Sannsynligheten er stor for at Økokrim-sjef Pål K. Lønseth fredag kunngjør at det ikke er satt i gang noen etterforskning mot verken Sindre Finnes eller Erna Solberg.
Det samsvarer i så fall med det som var kjent fra før:
Det har ikke kommet fram noe offentlig som tilsier straffbar innsidehandel. Skandalen er at Solberg var inhabil i så mange saker som statsminister at hun ikke engang er i stand til å lage en oversikt. At det i tillegg alltid vil være et mistenkelig skjær over selve aksjehandlene gjort fra statsministerboligen (og dermed Solbergs privatøkonomi) gjør saken enda verre, men er neppe det som feller henne.
Det vil være overraskende hvis Økokrim i sin forundersøkelse – helt uten avhør, ransakinger og andre metoder eksklusive for politiet – har funnet klare tegn på alvorlige lovbrudd som har gått alle landets graveredaksjoner hus forbi.
Økokrim er et særorgan med påtalemyndighet innomhus som, i motsetning til ordinært politi, står fritt til å velge hva som blir en sak og som derfor får domfellelser i ni av ti saker. Økokrim starter bare 20-30 saker i året. Terskelen er med andre ord svært høy, de fleste saker prioriteres bort selv ved ganske klar mistanke, og det finnes ingen manual for hvilke som prioriteres.
Få saker betyr en høy andel med en offentlig profil så stor at henleggelser eller frikjennelser, etter år med etterforskning, framstår som store nederlag for påtalemyndigheten og stempler Økokrim som ineffektive. Alle «vet» at finansmann X ble rik på innsidehandel, at investor Y har hvitvasket penger i eiendom eller at bedriftseier Z samarbeider med organiserte kriminelle, uten at det betyr at Økokrim vil begi seg ut på etterforskninger av dem med det første.
Ytterst få i Norge blir dømt for innsidehandel, siden de som har nettverk til den slags gjerne også vet hvordan man unngår å legge igjen spor som holder til en rettssak.
En siktelse mot Finnes / Solberg ville vært spektakulært – det ville gitt politiet rom til å ransake Solbergs boliger og kontorer og beslaglegge telefoner og datamaskiner i jakten på informasjon. Ekteparet kunne, i hvert fall i teorien, blitt pågrepet for å unngå at de samsnakker og ødelegger bevis – og så videre. All pengebruk ned til det minste kontantuttak kunne blitt saumfart, og Norges tidligere statsminister ville blitt tauet inn til avhør etter avhør. En Økokrim-etterforskning er notorisk tidkrevende og kunne fort strukket seg inn i valgåret 2025 før en endelig avklaring.
Ingenting har i høst tydet på at dette har vært i ferd med å skje.
Mer sannsynlig er det at Økokrim vurderte å starte etterforskning basert på dialog – der Finnes og Solberg, uten å bli siktet, kunne blitt bedt om å gi Økokrim dokumenter og blitt bedt om å la seg avhøre. Men her hadde Økokrim-sjef Lønseth gjort livet vanskelig for seg: En slik «myk» overgang fra et forprosjekt foregår vanligvis i det stille, med lav fallhøyde for etaten. Økokrim-sjefens pratsomhet de siste månedene gjorde det nær umulig å holde noe sånt skjult, og skal man tro Finnes’ advokat har det heller ikke vært noen kontakt med etaten.
Uansett hva Økokrims beslutning er, har Lønseth et forklaringsproblem. Foreløpig er det vanskelig å forstå hvordan Økokrim kunne offentliggjøre at de ser på saken – for så å holde øksen over nakkene til Finnes og Solberg i sju uker uten noen avklaring. Om man er kynisk, kunne man tro at Økokrim-sjefen hadde håpet at politisk rabalder skulle felle Solberg i mellomtiden og dermed punktere mye av presset på etaten.
Det er vanligvis en fornuftig modell at Økokrim står fritt til å velge saker. Men når det er folkevalgte som er under mistanke, er det mer ubehagelig at det er Økokrim-sjefens skjønn som helt eller delvis avgjør politikernes framtid.
Tanken med å agere raskt og offentlig i Borten Moe-saken var nok å sende et signal om at integriteten til regjeringsmedlemmer, de aller øverste samfunnstoppene, er i kjernen av Økokrims mandat – at etaten alltid vil tre inn hvis det er grunnlag for å mistenke en slik person.
