God jul! Dette kan blir hardt. Familieselskapene er mange og lange. I fjor var morfar nesten rasist! Og i år er tante blitt klimaskeptiker.

Hvordan i all verden vinner du diskusjonen uten å bryte med hele slekta? Fortvil ikke. Vår ekspert guider deg gjennom de slitsomme festlighetene.

Ta godt imot forskningsdirektør i Cicero, Senter for klimaforskning: Bjørn Hallvar Samset (BHS)!

Klar for en fest du nesten garantert vinner?

Påstand 1: Det har da alltid vært uvær?

Ah, lutefisken kommer straks på bordet. Det er fyr i peisen. Men utenfor hugger vinden tak i huset så hele byggverket knaker. Disse stormene blir bare flere og større, sier du. Hæ? svarer tante. «Det har da alltid vært uvær? Det var verre i 1992! Dessuten finnes det ikke bevis for at stormene er blitt verre», sier hun.

Svar:

«Uvær» er det vi kaller det når været er langt utenfor det vi er vant til, som for eksempel mye regn eller mye vind. Det var helt sikkert verre i 1992, men klimaendringene handler om gjennomsnittet av været over tid – eller altså hva vi må venne oss til. Hva klimaendringene gjør med det ekstreme været varierer fra sted til sted, men forskere har grundig bevist at det været vi har nå – i gjennomsnitt – er annerledes enn det ville vært uten våre utslipp av klimagasser. Norge er både varmere og våtere, og antakelig påvirker det stormene også, siden de drives av temperatur og regn, av hvor stor forskjell det er på varmen rundt ekvator og på Nordpolen, og flere andre ting som vi vet at endrer seg. Så selv om 1992 var verre, så merker vi – i gjennomsnitt – mer og mer uvær verden over. (BHS)

Påstand 2: Det er bare tull at mennesker har skylda

Maten smaker. Akevitten er god i år også. Men det er liksom ikke helt perfekt, dette. For jula er ikke hvit. Hvor er det blitt av snøen? tenker du. Dessverre tenker du høyt. Tante tømmer glasset: «Klimaet forandrer seg hele tida. Det er bare tull at vi mennesker har skylda. Naturen gjør dette sjøl!»

Svar:

Husk at vi mennesker også er en del av naturen. Når klimaet endrer seg så må det ha en grunn, enten den er menneskeskapt eller kommer av andre faktorer. Nå vet vi at verden er én grad varmere enn den var for hundre år siden. Klimaforskere har gått grundig gjennom alle de årsakene som kan ha bidratt, og kommet til at siden 1950 – perioden hvor vi har sett de absolutt sterkeste endringene – så er det så å si bare våre utslipp av klimagasser som bidrar. De andre faktorene, som sola og vulkaner, har helt enkelt ikke vært sterke nok i den perioden til å forklare det vi ser. Det har derimot endringen i drivhuseffekten, som vi igjen kan forklare med utslippene fra brenning av olje, kull og gass. (BHS)

Påstand 3: For 1000 år siden var klimaet varmere enn det er i dag

Tante er ivrig. Hun har vært på do og lest seg opp på Facebook. Dessverre har hun en litt ensporet newsfeed. Hun setter seg ved bordet og slår fast følgende: «For 1000 år siden var klimaet faktisk varmere enn det er i dag. Dessuten har temperaturøkningene falt siden 1998, selv om det er blitt mer CO2 i atmosfæren. Hvordan forklarer du det?»

