Rhipto-skandalen: – Faren for løsaktig omgang med penger i UD er ganske stor

Onsdag avdekket Filter Nyheter store hull i Utenriksdepartementets forvaltning av tilskuddene til Rhipto – et analyseforetak som over en seksårsperiode mottok over 30 millioner kroner fra departementet.

Det Lillehammer-baserte foretaket fikk stadig utbetalt mer penger over UDs bistandsbudsjett for å lage analyser og «trusselvurderinger» av terrorister og deres pengestrømmer. Rapportene skulle etter avtalen brukes av FN og utviklingsland.

En gjennomgang av over 300 dokumenter viser at UD har hatt en enorm tillit til en organisasjon som de selv var med på å opprette og som bare eksisterer på grunn av de statlige million-utbetalingene fra UD og etterhvert Klima- og miljødepartementet.

På tross av rotete regnskap og kreative forklaringer fortsatte million-utbetalingene til foretaket, år etter år.

Selv etter at UD fikk beskjed om at Rhipto hadde brutt avtalen med UD ved å kjøpe en hytte for deler av bistandspengene, godkjente UD at «non-profit»-foreningen kunne bruke opp millioner de hadde til overs på bok.

I dag er Rhipto-direktøren siktet av Økokrim for bedrageri av rundt 56 millioner kroner i statlige tilskudd.

Filter Nyheters gjennomgang viser blant annet at:

  • UD kan ha brutt anskaffelsesregelverket ved sin første avtale med Rhipto.
  • Det har aldri blitt konkretisert hvilken nytte utviklingsland har hatt av Rhiptos rapporter.
  • UD hevdet i 2017 at de selv ikke brukte Rhiptos analyser (sendt FN), men rapporter har blitt delt internt i UD og Nellemann har blitt invitert til å holde briefinger hos UD i Oslo.

– Var kunngjøringspliktig

I Norge er det grenser for hva det offentlige kan kjøpe før det må lyses ut på anbud.

Advokat Marianne H. Dragsten ved Vaar advokatfirma er en av Norges fremste eksperter innen offentlige anskaffelser.

Overfor Filter Nyheter kommenterer hun UDs Rhipto-avtale fra 2014 slik:

– Jeg mener avtalen har mange likhetstrekk med en vanlig tjenestekontrakt.

I en tjenestekontrakt er partene det juristene kaller «gjensidig bebyrdende» – altså at begge blir pålagt forpliktelser. I UDs første avtale med Rhipto i 2014, sto det at skulle Rhipto levere rapporter med politikk-anbefalinger til UD mot at UD ga dem penger.

Utsnitt av kontrakten mellom UD og Rhipto i november 2014, der det står at Rhipto skal levere policy-anbefalinger til UD.

Dragsten påpeker at kontrakten som UD signerte med Rhipto i 2014 var på 1,1 millioner kroner. Det beløpet lå over det som da var terskelen for å lyse anskaffelser ut på anbud.

Hennes vurdering er at avtalen med Rhipto mest sannsynlig skulle ha vært kunngjort som kontrakt:

– Jeg tenker at den var kunngjøringspliktig.

Utenriksdepartementet opplyser til Filter Nyheter at de mente konkurranseutsetting ikke var relevant for deres samarbeid med Rhipto:

– UD vurderte samarbeidet som et tilskudd, og ikke som et tjenestekjøp. Reglene for offentlige anskaffelser ble følgelig ikke ansett å komme til anvendelse.

– Må vurdere realitetene

I slutten av 2017 ba fagseksjonen i UD om en juridisk vurdering av om Rhipto-prosjektet faktisk var å anse som et tilskudd eller en anskaffelse. Det var da gått tre hele år siden UDs første avtale med Rhipto kom istand.

Fagseksjonen argumenterte med at rapportene til Rhipto skulle brukes til kapasitetsbygging og opplæring i utviklingsland og FN, og at UD ikke trengte rapportene til noe:

«UD etterspør ikke og bruker ikke disse analysene da de primært antas å være relevante ift kapasitetsbygging på landnivå».

Filter Nyheter er imidlertid kjent med at både norske ambassader i utlandet og flere UD-avdelinger hjemme i Norge har mottatt og lest Rhiptos rapporter gjennom mange år. Christian Nellemann har også ved flere anledninger blitt invitert til å holde presentasjoner hos UD i Oslo om Rhiptos analyser og funn.

