Rekordregn, flom og dødelige stormer rammer Vest-Middelhavet. I årevis har forskere diskutert metode og usikkerhet. Nå peker både måledata og klimamodeller i samme retning, og det flytter ansvaret fra vitenskap til politikk.
I GRAZALEMA, EN liten landsby i sørlige Spania, falt mer enn et helt års normalnedbør i løpet av noen dager. I Portugal ga én enkelt storm nedbør som statistisk sett burde inntreffe høyst én gang i hundre år. Siden midten av januar har ni navngitte stormer herjet vestlige Middelhavet – med orkanvinder, massive flommer og ødelagt infrastruktur. Over 50 mennesker er døde. Hundretusener er evakuert.
SPØRSMÅLET SOM STILLES etter slike hendelser, er: Har klimaendringene noe med dette å gjøre?
I KLIMAVITENSKAPEN FINNES det to måter å nærme seg det spørsmålet på. Den ene er den langsiktige: Viser målinger over tiår at ekstremnedbør faktisk har økt i regionen? Den andre er den hendelsesbaserte, såkalt «rapid attribution»: Hvor mye mer sannsynlig eller intens var akkurat denne hendelsen på grunn av menneskeskapt oppvarming?
KRITIKERE HAR LENGE hevdet at den siste metoden er for rask og for narrativt drevet. At den gir inntrykk av sterkere sammenheng enn datagrunnlaget egentlig bærer. Men oftere og oftere gir begge tilnærmingene samme svar.
WORLD WEATHER ATTRIBUTION publiserte 26. februar en analyse av de kraftigste nedbørshendelsene fra årets stormsesong. Funnene er klare: De våteste dagene er nå rundt ...
