Når det er stortingsvalg er det mye snakk om sperregrensa.
Den som gjør at det er så viktig for småpartiene å komme over 4 prosent.
Havner du under streken, er løpet nesten kjørt.
Mange tror at et parti må ha minst 4 prosent av stemmene for å komme inn på tinget. Men det stemmer ikke.
Så lenge du har nok stemmer i ett og samme fylke til å nå opp i dette fylket, er du inne!
Det finnes derfor eksempler på at partier har kommet inn på Stortinget med langt færre enn 4 prosent av stemmene i hele Norge.
Sånn som Steinar Bastesen i Kystpartiet, innvalgt på Stortinget i 2001 med 1,7 prosent av stemmene fordi så og si alle stemmene kom fra samme fylke (Nordland).
Men mange fylker har ganske få plasser på tinget, fordi befolkningstallet er lavt.
Da blir det færre stortingsplasser til rådighet enn det er partier som stiller til valg.
Litt som i stolleken.
I disse fylkene ville det blitt «bortkasta» å stemme på partiene som ikke når opp. Også større partier kan få «bortkasta» stemmer til sine andre-, tredje- og fjerderepresentanter.
For å bøte på dette, ble det i 1989 innført åtte utjevningsmandater i tillegg til de 150 distriktsmandatene.
Utjevningsmandatene skal gå til partier som har fått flest «bortkasta» stemmer, landet sett under ett.
Det kan småpartipolitikere som Abid Raja (V) være glade for.
