– Det var en følelse av å bli innlosjert mot vår egen vilje. Vi var ikke mennesker for dem. De refererte ikke til oss med navn, men med jobb-ID-en vår, sier Malcolm Bidali til Filter Nyheter.
Siktet for å spre «falsk» informasjon
To ganger jobbet den kenyanske 29-åringen som sikkerhetsvakt i Qatar, samtidig som landet var i full gang med å forberede seg til fotball-VM i 2022.
I mai 2021 skapte Bidali overskrifter verden over da han endte opp i Qatars strenge sikkerhetsfengsel, siktet for å spre «desinformasjon».
Under pseudonymet «Noah» hadde sikkerhetsvakten publisert sju blogginnlegg om forholdene han og andre migrantarbeidere bodde og jobbet i.
Oljelandet Qatar, et arealmessig lite land øst på Den arabiske halvøy, hadde ingen fotballtradisjoner da daværende FIFA-president Sepp Blatter kunngjorde VM-tildelingen, 2. desember 2010. Beskyldningene om korrupsjon i FIFAs eksekutivkomité haglet. Siden da har VM-stadioner, hoteller og infrastruktur blitt bygd opp i rekordfart i Qatar, med arbeidskraft hentet fra fattige områder i land som Nepal, India, Bangladesh og flere afrikanske land.
Norges nye fotballpresident, Lise Klaveness, sa nylig i en tale på FIFA-kongressen at Qatar ble gitt mesterskapet på «uakseptable måter» som har gitt «uakseptable konsekvenser».
I løpet av disse årene har menneskerettsorganisasjoner og journalister dokumentert elendige arbeidsvilkår og manglende vilje til å undersøke tusenvis av dødsfall blant gjestearbeiderne. Tidligere rådet de omstridte Kafalalovene i Qatar. Der sto det nedskrevet at utenlandske arbeidere ikke kunne forlate landet uten utreisevisum fra arbeidsgiver. En migrantarbeider kunne heller ikke bytte jobb uten arbeidsgivers tillatelse.
Lei av hverdagen
Selv dro Malcolm Bidali til Qatar fordi han var lei av livet hjemme i Kenya.
Som 25-åring livnærte kenyaneren seg av strøjobber der han kunne finne dem. Ved en tilfeldighet kom han i prat med en mann som hadde vært på ferie i Dubai.
– Det var denne «gentlemannen» som introduserte meg for ideen om en ny start i Qatar, forteller han.
Det var fristende: Vekk fra Kenya, få en fast inntekt og samtidig oppleve en ny kultur. Uten noen som helst relevant erfaring eller utdannelse, søkte 25-åringen om å bli sjåfør eller sikkerhetsvakt i gulfstatene. Etter å ha fått hjelp til å forfalske cv-en, fløy han for første gang ut av hjemlandet, i januar 2016.
Helst ville han til Saudi-Arabia, der han hadde hørt at arbeidsforholdene var bedre. Men han endte opp i ørkenstaten Qatar.
Jordbruksdrømmen ble en fiasko
Det første firmaet han jobbet for behandlet migrantarbeiderne relativt greit. Malcolm Bidali ble der i halvannet år, mens han på fritiden hørte på videoforedragene «TED talks» med personer som startet opp sine egne forretninger. Til slutt reiste han hjem igjen, tilbake til Kenya, for selv å satse som gründer.
Til tross for at republikken Kenya er blant de raskest voksende økonomiene i Vest-Afrika, mangler flere av de fattigste tilgang til rent vann. Mange dør fortsatt av sult, og korrupsjon gjennomsyrer alt i samfunnet. Bidali klandrer myndighetene for å tillate et samfunn han beskriver som giftig.
Ideen hans var derfor å starte opp en selvforsynt gårdsdrift, med tilhørende drivhus, som skulle bidra til å produsere rimelig mat til Kenyas fattigste.
– Jeg ville lære opp folk i bærekraftig gårdsdrift og om hvordan de kunne produsere mat på egenhånd. «Lære dem å fiske», det var målet, forklarer 29-åringen.
Men jordbruks-forretningen gikk ikke som håpet. Avlingene gikk tapt på grunn av en skadelig bakterie i jorda. Sparepengene var brukt opp og gjelda vokste.
– Der forsvant drømmen om å gjøre en forskjell og bidra til endringer. Også respekten fra familien min forsvant. Jeg prøvde å bygge opp en forretning, men alt gikk opp i røyk, forteller han tre år etter.
«Moderne slaveri»
Igjen ville han vekk fra Kenya. Han dro tilbake til Qatar, der han visste han kunne få en stabil inntekt.
