– Vi må beskytte oss, det er ingen annen mulighet. Men det er stor forskjell på å beskytte oss selv og å destruere Gaza.
Det sier den israelske fredsaktivisten Neta Heiman-Mina i bilen, på vei hjem fra dagens andre begravelse for Hamas’ ofre. Begge begravelsene var for foreldre til venner fra den samme kibbutzen hun selv vokste opp i.
Moren tatt som gissel
Trebarnsmoren, som nå bor i byen Haifa nord i Israel, var i den første begravelsen etter terroren dagen før Filter intervjuet henne 19. oktober. Hun skal i sin fjerde begravelse, felles for en bestemor og hennes barnebarn, dagen etter. I tiden framover forbereder hun seg på mange flere.
– Jeg skulle egentlig vært i en annen begravelse for en annen fra kibbutzen, men jeg kunne ikke være to steder på en gang. Listen er veldig lang, og jeg vet ikke hvor mange det kommer til å bli. Ikke alle kropper er identifisert ennå. Det vil ta tid.
Hennes 84 år gamle mor‚ Ditza Heiman, ble kidnappet av Hamas-terrorister i kibbutzen Nir Oz. Kibbutzen var én av mer enn tjue hardt rammede landsbyer nær Gaza-grensa: Her ble rundt 180 av de 400 innbyggerne enten drept eller tatt som fange. Nesten alle hus brant ned, og de overlevende har ingen steder å dra tilbake til.
– 79 mennesker fra min kibbutz – kun min kibbutz – er savnet eller tatt som gisler. Vi vet ikke. Alle som er savnet anses nå som gisler inntil det finnes andre bevis, sier Heiman-Mina.
Hamas svarte telefonen
Mens terrorangrepet pågikk, ringte Heiman-Mina til moren som da befant seg i et bomberom.
Beviset på at hun senere ble kidnappet fant familien i en video på Hamas’ egen Facebook-side, filmet av et kamera fra brystkassen til en av terroristene. Der ble moren eskortert bort til en ventende bil. I klippet var moren uskadet. Da søsteren ringte til morens telefon senere denne lørdagen, var det en mann fra Hamas som svarte.
– Vi har ikke hørt noe mer etter dette, sier Heiman-Mina.
Flere av slektningene hennes bodde i andre kibbutzer nær Gaza-grensa. Trolig var det tilfeldig at de ikke ble rammet. Nå bor de midlertidig på hoteller ved Dødehavet.
– Må snakke, ikke skyte
Selv om morens skjebne er uviss, mener Heiman-Mina bestemt, også på vegne av sin egen mor, at hjemlandet hennes ikke kan fortsette å drepe uskyldige sivile i Gaza. Hun forstår at Israel må beskytte seg mot missiler og terror, men at omfanget i Israels respons allerede er dratt for langt.
– Israel må kjempe. Vi må bekjempe Hamas, få alle gislene tilbake og drepe Hamas-terrorister. Men vi trenger ikke å ødelegge Gaza. Det kommer ikke til å hjelpe oss, sier Heiman-Mina.
Hun er medlem av Woman Wage Peace (Kvinner skaper fred), et grasrotinitiativ som forsøker å etablere diplomatiske bånd med palestinerne, men ikke nødvendigvis i form av en tostatsløsning. Den siste tidens hendelser har kun styrket troen hennes på diplomatiske løsninger.
– De må snakke, ikke skyte. Ingen har forsøkt å løse disse problemene på tjue år, de har bare «håndtert» situasjonen. De ga etter for konflikten, i stedet for å forsøke å finne løsninger.
Fra «gressklipping» til utslettelse
Den israelske strategien under Benjamin Netanyahus religiøse og nasjonalistiske regjering har vært å se på Hamas som en trussel de kan leve med. Israelske soldater har flere ganger gått inn i Gaza i en prosess de selv kaller «gressklipping», i overført betydning av at Hamas er som ugress som må «holdes nede». Målet har vært å sørge for at organisasjonens kapasitet ikke vokser seg for stor, men uten å forsøke å utslette dem helt.
Vurderingen til statsminister Netanyahu har vært at det å utslette Hamas, vil få for store konsekvenser for sivilbefolkningen i Gaza. Dette endret seg etter terroren.
– Netanyahus politikk, helt siden han kom tilbake i regjering i 2009, har vært å svekke palestinsk selvstyre på Vestbredden. Jeg tror ikke han ønsket å styrke Hamas, men han hadde ikke noe imot at de ble sterkere, sier israelsk-jødiske David Issacharoff.
