– Boris Johnson løy for dem. De strever fremdeles med å innse det, det er nesten som en sorg, sier Feargal Cochrane til Filter Nyheter.

Cochrane er professor emeritus i internasjonal konfliktanalyse og seniorforsker ved Forskningssenter for konfliktanalyse ved Universitetet i Kent. Han beskriver hvordan storpolitisk spill skaper frustrasjon på bakken i Nord-Irland.

De siste ukene har det kommet bilder av brennende busser og ungdom som kaster stein over de såkalte fredsmurene som skiller katolske og protestantiske bydeler i byer som Belfast og Londonderry fra hverandre.

Så sent som på mandag avdekket politiet en mer alvorlig hendelse, da en bombe ble funnet i bilen til en politikvinne i byen Dungiven. Etterforskerne mener New IRA sto bak det mulige terrorangrepet.

Eksplosjoner og gateslag er ikke noe innbyggerne i Nord-Irland vil se igjen. Da Storbritannia og Irland signerte Langfredagsavtalen i 1998, pustet et hardt prøvet folk lettet ut. Nær 30 år med voldshandlinger, bombinger og bortføringer var over, og med det endte perioden som på folkemunne blir kalt «The Troubles».

Et av hovedpunktene i fredsavtalen var at Nord-Irland forble en del av Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland. Samtidig skulle de selv få bestemme sin egen fremtid. Dersom et flertall av befolkningen på et senere tidspunkt ønsket det, skulle Nord-Irland gjenforenes med Irland.

Fredsavtalen slo også fast at Nord-Irland hadde rett til å holde folkeavstemning om eget EU-medlemskap dersom Storbritannia ønsket å melde seg ut. Få, om noen, ofret passasjene om EU en tanke da avtalen ble signert.

Brexit-avstemningen i 2016 skulle endre kraftig på det.

Slår sprekker i fredsprosessen

– Det viktigste med fredsavtalen, etter min mening, var tvetydigheten i den. Den tillot oss å være enige om å være uenige om hvorvidt vi var briter eller irer. Den tillot oss å ha begge identiteter. Den tillot oss å være briter ELLER irer, eller briter OG irer, sier Feargal Cochrane, og fortsetter:

– Problemet med Brexit er at det er et binært valg. Det er inn eller ut av EU. Det er ja eller nei, godt eller ondt. Det var veldig binært og det slo tvetydigheten ut av identitetsspørsmålet. Og vekket det til live igjen.

Selv vokste Cochrane opp i Belfast i et katolsk nabolag på det blodige 70-tallet. Han er for tiden aktuell med en ny utgave av boken Northern Ireland – The Fragile Peace. Her beskriver han hvordan Brexit slår sprekker i fredsprosessen som har virket i Nord-Irland i årene etter 1998.

– Utfordringen var at Nord-Irland stemte for å bli værende i EU. Folket ville ikke forlate EU, de lente ganske tungt over på «bli»-siden. Og den enstemmigheten ble ignorert. Plutselig snudde London seg rundt og sa: «Hei, vent litt, dere er britiske og hele Storbritannia forlater EU på samme måte.» Med det kollapset hele idéen om overført myndighet, forklarer Cochrane til Filter Nyheter.

– Fredsavtalen tillot befolkningen å identifisere seg som irer. Men i 2016 ble de plutselig fortalt at de var britiske. Det var et slag i ansiktet for noen.

Nord-Irland har overført myndighet fra Storbritannia. Med det følger stor grad av politisk selvstyre. Nord-Irland har en egen regjering og en folkevalgt forsamling som vedtar lover om innenrikssaker. Storbritannia har fremdeles makten i de fleste internasjonale spørsmål, skattepolitikken og valg. Nord-Irland møter med 18 representanter i det britiske parlamentet i Westminster. Fredsavtalen fra 1998 etablerte også politiske samarbeidsinstitusjoner mellom Nord-Irland og Irland.