– Hvem er det egentlig som har mest nytte av disse rapportene – er det UD eller er det FN og de andre organisasjonene? spør advokat Marianne H. Dragsten.

Ut i fra de dokumentene som foreligger, mener anskaffelseseksperten at avtalene mellom UD og Rhipto fra 2016 og senere fremstår mer som tilskuddsavtaler enn som anskaffelser.

– Men det blir alltid en vurdering av realitetene og ikke det formelle – altså ikke at det står i avtalen at det er utviklingsland som er mottakerne. 

Man unngår ikke anskaffelsesregelverket ved at også andre mottakere drar nytte av rapportene, utdyper hun.

– Jeg tenker at så lenge rapportene brukes aktivt av UD, er man veldig nær at dette er en anskaffelse. 

Marianne H. Dragsten. Foto: Vaar advokatfirma.

Av dokumenter som Filter Nyheter har fått innsyn i, fremgår det at det var UD selv som ba Nellemann endre prosjektsøknadene slik at UD og norske myndigheter ikke lenger sto som direkte mottakere av Rhiptos leveranser. En endring som var helt nødvendig for at Rhipto kunne få penger over bistandsbudsjettet.

Dragsten forklarer at man må vurdere hva som lå bak det at UD ba Nellemann om å endre målgruppen i prosjektet til utviklingsland og FN.

– Er det en reell endring, at man ser at det er utviklingsland som er den reelle mottakeren, er det greit. Men hvis det er for å skjule realitetene, er det ikke greit.

Hun avslutter:

– Det avgjørende er om dette er en tjeneste som UD får levert og som UD trenger i sin virksomhet – om det er UD som er den reelle mottakeren.

– En svakhet i vårt system

Da Utenriksdepartementet signerte avtale nummer to med Rhipto i 2016, la de stor vekt på erfaringene de hadde med Rhipto fra deres første samarbeid. Det fremgår av det svært positive beslutningsdokumentet der UD begrunner hvorfor de velger å gi det Lillehammer-baserte foretaket 10,2 millioner kroner i nye tilskudd.

Med den første 2014-avtalen hadde Rhipto med andre ord fått en fot innenfor UD-systemet.

Samtidig har UD i dag ingen dokumentasjon på at bakgrunnen til Rhipto-direktør Christian Nellemann og visedirektør Rune Henriksen ble undersøkt utover hva de selv fortalte. Begge kom imidlertid rett fra et skandaleprosjekt i Tanzania finansiert med midler fra UDs underliggende direktorat Norad.

– I Norge er det fortsatt mye pengefordeling som skjer fordi man synes at «det der ser greit ut» eller at «vi har gode erfaringer med deg».

Det sier professor og ekspert i norsk forvaltningsrett Eivind Smith.

Han mener det er flere eksempler på at forvaltningen altfor lett viderefører samarbeidet med samme partner dersom byråkratene har budsjettposter som de kan disponere nokså fritt. Det vil si der det ikke er satt tydelige kriterier for hvordan man skal bruke pengene.

Professoren mener generelt det er lettere å veie ulike aktører saklig opp mot hverandre når avtaler lyses ut på anbud eller tilskudd fordeles etter faste regler.

– I UD tror jeg faren for løsaktig omgang med penger er ganske stor, ettersom de forvalter store sekkeposter og ofte har mye penger til den type ting. 

Smith understreker at det ikke i seg selv er noe usaklig i at UD la vekt på at de hadde gode erfaringer med Rhipto fra tidligere, men at det samtidig ligger en risiko ved å ikke opprettholde en viss avstand til søkerne.

Eivind Smith. Foto: Universitetet i Oslo.

Professoren påpeker at det er små forhold i Norge og at det ofte er få personer i forvaltningen som behandler den samme typen saker år etter år. Dermed kan det lett utvikle seg et miljø der man etterhvert «vet» hvem som kan tilby hva, forklarer han.

– Resultatet kan bli at man ikke ser at andre tilbydere kunne gjøre det minst like godt og kanskje rimeligere. 

