Sist fredag slapp Kinas National Energy Administration (NEA) en pressemelding som få utenfor energisektoren la merke til. Som en del av den femtende femårsplanen vil landet doble sin ikke-fossile energiproduksjon innen 2035. Målet innebærer enorme vannkraftutbygginger i sørvest, gigantiske vind- og solparker i ørkenområdene, offshore vind langs kysten, ny kjernekraft og store investeringer i smartnett og lagring. Det beskrives som ett av de mest ambisiøse energiomstillingsprosjektene i Kinas moderne historie.
Det er vanskelig å tro at timingen er helt tilfeldig. Da Donald Trump og Benjamin Netanyahu bestemte seg for å angripe Iran i februar, fikk verden en ganske brutal påminnelse om hvor sårbart energisystemet faktisk er. Rundt 20 millioner fat olje, om lag en femtedel av verdens oljehandel, passerer daglig gjennom Hormuz-stredet, det smale sundet det skulle vise seg at Iran hadde full kontroll over.
IEA har beskrevet det som fulgte som den største energikrisen i moderne historie. EU anslo ekstrakostnadene til rundt 24 milliarder euro i løpet av de første ukene alene.
Kinas begrunnelse for energiomleggingen er eksplisitt geopolitisk. Hyppigere konflikter, skjøre forsyningskjeder og store prissvingninger gjør fossilavhengighet til en stadig større strategisk risiko. Kina er verdens største importør av olje og LNG. Og for en framvoksende stormakt er det en utsatt posisjon å være avhengig av råvarer og handelsruter andre i praksis kontr...