– Uheldigvis – eller kanskje heldigvis – kom jeg til et skikkelig ille firma denne gangen: GSS Certis.
Her ble alle han jobbet med stuet sammen på et industrifelt utenfor Doha sentrum. Hovedsakelig var denne gruppa fra Kenya og Uganda, et tiltak for å unngå bråk mellom ulike nasjonaliteter.
Malcolm Bidali sov i køyesenger på knøttsmå soverom med fem til sju andre personer. Andre var ti eller tolv personer på rommene. Alt privatliv forsvant.
Dusjen og toalettet, som var felles, var ofte ødelagt og maten «forferdelig», ifølge sikkerhetsvakten:
– Jo mindre plass hver enkelt arbeider opptar, jo mer penger sparer firmaet. Så enkelt er det. Forholdene lignet moderne slaveri, sier Malcolm Bidali.
Filter Nyheter har kontaktet GSS Certis i Qatar. Foreløpig har de ikke svart på henvendelsen. I august 2020 svarte de imidlertid på kritikken fra Business & Human Rights Research Centre om hvordan 2000 utenlandske arbeidere ble innlosjert på industrifeltet, der de lovet å bedre boforholdene.
Amnesty: Sikkerhetsvakter utsatt for tvangsarbeid
I begynnelsen kunne arbeidstiden i GSS Certis vare opp til tolv timer om dagen.
Og Bidali er langt fra den eneste sikkerhetsvakten i Qatar som har jobbet svært lange arbeidsdager:
I rapporten «De tror vi er maskiner» har Amnesty International intervjuet 34 sikkerhetsvakter i Qatar fra april 2021 til februar 2022. Både vakter som sto utenfor departementer og ved VM-anlegg. Amnesty har ikke publisert de åtte firmaenes navn begrunnet med arbeidernes jobbsikkerhet.
Menneskerettsorganisasjonen konkluderer med at det fortsatt, også etter at det omstridte Kafala-systemet ble avviklet, finnes arbeidsgivere i denne sektoren som «systematisk og strukturelt» utnytter arbeiderne. Problemene knytter seg til lange arbeidstider, få pauser og hviledager, samt sen utbetaling av lønn. Å ta seg en sykedag er vanskelig, da de ifølge qatarsk lov er avhengige av en legeerklæring, noe flere av arbeiderne ikke har tid til på grunn av de lange arbeidsdagene.
På bakgrunn at forholdene som ble avdekket i rapporten har FIFA og VM-komiteen latt være å fornye to av tre kontrakter med firmaer som jobbet direkte inn mot mesterskapet.
På Bidalis siste post som vakt, i bydelen Msheireb Downtown i Doha, ble arbeidstiden redusert til åtte timer daglig. Fra seks om morgenen til klokken tolv.
Brukte all fritiden på biblioteket – så kom pandemien
På fritiden, forteller Bidali, oppholdt han seg for det aller meste på biblioteket for å holde seg mest mulig unna leiren. På biblioteket var det rent, og han fikk gratis tilgang til internett. Et rolig sted å slappe av før han måtte tilbake til de andre.
Men det var også på biblioteket at aktivismen startet for alvor: Sikkerhetsvakten forsøkte alle formelle instanser han kunne tenke seg for å klage på boforholdene. Uten hell.
– Jeg undersøkte, gravde litt og sendte e-poster – til klienten [Msheireb Properties], morselskapet [Qatar Foundation], Arbeidsdepartementet [ADLSA] og innenriksdepartementet [MOI] i Qatar. Noen svarte ikke. Andre svarte, men gjorde ikke noe med det, forteller Bidali.
Da pandemien kom, stengte hele Doha ned. Inkludert biblioteket.
– Det var starten på marerittet. Jeg hadde ingen steder å dra, og jeg måtte bli på rommet hele tiden.
På denne tiden sov Bidali i øverste køye i hjørnet av rommet, nær aircondition og rett ved ytterdøren. Når alle var tilbake fra jobb klokken sju var det et konstant bråk, forteller han. Folk snorket og pratet ute på balkongen til langt på natt. Han kom ikke helt overens med de han delte rom med og begynte å bli ganske frustrert. Det var da han tok fram mobilen og begynte å skrive dagboken som senere skulle sende ham i fengsel.
– Jeg skrev alt jeg så rundt meg. Om hvordan vaskerommene så ut, hvor fæl maten var og hva alle drev med fra morgen til kveld.