– Langfredagsavtalen var ikke perfekt, men den var mulig å jobbe ut fra. Den ba fiender om å rekke ut en hånd til hverandre, om å finne felles møtepunkter. Men det krever politisk handlingsrom, sier Cochrane.

Han mener Brexit svekket dette handlingsrommet og de politiske relasjonene.

– Brexit dyttet mange «myke» nasjonalister lenger inn i gjenforeningsleiren, selv om de ikke egentlig hadde noen reell interesse av den agendaen – de var rimelig fornøyde med status quo. For eksempel folk på SDLP-siden (Social Democratic and Labour Party), folk i det politiske sentrum. Det radikaliserte flere av dem, legger Cochrane til.

– Volden har veldig lite støtte i befolkningen

I dagene etter at Prins Philip døde 9. april har det vært en foreløpig stans i opptøyene i Nord-Irland.

Uromakerne har i hovedsak vært lojalister og tilhører den delen av befolkningen som vil forbli britisk. For dem kan det sitte langt inne å bryte loven når et britisk statsoverhode går bort.

Cochrane påpeker at opptøyene i vår er en kombinasjon av flere faktorer.

En av de utløsende hendelsene var at påtalemyndigheten i slutten av mars besluttet å ikke tiltale Sinn Féin-politikerne som deltok i begravelsen til tidligere IRA-medlem og Sinn Féin-leder Bobby Storey i juni i fjor.

1500 personer skal ha deltatt i gravferden, deriblant flere prominente Sinn Féin-politikere som vise-førsteminister Michelle O’Neill, selv om smitteverntiltakene på det tidspunktet begrenset antall tillatte sørgende til 30.

– For lojalistene ble det oppfattet som at det var ett sett med regler for Sinn Féin og et annet sett med regler for resten av befolkningen. Og det faktum at politiet valgte å ikke tiltale dem var gnisten som antente ting, sier Cochrane.

Politiet i Nord-Irland har den siste tiden slått hardt ned på kriminell aktivitet blant lojalistiske paramilitære grupperinger. Seniorforskeren tror opptøyene også kan være en måte for lojalistene å ta igjen på.

– Og så er det tenåringer som vil ha det gøy. Men det er viktig å forstå at tenåringene i gatene og de paramilitære gruppene er to forskjellige ting. Politiet har sagt at det ikke er noen direkte sammenheng mellom de paramilitære og opprørerne. Samtidig vet alle som bor i Nord-Irland at protestene ikke ville funnet sted uten at de paramilitære gruppene tillot det, sier Cochrane til Filter Nyheter.

Eksperten mener opptøyene får mer mediedekning enn det den faktiske kraften bak dem skulle tilsi, og at det vanligvis er få som legger merke til voldelige hendelser i Nord-Irland. Og her er det snakk om en liten gruppe på noen hundre, av og til bare titalls personer.

– Volden har veldig lite støtte i det brede lag av befolkningen. Jeg tror det er mye frustrasjon og sinne blant unionistene over hvordan Brexit har skjedd og hvordan det oppleves. Men det betyr ikke at de støtter volden, forklarer han.

– Delvis fordi opptøyene og hærverket går utover deres egne nabolag – det er ubeleilig for dem selv. Og samtidig er ikke opptøyene til bry for Boris Johnson eller noen andre i London. Jeg tror det får flere til å klø seg i hodet og spørre seg: «Er dette den beste strategien vi har?»

Føler de er britiske på andre premisser

– Den bakenforliggende årsaken til opptøyene vil jeg si er Protokollen.

Nord-Irland-protokollen er et vedlegg til Storbritannias uttredelsesavtale med EU. Protokollen ble vedtatt i slutten av 2020 og trådte i kraft 1. januar 2021, da overgangsperioden til uttredelsesavtalen utløp.

Protokollen slår fast at Nord-Irland er en del av det britiske tollområdet. Den beskytter alle deler av fredsavtalen fra 1998, og sier at man skal unngå en «hard» grense mellom Nord-Irland og Irland. Samtidig fastholder protokollen EUs indre marked med dets garantier for helse, dyrevelferd, osv. Nord-Irland skal derfor følge EUs tollregler, slik at det blir fri flyt av varer mellom Irland og Nord-Irland i begge retninger.