I stedet skapte offentligheten rundt Borten Moe-beslutningen en forventning om like raske og klare kunngjøringer i de kommende aksjesakene, saker som Lønseth neppe så komme. For Økokrim gjorde en virkelig stor tabbe da etaten, i tilfellet Huitfeldt, plutselig begynte å uttale seg om at en sak ikke er under etterforskning.
Jusprofessorene Jon Petter Rui, Alf Petter Høgberg og Morten Kinander påpekte i september at Økokrim har malt seg inn i et hjørne. Den unødig offentlige begrunnelsen for å etterforske Borten Moe henger ikke helt sammen med begrunnelsen for å la være å etterforske Anniken Huitfeldt (en sak der Lønseth er inhabil), og uansett beslutning i Erna Solberg-saken kan den framstå som forskjellsbehandling sett opp mot en av de to foregående sakene. (Dessuten er etterforskningen av Borten Moe fortsatt kontroversiell og kan ende med henleggelse).
Egentlig burde ikke Økokrim sagt noe mer i aksjesakene enn: «Vi kan starte etterforskning når som helst i alle saker hvis vi får opplysninger som tilsier det. Vår vurdering i dag kan være annerledes i morgen. Vi kommenterer aldri hypotetiske etterforskninger». Det har nok også Økokrim-sjefen innsett, men nå er det for sent.
Rettssikkerhetsmessig er Økokrims håndtering i aksjesakene betenkelig. I Solbergs tilfelle har Økokrim dessuten bidratt til misforståelsen der noen ser ut til å tro at også sakens kjerne – habilitet og tillit – har noe med Økokrim å gjøre. Det har det selvfølgelig ikke. Solberg vil være nøyaktig like ille ute i habilitetssaken etter Økokrims pressekonferanse som hun var før.
Et paradoks i alt oppstyret rundt Økokrims beslutning, er dessuten at det juridisk ikke er noe verdt for Solberg å få bekreftet at hun ikke er under etterforskning. Det gjelder tross alt nesten alle i hele Norge for øyeblikket, inkludert en hel del kriminelle som neppe kommer seg gjennom resten av året uten å se en glattcelle.
«Nye omstendigheter som stiller saken mot Huitfeldt og ektemannen i et nytt lys, kan gjøre det påkrevet å åpne etterforsking. Så lenge det ikke foreligger siktelse i en sak står påtalemyndigheten fritt til å omgjøre beslutningen om ikke å foreta etterforsking», understreket Økokrim i pressemeldingen om Anniken Huitfeldt 7. september.
For Økokrim kan ombestemme seg også om Solberg og Finnes ett minutt etter pressekonferansen, hvis det for eksempel kommer en medieavsløring som spisser innsideproblematikken.
Derfor vil det se veldig rart ut hvis Høyre eller Solberg nå skryter av at ekteparet ikke er under etterforskning. Det har forhåpentligvis vært status helt siden 2021, da hun ble etterforsket av politiet og bøtelagt for å ha brutt smittevernreglene hun hadde bedt den norske befolkningen om å følge i pandemien, fordi hun ville arrangere bursdagsfest. (Nevnte jeg at hun ønsker å bli statsminister igjen?).
Det vil bare understreke Solbergs ansvarsfraskrivelse i habilitetssaken hvis terskelen hennes for å trekke seg er at politiet iverksetter tvangsmidler. Bare det at Økokrims eksperter ikke umiddelbart kunne avfeie mistankene er politisk sett ganske krise.
Høyre er tilbøyelig til å spinne enhver melding fra Økokrim som ikke innebærer en siktelse som en slags politisk renvaskelse – et steg på veien mot 2025. Hvis pressen og velgerne lar seg lure med på den ferden, er det virkelig et nytt bunnivå i norsk politikk.
Jeg er heller ikke under etterforskning av Økokrim, per i dag, såvidt jeg vet, men er heldigvis ikke statsministerkandidat av den grunn.
Såvidt jeg vet er ikke folk som Ine Eriksen Søreide, Henrik Asheim eller Tina Bru engang i politiets søkelys. Ikke har de vært notorisk inhabile statsministre i det skjulte mens ektemannen veddet penger mot norsk økonomi heller.
[sc name=»donasjons-hale»]