Han understreker at det ikke behøver å bety at det er snakk om noe som rettslig sett er tvilsomt eller korrupt, men at det setter fingeren på «en svakhet i vårt system»:

– Noen steder er det litt mye penger, folk i forvaltningen har nok å gjøre og de vil gjerne finne enkle løsninger på ting. Hvis de har etablert et samarbeid de synes fungerer greit, er det mye som trekker i retning av at det vil fortsette.

– Konkurranseaspektet ikke like sentralt ved tilskudd

Filter Nyheter har spurt Utenriksdepartementet om de mener at Rhipto konkurrerte på lik linje med andre som søkte om midler fra tilskuddsposten Global sikkerhet, utvikling og nedrustning.

Som bakgrunn viste vi til at UD la stor vekt på Rhiptos første avtale med UD fra 2014 da de ga Rhipto ny millionkontrakt i 2016. Vi viste også til at UD hadde utstrakt kontakt med Nellemann i løpet av hele 2015, blant annet om å revidere søknadene for «å etterkomme UDs krav».

På e-post svarer UDs kommunikasjonsavdeling:

– Det er vanlig praksis at UD ved vurdering av tilskuddsprosjekter og -søkere ser hen til tidligere samarbeid. Denne praksisen skal bidra til å redusere risiko ved å samarbeide med eksterne partnere og er bl.a. nedfelt i dagens ordningsregelverk. Selv om konkurranseaspektet er relevant ved tildeling av tilskudd, står det ikke like sentralt som ved offentlige anskaffelser […] Det er ikke uvanlig at søkere reviderer søknadene etter dialog/tilbakemelding fra UD.

Departementet mener de ikke har indikasjoner på at UD ba Nellemann om å endre målgruppen til utviklingsland i søknadene, ut i fra det som er dokumentert. Om formuleringene i beslutningsdokumentet fra 2016 der det fremgår at UD ba Nellemann om å «spisse» søknadene i henhold til ODA-kriteriene, skriver de:

– Vi tolker dette dithen at det var dialog mellom søker og UD knyttet til elementer i søknaden inkludert budsjettet og relevansen til ODA-regelverket. Som nevnt tidligere er dette ikke uvanlig i behandling av søknader om tilskuddsmidler.

(ODA er eng. forkortelse for offisiell utviklingshjelp, red.anm.)

Idag vedgår Utenriksdepartementet at de ikke på noe tidspunkt i løpet av årene de ga millionstøtte til Rhipto, var i kontakt med FN eller utviklingsland for å kontrollere om Rhiptos rapporter var nyttige for dem.

Departementet har heller ikke informasjon «som kan konkludere med at det er primært mottakere i utviklingsland som har dratt nytte» av Rhiptos rapporter.

På tross av at dette, mener UD fortsatt at Rhiptos leveranser var bistand:

– I dag ser vi at vi kunne lagt inn strengere dokumentasjonskrav på bruken av produktene i utviklingsland, men vi har ikke grunn til å konkludere med at dette ikke kan defineres som bistand.

Utdrag fra en av Rhiptos mange rapporter som ble sendt til UD i løpet av prosjektårene.

Om UDs manglende bakgrunnssjekk av de ansatte i Rhipto før avtaleinngåelsen, skriver kommunikasjonsrådgiver Guri Solberg i UD:

– Det har ikke vært mulig for oss å finne andre vurderinger av Rhipto enn det som ligger i beslutningsdokumentet. Vi har sett i en intern epostutveksling at det ble planlagt å etterspørre informasjon om arbeidsmetoder, kompetanse, ansatte m.m. i møtet som ble holdt 15.10.2015, men vi har ikke funnet en skriftlig oppsummering av dette møtet.

– Har ingen kommentarer

Filter Nyheter har i forbindelse med arbeidet med artikkelen forsøkt å komme i kontakt med Christian Nellemann og Rune Henriksen, både personlig og gjennom Nellemanns oppgitte advokat Fredrik Berg ved Fend advokatfirma DA.

Advokaten gjør det klart at de hverken vil kommentere Økokrim-siktelsen eller andre aspekter ved saken.

Berg skriver på e-post:

– Rhipto har ingen kommentarer til media.


Prøv vårt digitalabonnement gratis i 30 dager

Klikk på bildet og bli abonnent i dag.