Svar:

Her er det viktig å på plass faktaene først. Klimaet var ikke varmere for 1000 år siden enn i dag. Temperaturen har steget gjennom hele perioden siden 1998. Det tante nok har lest om, er at det var en periode i middelalderen da Europa og Amerika var noen tiendels grad varmere enn gjennomsnittet for de siste tusen år. Kanskje andre deler av verden også, men ikke i samme tid. Det var altså trege og ganske svake naturlige svingninger i temperaturen – men likevel merket vi dem så godt at det står om dem i gamle tekster. Det viser bare hvor følsomme vi er for selv så små endringer som noen tiendels grader – og nå har temperaturen steget med en hel grad alt! 1998 var et sterkt El Nino-år, da Stillehavet var i en sånn fase at det varmet opp verden litt. Det skjer med jevne mellomrom. Etter det ville temperaturen normalt sett ha gått litt ned igjen, men isteden steg den litt – fordi den økte drivhuseffekten motvirket den synkende temperaturen. Sånne «hakk» i temperaturutviklingen er det vi forventer når en jevn stigning virker sammen med naturlige svingninger. (BHS)

Påstand 4: Polarisen er faktisk på vei tilbake!

Riskremen er søt, men du er sur. Det er så vanskelig å komme opp med gode motargumenter! Dessuten snakker tante om polarisen. Den er jo ikke borte, sier hun. Polarisen er faktisk på vei tilbake! Og i Antarktis er det blitt mye mer is!

Svar:

Igjen må vi passe på fakta. Polarisen er ikke på vei tilbake. I snitt blir det mindre for hvert år – men akkurat som for temperaturen, så er det litt variasjon fra år til år. Faktisk er forskere bekymret for hvor raskt polarisen smelter. Den vil aldri bli helt borte om vintrene, men isen om sommeren blir det stadig mindre av. Og i Antarktis blir det så definitivt ikke mer is, hvis vi ser på kontinentet som helhet. Antarktis er et digert sted, og noen steder vokser isen, mens andre steder smelter den. Under ett blir det likevel borte så mye som hundre milliarder tonn is i året! Det er enormt mye. Det tante nok har lest her, er at det i en periode ble bittelitt mer vinteris i sjøen rundt Antarktis. Det henger antakelig sammen med alt smeltevannet fra isen i innlandet, som er ferskere enn sjøvann, og dermed fryser lettere om vinteren. (BHS)

Påstand 5: Nei, 97 prosent av forskere er ikke enig

Du trodde julefreden ville komme med konjakk. Men nå googler du frenetisk under stuebordet. Er det ikke sånn at 97 prosent av verdens forskere er enig i at klimaendringene er menneskeskapte? Tante kommer deg i forkjøpet: Det er ikke sant at 97 prosent av forskerne er enige i at klimaendringene er menneskeskapte, sier hun. Sånn, der fikk du den.

Svar:

Neida. Det er langt flere enn 97 prosent… Tallet «97 prosent» kommer fra et forsøk på å telle hvor mange vitenskapelige artikler som, i en viss tidsperiode, tok avstand fra tanken om at menneskeskapte utslipp av drivhusgasser forårsaker klimaendringene. Forskerne som gjorde studien fant så å si ingen slike artikler – og de få de fant, har i ettertid blitt gjennomgått og konklusjonene deres i stor grad motbevist. Men tall som dette er alltid vanskelige å fastsette, så det viktige er kanskje dette: I den daglige diskusjonen mellom forskere, enten på konferanser eller gjennom fagartikler, er det så å si ingen skeptikere. Ingen. De dukker opp i andre fora, men er få i tallet. Realiteten er at blant forskere som aktivt jobber med klimafaget i dag, så er klimaskepsis så å si noneksistent. (BHS)

Påstand 6: Klimavitenskapen er en religion

Du har alltid likt tante. Hun er ei tøff dame. Derfor gjør det litt vondt når hun mener at du er ukritisk. Det vil si, hun ordlegger seg ikke akkurat sånn. Hun sier: «Klimavitenskapen er en religion der forskerne konkluderer først og undersøker etterpå. Hvorfor lurer du ikke på om det finnes andre forklaringer enn CO2?»

