Mens staten og kraftbransjen tjener på eksport til høye priser, risikerer norsk industri og egen elektrifisering å tape. Spørsmålet er om kortsiktig profitt er verdt langsiktig sårbarhet.
- Filter Kalddusj er den ukentlige energianalysen til abonnenter av Filter Nyheter.
På et møte for EUs energiministre i Brussel i midten av mars vakte Sveriges energiminister Ebba Busch oppsikt på talerstolen. «Denne flinke piken er i ferd med å bli slem», sa hun, og truet med å stanse nye kraftkabler fra Sverige til kontinentet og ikke fornye konsesjonene til de eksisterende.
Bakgrunnen var EUs forslag om å ta 25 prosent av de europeiske flaskehalsinntektene inn i en felles pott for nettutbygging på tvers av landegrensene. Norge hentet alene rundt 13 milliarder kroner i slike inntekter i fjor. Også Norges energiminister Terje Aasland protesterte, og sendte brev til EUs energikommissær om at han ikke ser «noe behov for å endre på bruken av flaskehalsinntektene». På toppmøtet i mars ble forslaget tilsynelatende stanset, men seieren er ikke offisielt bekreftet. Redaktør i Energiwatch, Anders Lie Brenna, er blant dem som mener nye runder vil komme.
På overflaten er dette en uenighet om penger, men i realiteten er konflikten et symptom på en grunnleggende asymmetri: Europa er et energifattig kontinent, mens Norge svømmer i energi. Både regulerbar vannkraft og fossil energi. Og mye av bråket rundt forholdet vårt til EU i energispørsmål henger sammen...
