- Harald S. Klungtveit er redaktør i Filter Nyheter. Dette er en kommentarartikkel.
26. januar var det befriende at det på en eller annen måte ble formalisert: Israels hevntokt på bekostning av palestinske sivile er så vanvittig at Den internasjonale domstolen (ICJ) etterforsker nærmere om det kan regnes som folkemord. De generaliserte uttalelsene om palestinere fra israelske toppolitikere er så grove erklæringer om å fordrive eller utslette at de blir lest opp høyt i Haag, med stort alvor.
Gitt at man ønsker å påvirke Israel, så aner jeg ikke om det var strategisk lurt å rettsliggjøre en folkemordanklage. Den ender fort med at Israel om noen år blir frifunnet – noe som i så fall kan misbrukes til å legitimere nye folkerettsbrudd.
For selv om resultatet er massemord og fordrivelse, så finnes det neppe noen helhetlig, beviselig plan fra regjeringshold om å drepe eller internere palestinere flest. De færreste israelere er så radikaliserte at de retter hatet mot vilkårlige innbyggere på Gazastripen.
Man kan dessuten ikke se bort fra at Israels pågående massakre i Gaza skjer etter et av de verste terrorangrepene i vår levetid. I tillegg til nedslaktingen av barnefamilier og festivalgjengere 7. oktober 2023, utførte Hamas en gisseltaking av sivile som vil traumatisere generasjoner av israelere, uavhengig av hvor mange gisler som overlever. Angrepet var delvis motivert av et jødehat som ligner Hitlers, utvilsomt en medvirkende årsak til den bestialske ultravolden mot vergeløse sivile i Israel – historier som de pårørende, deres barn og barnebarn skal leve videre med.
Men: Vi må aldri, aldri akseptere at Hamas’ dødsskvadroner blir brukt til å rettferdiggjøre hevn mot palestinske sivile.
Så sent som 12. februar dokumenterte Amnesty International at «hele familier har blitt utradert i israelske angrep, uten noe forvarsel fra israelske myndigheter, selv etter at de søkte tilflukt i områder angitt som trygge».
Av og til skal man ikke gjøre det «klokeste», men det som er riktig. Prosessen mot Israel i Haag er forståelig, fortjent og faktabasert. Dessuten kan domstolsbehandlingen gjøre det vanskeligere for ureflekterte Israel-forsvarere utenlands å avfeie det internasjonale samfunnets protester mot framferden i Gaza.
Gjør det palestinernes situasjon bedre? Kanskje ikke. Kanskje er ICJ-kjennelsen bare vann på mølla til de mest militante israelernes selvrettferdighet, drivstoff til propaganda om at den israelske stat er offer for en heksejakt. Allerede ser den israelske hæren ut til å bryte påleggene fra domstolen åpenlyst.
Definisjonene er ikke det viktige. «Folkerett», «menneskerettigheter» eller «folkemord» er ikke trylleformler. Ingen av barna i ruinene etter Israels bomber blir vekket til live av diplomatiske kraftuttrykk, og ingen nye israelske angrep opphører fordi kappekledde dommere i Haag sier det.
Men det er bedre enn det vanlige, unnvikende og misforstått forsiktige diplomatiet. Ett annet positivt eksempel er de konsistente uttalelsene fra Norges utenriksminister de siste ukene. Espen Barth Eides kritikk av Israels handlinger i Gaza ligner av og til ord som kan bety noe, i motsetning til Norges vante linje om å gjøre seg så ubemerket som mulig.
Det er viktig å forstå at det selv etter 7. oktober finnes en israelsk fredsbevegelse og en kraftfull opposisjon mot det gjennomkorrupte Netanyahu-regimet, et regime som nå gjør krigen verst mulig. Dissidentene trenger hjelp utenfra, eller i hvert fall signaler om at de ikke står alene.
Selv har jeg aldri tidligere følt en så sterk trang til å unnvike hele temaet offentlig.
Ellers oppegående folk på venstresida lefler med retorikk som i beste fall tangerer antisemittisme, og legitimerer konspirasjonsteorier med eim av jødefiendtlighet.
Samtidig framstår enkelte «israelvenner» som ivrige apologeter for enhver bombing av sivilbefolkningen på Gazastripen, tilsynelatende blinde for blodtørsten og folkemordretorikken til Netanyahus høyreekstreme regjeringsmedlemmer.
Faktaorientert journalistikk kan virke ørkesløst: setter man spørsmålstegn ved opplysninger fra Hamas-kontrollerte myndigheter, blir man stemplet som sionistisk propagandamaker, og er man ærlig med ordene om Israels utilgivelige framferd i Gaza eller på Vestbredden er veien kort til å bli anklaget for å være aktivist eller i ledtog med terrorister.
Det er her et sted at det føles riktig at -noe- føres ned på papir i Haag.
De mest skrudde Netanyahu-forsvarerne framstilte umiddelbart ICJ-kjennelsen som «antisemittisk». Det er ren løgn – propaganda for å forsvare uforsvarlige krigshandlinger. Det er dessuten en knyttneve i ansiktet på alle jøder i et utall land som nå utsettes for faktisk antisemittisme med krigen som påskudd.
Israels svar på folkemord-fokuset var et stormløp mot FNs hjelpeorganisasjon UNRWA – der anklager mot enkeltansatte blir misbrukt til å sverte alle som forsøker å ta vare på de mest sårbare palestinske sivile. (Norge ga heldigvis ikke etter for krav om å la UNRWA i stikken).
En av konfliktens viktigste intellektuelle, Masha Gessen, har forklart oss hvorfor det er legitimt å sammenligne Gaza med en jødisk ghetto under nazistisk okkupasjon.
– For å levere på løftet om «aldri igjen», må vi konstant sjekke om vi enda en gang er i ferd med å gli inn i mørket, noe jeg tror skjer i Gaza i dag, uttalte Gessen tidligere i år.
I forfatterens modige advarsler ligger det også en oppfordring om å være aktive motstemmer til hevngjerrigheten og opportunismen i Netanyahu-regimets respons på ondskapen som rammet Israel i fjor.
For de som slipper bomber i hodet på palestinske barnefamilier, jevner hjemmene deres med jorden eller forsvarer den bredere apartheidpolitikken, er åpenbart ikke venn av israelere heller.
Haag, Amnesty eller Barth Eide kan ikke stanse Israel, men -noe- betyr ordene og dokumentasjonen. Snart får vi se om de forrykte makthaverne i Jerusalem ignorerer også disse alarmene og fortsetter ferden inn i mørket.
[sc name=»donasjons-hale»]