Oppsummert står Nord-Irland med én fot i Storbritannia og én fot i EU – i en real spagat over Irskesjøen.

Med Protokollen er Irskesjøen blitt den nye tollgrensen mellom Storbritannia og EU for alle praktiske formål.

For å sikre at britiske eksportvarer til EU holder EU-standard, må matvarer, landbruksprodukter, husdyr og kjæledyr nå kontrolleres og fortolles i de nord-irske havnebyene. Dersom varene forblir i Nord-Irland, refunderes tollen i etterkant.

Men det nye kontrollregimet har fått konsekvenser for tilgangen på britiske varer i Nord-Irland. Og mangelen på kjøtt og grønnsaker i supermarkedene har gjort folk frustrerte.

I februar frarådet det nord-irske politiet grensearbeidere å møte til tjeneste etter at det ble observert graffiti i havnebyene Belfast og Larne som pekte ut grensearbeidere som mål.

– Hele saken kan kanskje virke litt smålig. Men for unionistene og lojalistene forteller grensen i Irskesjøen dem at de nå er britiske på andre premisser. Jeg tror de føler at deres opplevelse av å være britiske ikke lenger er lik opplevelsen av å være britisk i London eller i resten av Storbritannia, forklarer Cochrane til Filter Nyheter.

– Før januar var dette en teoretisk distinksjon som ikke egentlig påvirket folks liv. Men siden januar har det blitt et praktisk problem, det er synligere for dem. Og det er det som driver lojalistene til å stille spørsmål ved det politiske standpunktet til DUP (Democratic Unionist Party) og integriteten til den britiske regjeringen.

– Som natt og dag

I år er det 100 år siden oppdelingen av Irland, der Nord-Irland ble en egen politisk enhet. Og det er rundt 50 år siden Cochrane selv var ung i Belfast. Han mener mye har utviklet seg til det bedre siden den gang.

– Det er som natt og dag. Det er kanskje ikke åpenbart for de som bor der, men når du kommer tilbake dit etter å ha bodd andre steder, ser du det. Det er mye mindre ulikhet, mye mindre vold. Det er mer kommunikasjon og kontakt mellom den yngre generasjonen enn da jeg var ung.

Samtidig beskriver han hvordan katolske og protestantiske barn fremdeles går på separate skoler, at de gjerne deltar i ulike idretter og heier på ulik lag. Det er fremdeles et sosialt og kulturelt skille som er virkelig nok. Og det er fremdeles to samfunn som oppfatter seg som ulike, uten at det er nok overlapp mellom dem. Han tror det leder til en «oss versus dem»-mentalitet. Og dessverre er det ennå utfordringer med sekterisk vold, og til tider brutale angrep.

Cochrane mener også det er en del frustrasjon over den gamle identitetskonflikten som flere opplever som avleggs.

– Det er mange som ikke ønsker å identifisere seg som det ene eller det andre. De har ikke behov for å definere seg som brite eller ire på den tradisjonelle måten.

Undervurderte konsekvensene av Brexit

Da britene stemte for å forlate EU i 2016, besluttet statsminister Theresa May og hennes regjering at Storbritannia også skulle forlate EUs tollunion og indre marked. Det innebar at det ville bli tollgebyrer og kvoter for handel med varer mellom EU og Storbritannia, og tollgrenser for å kontrollere varene mellom tollområdene.

Men her støtte britene på et problem.

En betydelig del av fredsavtalen fra 1998 handlet om samarbeid på tvers av grensen mellom Nord-Irland og Irland, det såkalte nord-sør-samarbeidet. I avtalen forpliktet britiske og irske myndigheter seg til å utvikle et «nært samarbeid mellom landene som vennlige naboer og som partnere i EU». Dette inkluderte landbruk, utdanning, miljø, helse, turisme og transport.

