatt.
Putin pekte på USA og Storbritannia, og indirekte Norge
Man bør aldri stole på russiske myndigheter, aller minst i saker som dette, men det er likevel verdt å nevne at de rett etter sabotasjen avviste all skyld. 30. september 2022 hevdet Putin at «anglosakserne» stod bak sabotasjen. En måned senere beskyldte det russiske forsvarsdepartementet den britiske marinen for å ha sprengt rørledningene.
Det var ingenting overraskende med disse påstandene. Russiske myndigheter har omfattende tradisjoner i å kaste skylden på vestlige land, uansett hvor uomtvistelige bevisene skulle være mot Russland.
Først 7. mars 2023 opplyste The New York Times at ny etterretning tydet på at en «pro-ukrainsk gruppe» hadde utført sabotasjen. Dette ble behørig omtalt av Aftenposten dagen etter, noe Gooding ikke nevner. Han nevner heller ikke Frank Rossaviks kommentarartikkel i august 2024, med den talende tittelen «Ukraina må ikke sabotere seg selv», og der Rossavik drøftet om ukrainske myndigheter stod bak sabotasjen.
Da vestlige medier rapporterte om en mulig pro-ukrainsk gruppe, omtalte Kreml dette som en «koordinert» historie og krevde en åpen etterforskning. 14. mars 2023 sa Putin at sprengningene var utført «på statlig nivå» og insisterte på at USA hadde motiv og kapasitet, mens han avviste ukrainsk involvering som «fullstendig nonsens».
25. mars 2023 la Putin til at han var enig med konklusjonene i den amerikanske journalisten Seymour Hershs artikkel om at amerikanske spesialstyrker utførte sprengningen, og refererte eksplisitt til Hershs «undersøkelse».
I februar 2023 skrev nemlig Hersh at han hadde anonyme kilder med «direkte kunnskap om den operative planleggingen» som hevdet at USA og Norge hadde utført sabotasjen, samtidig som han fremsatte detaljerte påstander om Norges rolle. Opplysningene fremstod som for utrolige, og 14. mars 2023 publiserte da også Faktisk.no en artikkel som viste at Hershs påstander om Norge ikke hadde rot i virkeligheten.
Gooding og Vær Varsom-plakaten
Riktignok har sabotasjen på Nord Stream vært et studium i hvordan en sak kan inneholde lag på lag, som i en russisk Matrjosjka-dukke. Saken kan kanskje fungere som en lærepenge på at av og til kan det man først anser som aller mest sannsynlig, likevel vise seg å være feil. Jeg blir imidlertid ikke overrasket dersom det vil dukke opp nye lag i denne saken. Skyldspørsmålet er fremdeles uavklart, selv om flere omstendigheter nå peker mot Ukraina eller ukrainske aktører.
Derimot er jeg sikker på at feilene i Goodings egen artikkel, i kombinasjon med de usannsynlige påstandene fra Hersh, gjør at det kan kalles for en form for falsk balanse når Gooding endelig skriver at «et klimaks i Aftenpostens hykleri om denne saken kom dagen etterpå, ført i pennen av Harald Stanghelle, hvor han kritiserer ‘Spekulasjonenes marked’ med henvisning til Seymour Hersh sine påstander om at USA og Norge var innblandet i å utføre bombingen av gassrørledningene».
I sin artikkel gjør Gooding et stort nummer ut av at Aftenposten ikke har tatt selvkritikk for de vurderingene avisen bidro til det første halvåret etter sabotasjen. Kanskje har han rett i at avisen burde ha vært noe mer forsiktig i sin dekning. Men det er tross alt forskjell på å eventuelt bomme på vurderinger i en pågående sak, og å gjøre som Gooding: Presentere fullstendig villedende opplysninger i den samme saken.
Gooding mener Aftenposten og sjefredaktør Trine Eilertsen burde rydde opp etter seg, og viser til Vær Varsom-plakaten § 1.4: «Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.»
Tatt i betraktning at Gooding fremstiller seg som å ha aversjon mot desinformasjon, er det nærliggende å minne ham og redaktør Danby Choi om at Subjekt også har plikt til å feie for egen dør. I VVP-paragrafen 3.2. heter det: «Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte», og ikke minst står det i § 4.13:
«Feilaktige opplysninger skal rettes og eventuelt beklages snarest mulig.»
- Bjørn Johan Berger er frittstående skribent og styremedlem i Norsk-ukrainsk venneforening.