Blogginnleggene «tok av» på nett
Bidalis første anonyme blogginnlegg, publisert på nettsidene til Migrants Rights, fikk umiddelbart stor spredning. Twitter-kontoen hans, «Noah Articulates», fikk tusenvis av følgere og flere kjente personer retvitret innleggene hans.
Før han visste ordet av det begynte ting å endre seg der han bodde. Migrantarbeiderne fikk rom med bare tre andre personer, med gardiner som skulle skjerme hver enkelt seng. I motsetning til én taklampe med alt for sterkt lys, fikk de hvert sitt nattbord med egen nattbordslampe.
Alle rundt Bidali diskuterte hvem denne «Noah» kunne være. Av sikkerhetsgrunner latet han som han ikke visste. Kontaktpersonen hans i Migrants Rights oppfordret ham samtidig til å skrive flere innlegg om arbeidsforholdene.
Etter hvert begynte han å sette sammen flere minihistorier på Instagram som beskrev situasjonen flere av dem han hadde blitt kjent med sto i.
Qatar har de siste årene innført en rekke reformer som på papiret skal sikre migrantarbeidernes rettigheter. Kritikerne, deriblant flere menneskerettsorganisasjoner, mener at til tross for at reglene er et skritt i riktig retning, er de langt unna å fungere i praksis.
LES OGSÅ: Kaller Qatars løfter et PR-stunt: – Når VM er over, går alt tilbake til normalt
Kan ha blitt funnet via lokkelenke
Fortsatt, nå som Bidali er trygt tilbake i Kenya, kjenner han på frykten for å bli overvåket. Derfor intervjuer Filter Nyheter ham på telefon via den krypterte appen Signal.
Ifølge en analyse av Amnesty International kan det være den kenyanske bloggeren ble identifisert og lokalisert av qatarske myndigheter via en lokkelenke.
Amnesty mener Bidalis anonyme Twitter-konto kan ha blitt tagget av en falsk konto ved navn «@MukhbatQatar», den 26. april 2021. Innlegget inneholdt en lenke som så ut til å være en Youtube-video publisert av Migrants Rights, men som viste seg å være en video som ikke ville starte avspilling. IP-adressen hans kan ha blitt logget da han klikket seg inn på lenken. Amnesty understreker at de ikke kan bekrefte denne teorien med hundre prosent sikkerhet.
På ettermiddagen én uke etter det mystiske innlegget – 4. mai 2021 – ble Bidali hentet av det qatarske sikkerhetspolitiet i leiren.
«SOS»
Bidali slappet av på soverommet da han ble kalt opp av en funksjonær i leiren. Først tenkte han det måtte være for å ta covid-19-vaksinen, men kort tid etter skjønte kenyaneren at det måtte ha med Noah-kontoen å gjøre. En SUV-bil med sotede vinduer hentet ham i leiren, og han fikk såvidt lov til å skifte klær og sko før han dro.
– Da bilen jeg kjørte i ikke tok av til flyplassen, skjønte jeg at dette kom til å bli alvorlig, forteller Bidali.
Han fikk sjansen til å skrive «SOS» til flere personer lagret på kontaktlista, og kjappet seg med å slette meldinger og e-poster som kunne sette andre folk i fare. SUV-en stoppet først utenfor Integreringsdepartementet i Doha. Bidali fikk ta et par telefoner og sendt lokasjonen sin, før de tok fra ham mobilen og satte på ham håndjern.
– Et psykologisk press
De første avhørene var anspente og intense. Spørsmålene fra to menn i qatarske kjortler ble gjentatt til det kjedsommelige. Hovedsakelig handlet utspørringen om hvilke organisasjoner Bidali hadde samarbeidet med. Ikke før det hadde gått én måned fikk bloggeren tilgang på advokat, til tross for at han ba om dette flere ganger.
– De spurte meg hvorfor jeg gjorde dette mot Qatar. Først prøvde jeg å være modig, si at jeg ikke forsto hvorfor jeg var der. Jeg ville ikke innrømme at jeg var «Noah» før jeg visste at dette var grunnen. Men de tok det som et tegn på at jeg ikke samarbeidet.
Myndighetene gjorde det klart at de ikke var det «vanlige» politiet, men snarere Qatars statlige sikkerhetstjeneste.
– Det er som KGB eller Stasi. Etterretningspoliti. De jobber for å sikre Statens sikkerhet under press fra regimet. Disse gutta kan få deg til å gjøre mye. Jeg er glad jeg aldri ble fysisk skadet, men de legger et psykologisk press på deg. Ingen har lyst til å havne på kant med disse folkene, forteller 29-åringen.