I tillegg forpliktet britene seg til å bygge ned sikkerhetsforanstaltningene i Nord-Irland slik at de var proporsjonale med trusselnivået. Grensen ble derfor gradvis demilitarisert og selve installasjonene bygget ned.

Britene ble dermed stilt overfor det de kaller «Brexit-trilemmaet» – tre ønsker som det ikke var mulig å få oppfylt samtidig:

• Ingen britisk deltakelse i EUs tollunion og indre marked
• Ingen «hard» grense mellom Irland og Nord-Irland
• Ingen tollgrense mellom Storbritannia og Nord-Irland

Dersom britene ikke oppfylte punkt to, kunne de bli anklaget for å bryte vilkårene i Langfredagsavtalen, selv om avtalen aldri eksplisitt uttalte seg om hvordan grensen skulle se ut.

Det var denne hodepinen som endte med at Theresa May trakk seg som statsminister våren 2019. Etter tre mislykkede forsøk ble avtaleteksten som skulle løse floken, kalt «The Irish Backstop», skrotet av det britiske parlamentet.

Etter forhandlinger med EU gjennom 2019 og 2020, skrev Boris Johnsons regjering under på et alternativt forslag til «The Irish Backstop». Det hadde nå fått navnet Nord-Irland-protokollen.

– Tror du den britiske regjeringen undervurderte i hvor stor grad Brexit ville påvirke fredsavtalen?

– Ja, det tror jeg. For det første tror jeg ikke at de som nå sitter med makten i Storbritannia trodde at Brexit-siden ville vinne. Og når det faktisk ble en realitet, tror jeg ikke de hadde Nord-Irland i tankene i det hele tatt. Jeg tror ikke de virkelig forsto konsekvensene av Brexit for Nord-Irland, eller brydde seg, hvis jeg skal være ærlig, sier Cochrane.

Ifølge Cochrane undervurderte også britene hvilken politisk tyngde Irland hadde overfor EU. Og hvilket forsprang Irland hadde.

– Irland var mye mer bekymret for Brexit og konsekvensene det ville ha for grensen med Nord-Irland enn det Storbritannia var. Jeg tror de hadde tenkt gjennom mye av dette allerede i 2015 og 2016.

Ble ikke konsultert

– Mye av frustrasjonen vi nå ser, kommer av at Protokollen kom som et sjokk for unionistene. De så det ikke komme. Under mesteparten av Brexit-forhandlingene handlet debatten om det ble en avtale eller ikke, og hvilken type grense det skulle være mellom Nord-Irland og Irland.

Ifølge Cochrane så ikke DUP den store interessen av forhandlingene. De deltok i et par samtaler i London, men sto i praksis på utsiden av forhandlingene det meste av tiden.

Et annet viktig poeng, ifølge Cochrane, var at Nord-Irland ikke hadde noen regjering eller folkevalgt forsamling fra 2017 til 2020. Så det var ikke anledning til å utarbeide noe felles standpunkt om Brexit.

– Boris Johnson, som ble statsminister mot slutten av forhandlingene, hadde sagt at det var uaktuelt med en grense i Irskesjøen. Han hadde stått på DUPs partikonferanse og sagt at ingen britisk statsminister burde akseptere noe slikt, forteller Cochrane. 

Inntrykket ble forsterket av at Johnson gjentatte ganger hadde sagt at han ville skrote «The Irish Backstop». Og protokollen var jo bare et alternativ til den.

– Man kan lure på hvorfor DUP trodde på ham. Men på et tidspunkt hadde DUP noe å si for Westminster-politikk. De betød noe for antall stemmer. Men etter valget trengte ikke Boris Johnson DUP lenger for sin egen overlevelse, legger Cochrane til.

– Så et av problemene til unionistene var at de trodde på sin egen statsminister når han sa at han aldri skulle gjøre det han endte opp med å gjøre. Boris Johnson sa det var en pris verdt å betale. 

Cochrane mener at Johnson i starten forsøkte å underspille den praktiske betydningen av Protokollen.

