Forrige fredag fikk Trump-administrasjonen i stand en rammeavtale mellom Israel og Libanon i Washington, etter fire dagers forhandlinger. Avtalen er den mest omfattende forsøket på en ordning mellom de to landene på over 40 år. Sist de inngikk en formell avtale var i 1983, og den ble skrinlagt under press før den rakk å tre i kraft. Denne gangen tok det ikke mange timene før Hizbollah og sentrale libanesiske politikere avviste dokumentet. Og bare ti dager tidligere hadde USA framforhandlet en helt annen avtale om Libanon — en som pekte stikk motsatt vei.
For å forstå hvorfor, trengs en liten historisk avstikker.
En stat bygget på en skjør balanse
Libanon er innrettet slik at makten er fordelt mellom landets religiøse grupper. Presidenten skal være maronittisk kristen, statsministeren sunnimuslim og parlamentspresidenten sjiamuslim. Stillinger nedover i statsapparatet følger samme mønster. Ordningen skulle hindre at én gruppe kunne dominere de andre, og har samtidig gjort staten avhengig av at gruppene holder hverandre i sjakk.
Balansen brøt sammen i 1975, da Libanon gikk inn i en borgerkrig som varte i femten år og kostet rundt 150 000 mennesker livet. Myndighetene mistet kontrollen over eget territorium. Den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO opererte fra sør og angrep Israel over grensen, noe som utløste israelske invasjoner i 1978 og 1982. Det var etter den første av invasjonene FN opprettet styrken UNIFIL, der mer enn 22 000 ...