Svar:

Alle forskere lurer på om det finnes andre forklaringer! «CO2-hypotesen», som den ofte kalles av skeptikere, dukket opp på 1890-tallet. Klimafeltet har brukt de siste 50 årene på nettopp å sjekke den opp mot alle mulige andre forklaringer på det vi ser, som endringer i sola, vulkaner, jordas bane, andre utslipp og så videre. For å forklare alt vi ser i målinger, må vi ta hensyn til både menneskeskapte og naturlige faktorer, men likevel er hovedkonklusjonen klar: Utslippene våre av drivhusgasser er den viktigste faktoren, og det er en faktor som ikke ser ut til å endre seg på en stund. Derfor er den alvorlig! (BHS)

Påstand 7: De klarer jo ikke en gang å spå været i morgen!

Tante spiser krumkake. Men det er forskerne som er sprø, hevder hun: For hvordan kan de være så skråsikre på hva som vil skje om 100 år? De klarer jo ikke en gang å spå været i morgen. Du nærmer deg overdose juleselskap.

Svar:

Klimaet er ikke vær, men gjennomsnittet av været over lang tid. Hvis du kaster en boccia-kule, så vet du aldri akkurat hvor den lander – men du vet hvilken retning den går, for det er jo du som kaster den. Kula følger helt enkle naturlover for kraft og bevegelse. For klimaet så vet vi ikke hvordan været kommer til å være om 50 eller 100 år, men vi kan si noe om klimaet, fordi det følger helt enkle naturlover om energi og meteorologi. Vi har dessuten testet beregningene ved å la dem starte i 1850 og gå frem til i dag, og sjekket at vi klarer å «forutsi» klimaendringene på den måten. Det er et ganske imponerende resultat fra forskningen. (BHS)

Påstand 8: Solceller kommer ikke til å dekke energibehovet

«En gang var vi stolte av oljen vår», sier tante. Og du husker brått eks-kjæresten hennes, som jobbet i Nordsjøen. «Nå skal vi liksom fase den ut», fortsetter hun. «Men solceller og vindmøller og alt det der kommer ikke til å dekke energibehovet i det hele tatt!»

Svar:

Jo, i prinsippet så kan de helt fint det. Det er mye, mye mer energi i bare solstråling enn det vi noen gang vil trenge. Utfordringen er å få tak i den. Vi vet hvordan, både med solceller og vind, men det tar så klart tid å bygge ut en helt ny infrastruktur etter å ha brukt olje, kull og gass i 150 år. De fossile brenslene har tatt oss dit vi er i dag, og vi bør alle være takknemlige for det. Men samtidig har de skapt et problem, og det er vi nå nødt til å hanskes med i felleskap. Dessverre er klimaendringene såpass alvorlige at det er enklere for oss å legge om til sol og vind, enn det er å legge om samfunnet til å bo nye steder og dyrke annen mat. Og da har vi ikke en gang begynt å snakke om effekten på dyrelivet og andre økosystem, som ikke bare kan flytte på seg… (BHS)

Påstand 9: Hva med Kina?

Du har lyst til å røyke en liten sigar, men avstår. Det blir jo så dårlig luft for alle de andre. Men tante hadde nok ikke hatt noe imot det. «Det er bare tull at vi må kutte CO2-utslipp i Norge. Det blir jo bare en dråpe i havet. Hva med Kina? Der er det jo helt vilt», sier hun.

Svar:

Kina kutter utslippene sine så mye de klarer. Faktisk er Kina blant de mest klimabevisste landene i verden. Men også Kina ser til Norge, som et land som kan gå foran med de innovative løsningene vi alle vet at vi trenger. At vi ikke har løsningen i dag betyr ikke at vi ikke skal jobbe for å finne den, og Norge er allerede dyktige på mye av den teknologien som kanskje kan hjelpe oss. Karbonfangst og -lagring, for eksempel. Og skal vi klare å begrense klimaendringene, så må alle utslippene kuttes. Også Norges. Det er ingenting spesielt ved oss som gjør at vi ikke må ta vår del. At landegrensene tilfeldigvis er sånn at det bare er fem millioner mennesker her, fritar oss ikke fra noe som helst. Vi har det samme ansvaret som alle andre – om ikke mer. (BHS)

Lykke til – og hils tante!