Men etterhvert er det blitt tydelig at grensen i Irskesjøen vil ha mange praktiske og kompliserende utfall. EU kommer til å stå hardt på integriteten til deres indre marked – de har ikke  tenkt å gå tilbake på kravene om kontroll og fortolling av varer.

Dette begynner nå å synke inn hos unionistene.

– Hvis du er lojal overfor landet ditt og regimet åpenlyst lyver deg opp i ansiktet – hvordan skal du da greie å være lojal til det regimet? Og dette er relasjoner som går tilbake tiår, mange generasjoner, sier Cochrane.

– Bedre for Johnson om Trump hadde vunnet

På tampen av Brexit-forhandlingene ble Nord-Irland-protokollen også del av et politisk spill på tvers av Atlanteren.

– Det er påfallende at britiske myndigheters standpunkt om Protokollen var langt hardere før Joe Biden ble valgt til president i USA. Etter det amerikanske valget droppet de planene  om å overstyre Protokollen, sier Cochrane.

– Britene visste at de ikke kunne dra i land en avtale med EU dersom de overstyrte Protokollen. Og de visste at de ikke kunne få i stand en handelsavtale med USA dersom de gikk bort fra den internasjonale avtalen med EU.

Eksperten tror ikke det er noen tilfeldighet at den britiske regjeringen endret politisk kurs etter Bidens valgseier. Han mener enhver skade på Langfredagsavtalen ville ha skadet britenes forhold til USA.

Men at det handler mindre om Bidens irske røtter og mer om Demokratenes politiske arv fra fredsforhandlingene under Bill Clinton-administrasjonen.

– Det demokratiske partiet er meget investert i Langfredagsavtalen, den er en del av deres DNA. Avtalen er en av deres store seire internasjonalt. Og de kommer til å gjøre alt for å påse at den ikke blir ødelagt, mener Cochrane

Cochrane tror USA vil vise mer interesse for EU enn for Storbritannia fremover, særlig i økonomiske spørsmål, og at Irland kan spille en interessant diplomatisk rolle på grunn av deres adgang til Biden-administrasjonen.

– Det ville ha vært mye bedre for Johnson om Trump hadde vunnet presidentvalget. Det faktum at Biden vant, tror jeg vil påvirke britenes tilnærming til Brexit og til EU generelt fremover.

Det er svært lite tillit igjen

For alle som har fulgt Brexit-forhandlingene med et halvt øye, har det vært tydelig at det ikke har gått sømløst for seg.

Ifølge Cochrane er det svært lite tillit igjen mellom EU, EUs medlemsstater og Storbritannia.

– Jeg mener britene undervurderte EUs tungt juridiske tilnærming til avtalen. EU ønsker å implementere avtalen bokstavelig. Og EU er svært forpliktet til Protokollen, fordi de ser den som eneste garantist mot en fysisk grense mellom Nord-Irland og Irland.

Cochrane føyer til at EU også verner godt om Langfredagsavtalen, som de regner som en suksesshistorie innen EU. Siden avtalen ble inngått har de støttet implementeringen av den med betydelig kapital – nærmere bestemt 1,5 mrd. euro.

Overgangsperioden for Nord-Irland-protokollen gikk ut i mars. Perioden skulle gi tid til å få på plass både den fysiske grensekontrollen og rutinene rundt den i de nord-irske havnebyene. I forrige uke ga den nord-irske nasjonalforsamlingen beskjed om at en permanent, fysisk infrastruktur  ikke kan forventes å stå ferdig før i 2023. Britene har bedt EU om å få forlenget overgangsperioden.

– Dette er nok et eksempel på at EU forsøker å implementere regler, mens de britiske myndighetene forsøker å massere de samme reglene. For EU ser det ut som om britene forsøker å sno seg unna forpliktelser som de allerede har inngått, mener Cochrane.

– Bruker opptøyene som forhandlingskort

Med sommermånedene på trappene, kommer sesongen for tradisjonelle marsjer med politiske budskap i Nord-Irland.

