Når det er stortingsvalg er det mye snakk om sperregrensa.

Den som gjør at det er så viktig for småpartiene å komme over 4 prosent.

Havner du under streken, er løpet nesten kjørt.

Mange tror at et parti må ha minst 4 prosent av stemmene for å komme inn på tinget. Men det stemmer ikke.

Så lenge du har nok stemmer i ett og samme fylke til å nå opp i dette fylket, er du inne!

Det finnes derfor eksempler på at partier har kommet inn på Stortinget med langt færre enn 4 prosent av stemmene i hele Norge.

Sånn som Steinar Bastesen i Kystpartiet, innvalgt på Stortinget i 2001 med 1,7 prosent av stemmene fordi så og si alle stemmene kom fra samme fylke (Nordland).

Men mange fylker har ganske få plasser på tinget, fordi befolkningstallet er lavt.

Da blir det færre stortingsplasser til rådighet enn det er partier som stiller til valg.

Litt som i stolleken.

I disse fylkene ville det blitt «bortkasta» å stemme på partiene som ikke når opp. Også større partier kan få «bortkasta» stemmer til sine andre-, tredje- og fjerderepresentanter.

For å bøte på dette, ble det i 1989 innført åtte utjevningsmandater i tillegg til de 150 distriktsmandatene.

Utjevningsmandatene skal gå til partier som har fått flest «bortkasta» stemmer, landet sett under ett.

Det kan småpartipolitikere som Abid Raja (V) være glade for.

Jo flere «bortkasta» stemmer, jo flere utjevningsmandater.

Fordelinga skjer etter en komplisert utregning. Poenget er å se på hvor stort misforhold det er mellom antall stemmer partiet fikk i hele Norge, og hvor stor andel av distriktsrepresentantene det har fått.

Og etter at det er bestemt hvor mange utjevningsmandater et parti skal ha, fordeles de slik at de kommer fra det fylket (eller fylkene) der partiet har vært nærmest å få en distriktsrepresentant de ikke fikk.

Også store partier kan få mange stemmer til overs etter at distriktsmandatene er fordelt, og dermed være med og kjempe om utjevningsmandater. Det var slik Høyre-mann Ove Bernt Trellevik fra Hordaland kom inn i 2013.

I 2005 ble ordninga utvida fra 8 til 19 utjevningsmandater.

Faren med dette systemet er imidlertid at det kan bli veldig mange partier på Stortinget.

Da blir det vanskelig å bli enig om noe som helst.

Mange småpartier gir parlamenter med liten styringsdyktighet.

Derfor er det bestemt at et parti må få minst 4 prosent oppslutning for å være med i konkurransen om utjevningsmandatene.

Og slik kan det å komme over eller under 4 prosent være forskjellen på en eller to – og sju-åtte representanter: Havner du under 4 prosent, må du klare deg med distriktsrepresentantene dine.

I år er det fare for at både Venstre og Krf kan havne under sperregrensa og dermed bli mikro-partier på Stortinget.

Mens Miljøpartiet de grønne, som bare har en stortingsrepresentant i dag, kjemper for å komme seg over sperregrensa og dermed få en hel drøss representanter.