Fire uker på isolat
I løpet av fire uker på isolat satt han først et par dager på en knøttliten celle, før han ble tatt med til bedre fasiliteter.
Han tilbragte mesteparten av tiden i det han beskriver som et «topp hemmelig» og «uvanlig» fengsel, i celle 21. Hver gang han skulle forlate cella fikk han bind foran øynene og håndjern. Han ante ikke hvem som satt i cella ved siden av ham.
Fordelen – påpeker han – var at han fikk bedre mat og endelig sove på rom alene. Et eget toalett, dusj og vask. Vinduet på cella var umulig å se ut av, men gjorde det mulig å se forskjell på dag og natt.
En arbeidsgruppe i FN kritiserte artikkel 7 i Qatars sikkerhetslov som gjør det mulig å hindre siktedes tilgang til advokat. Loven tillater, ifølge FN, varetektsfengsling i 30 dager for vage lovbrudd som «aktiviteter som er skadelig for statens sikkerhet, stabilitet og statens forhold til andre land», før den siktede får møte statsadvokaten. Perioden kan strekkes ut til seks måneder.
Abdullah Ibhais, som tidligere var konstituert kommunikasjonsdirektør for Qatars VM-komité, ble dømt til tre års fengsel etter denne paragrafen.
– Fortjener ikke å være der
Bidali hevder han fikk null hjelp fra Kenyas ambassade mens han satt i fengsel.
– Ambassadøren besøkte meg én gang i varetekt. Ikke fordi han ville, men på grunn av internasjonalt press. Da jeg slapp ut, ba han om å møte meg igjen.
Ifølge Bidali sa ambassadøren noe som at: «Hvis du ikke liker arbeidsforholdene, hvis de ikke er opp til dine standarder, så si opp og reis hjem. Du er ikke en skribent eller en journalist, du er bare en sikkerhetsvakt».
– Dette var løsningen hans. Dette er ambassadøren, han som skal beskytte kenyanske borgere fra problemer.
Den kenyanske ambassaden i Doha har ikke svart på Bidalis påstander.
Studenter kontaktet Qatars elite
Bak fengselsmurene skjønte Bidali likevel at mange kjempet for å få ham ut. En rekke menneskerettsorganisasjoner, qatarske innbyggere og moren hans var blant dem som satte saken på dagsorden.
FN-organet ILO opplyste ham i fengsel om at en gruppe qatarske studenter hadde sendt brev til en av kvinnene i en av de styrende qatarske familiene, Sheikha Hind Bint Hamad Al Thani. De redegjorde om Bidalis sak og ba om hjelp.
– Studentenes støtte sjokkerte meg mest. De qatarske ungdommene var mine største støttespillere. De tenker på rettferdighet, kvinners rettigheter og menneskerettigheter generelt. Nå som VM nærmer seg blir flere involvert og stiller spørsmål. Ikke bare journalister, men helt vanlige qatarere.
Uten forvarsel ble Bidali sluppet ut av isolat – med en bot på drøye 50 000 norske kroner.
– Først prøvde de framstille det som om jeg var en utenlandsk spion. Men så droppet de siktelsen, uten at jeg vet hvorfor. Jeg tror ikke dette var god PR for Qatar før VM.
Etterpå fikk migrantarbeideren muligheten til å bli i Qatar. Han sier han kunne ta på seg hvilken som helst jobb, enten som fotograf, skribent eller grafisk designer. Slik sett kunne han levd et komfortabelt liv i Qatar.
Signerte taushetserklæring
Imidlertid hadde han signert en taushetserklæring som hindret ham i avsløre noe som helst av det som hadde skjedd.
– Dette var problematisk fordi jeg ville fortsette å kjempe for arbeideres rettigheter, men jeg var under overvåking.
Derfor var han ikke i tvil: Han måtte hjem igjen.
– Jeg bestemte meg for at jeg ville bli en talsperson for arbeideres rettigheter, 100 prosent. Da forsvant sjansene mine for noen gang å reise tilbake til Qatar – dette vakre landet. Helst vil jeg dit på ferie, siden jeg aldri har opplevd Qatar-ørkenen. Og jeg har venner jeg aldri kommer til å se eller høre fra igjen, inkludert noen qatarere som ble som familie for meg.
Rettelse 28. april, klokken 12.24: Tidligere sto det at Qatar ligger på Sinaihalvøya. Det rette er Den arabiske halvøy.
Nå kan du prøve vårt nye digitalabonnement gratis i 30 dager
Klikk på bildet og bli abonnent i dag.