Cochrane tror det kan øke temperaturen og tilspisse saken om Irskesjøen:

Hvis det blir større, organiserte opptøyer i lengre perioder kan britiske medier komme til å vinkle det som at det er EUs krav til Protokollen som forårsaker volden. Spørsmålet blir da hvor lenge EU kan stå på kravene.

– For noen kan det nok også se ut som om Storbritannia stiller seg bak opptøyene i Nord-Irland og bruker dem til egen fordel, som et skjold – som et forhandlingskort mot Brussel i spørsmålet om Protokollen. Jeg vet ikke om det er slik det blir oppfattet i Brussel, men det som er klart er at det i så fall ikke tjener britenes sak, sier Cochrane.

– Det er også et spørsmål om alle de tekniske kravene til EU faktisk er nødvendige, eller om noen kan lempes på. Utgjør for eksempel alle produserte varer i Storbritannia en helsetrussel for andre europeiske land?, spør han.

Mye i Nord-Irland avhenger nå av om britene og EU blir enige om detaljene i gjennomføringen av Brexit og Protokollen.

Vil ha en destabiliserende effekt

– Nord-Irland skal stemme over Protokollen i 2024. Hvordan tror du det vil gå?

– Dårlig. Med ett ord: dårlig.

Cochrane påpeker at dette blir satt på spissen allerede neste år, da det er valg til den nord-irske nasjonalforsamlingen. Han tror Protokollen vil bli en av hovedsakene i valgkampen.

– Debatten om avstemningen vil gå som trommeslag mellom nå og 2024. Og det er ikke bare én avstemning. Det blir som en jevnlig pirking i skorpen på et sår.

Cochrane sikter til at Nord-Irland skal stemme over Protokollen hvert fjerde år. Han tror det vil bli store politiske kamper i hver runde. Nye krav fra irske nasjonalister om å holde folkeavstemninger om gjenforening kan øke konfliktnivået ytterligere. Boris Johnson sa denne uken at en folkeavstemning ikke kommer på tale på en veldig lang stund.

Cochrane mener det hele vil ha en veldig destabiliserende effekt på Nord-Irland.

– I praksis betyr det at London og Brussel flytter problemet som må løses til Belfast. De dytter et problem over på et folk som allerede har nok av problemer.

– Er de britiske myndighetene klar over at Protokollen kan ha en slik destabiliserende effekt?

– Ja, og nei. 2024 er lysår unna for dem. De er klare over at det vil skape utfordringer, men det er ikke et problem de prioriterer for øyeblikket. De har nok å tenke på nå, med Covid-19 og alt sammen, sier Cochrane.

– Vi trenger opplevelsen av et felles prosjekt

– Hva ønsker du deg for Nord-Irland i fremtiden?

– Jeg har et desperat ønske om at de politiske institusjonene overlever. Uten dem havner vi tilbake i identitetspolitikkens gamle «blame game». All energien vil gå med til spørsmålet om du er brite eller ire. Da mister vi fokuset på den praktisk-politiske dimensjonen.

Cochrane mener det er nok av slike spørsmål å løse – som hvor mye skattepenger man skal bruke på utdanning, på sykehus som stenger ned, veier som må bygges.

– Institusjonene er absolutt vesentlige for å finne et felles ståsted.

Men Cochrane peker også på at segregeringen i Nord-Irland må opphøre.

– De strukturelle barrierene må bygges ned. Jeg ønsker ikke at barna i Nord-Irland skal få opplæring i segregerte skoler.

– Hele fredsprosessen handlet om å gjøre en forskjell i folks liv. Vi må finne en måte å akseptere hverandres forskjeller på. Vi trenger å oppleve at vi har et felles prosjekt, en felles kurs fremover. Og det mangler på godt lederskap for å oppnå det, slik jeg ser det.

---

Nå kan du prøve vårt nye digitalabonnement gratis i 30 dager

Klikk på bildet og bli abonnent i dag.