28-åringen er redaktør for den engelske utgaven av den israelske avisa Haaretz, og forteller til Filter Nyheter at det etter terroren har vært et israelsk konsensus – som inkluderer ham selv – om at Hamas nå må destrueres.
– Det er ikke spørsmålet. Spørsmålet er om folk i Gaza må betale prisen – for Hamas, sier han i et videointervju fra Tel Aviv.
Men Issacharoff, som er barnebarn av Holocaust-overlevende og har vokst opp i Jerusalem, er likevel bekymret over hvordan debatten har utviklet seg.
At den øverste talspersonen for det israelske forsvaret (IDF), Daniel Hagari, sa at IDF er mer opptatt av ødeleggelse enn presisjon, sier alt, mener israeleren.
– Flere mener Hamas ikke kan overleve uten støtten fra sivile. Derfor plager det dem ikke at sivile blir skadet og drept. Og dette er liberale folk. Men for egen del mener jeg at hver sivile som blir drept i Gaza er forferdelig. Det er ikke moralsk riktig.
– Folk snakker heller ikke om våpenhvile. Å snakke om det, er tabu. Akkurat det er jeg veldig sjokkert over.
Han tror at mange israelere ikke er klare til å snakke om slike løsninger før gislene er sluppet fri. Israel er et lite land, traumet er stort og de aller fleste kjenner noen som ble drept eller skadet under terrorangrepet.
– Jeg tror mange må se at det er en respons. At Hamas får svi. Men samfunnet vårt er truffet hardt, og nå er det tid for å sørge. Det er vanskelig å se hvordan vi som samfunn kan reise oss etter dette.
Palestiner ut mot Hamas: – Ikke representative for motstandskampen
Palestinske Maria Rashed (26), som vokste opp i en kristen familie i Nasaret i Israel, mener Hamas bør fjernes fra makta i palestinske områder.
Ifølge frilansjournalisten, som blant annet skriver for The Guardian og tidligere Haaretz, har Hamas aldri vært noen god representant for palestinernes rettighetskamp. Meningsmålinger utført like før terroren, omtalt av Foreign Affairs, støtter opp om dette:
Av 790 respondenter på Vestbredden og 399 fra Gaza, intervjuet mellom 28. september og 6. oktober i år, svarte hele 67 prosent at de ikke stolte på Hamas i det hele tatt (44 prosent) eller nesten ikke (23 prosent).
Ifølge Rashed er Hamas svært konservative, religiøst funderte og ikke minst ekstreme. Hamas ønsker å bygge opp et islamistisk stat basert på sharia-lovene.
– Hamas er ikke et symbol på motstandskampen. Det de gjorde nå, vil påføre palestinske innbyggere mer skade, sier palestineren.
Rashed flyttet nylig til London for å starte på en mastergrad, men hun var på besøk hos familien i Nasaret på grunn av søsterens forlovelsesfest helgen terroren skjedde.
– Det var veldig forvirrende i starten. Vi feiret, hadde det gøy, så våknet vi opp til krig. Krig er ikke uvanlig for oss, vi er vant til det i Israel. Men vi skjønte ikke hvordan Hamas klarte å komme seg inn i Israel. Du ville trodd at et land som Israel har høy sikkerhet og etterretning. Det gjør at man begynner å stille spørsmål om hvordan de kunne tillate at dette skjedde.
Flyttet soldater fra Gaza til Vestbredden
Noe av det som frustrerer Neta Heiman-Mina mest, er hvorfor det ikke var nok israelske soldater ved Gaza-grensa til å bekjempe terroristene – og redde moren hennes.
– De flyttet soldatene fra Gaza-grensa i sør til Vestbredden, sier hun med et skarpt stikk mot Netanyahus’ regjering. Hun mener statsministeren må ta ansvar for den manglende beredskapen, og for hvordan han på forhånd har håndtert konflikten mellom israelere og palestinere.
– Han bryr seg ikke om folket – hans folk – han bryr seg bare om seg selv. Om makta, om å forbli i regjering, forbli statsminister, sier hun.
De siste årene har israelske bosettere okkupert stadig flere områder på Vestbredden – et område FN og flere menneskerettsorganisasjoner har kritisert for i praksis å være et apartheidsamfunn. Bosetterne har stått bak ekstrem vold, inkludert pogromer mot palestinske folk. Dette har vært mulig nettopp fordi hæren flyttet soldater fra Gaza-grensa for å beskytte bosetterne.
– Hæren var der for å beskytte dem, i stedet for å beskytte moren min i hennes hjem i kibbutzen, kritiserer Heiman-Mina.
Hun tror det handler om at Netanyahu prioriterer de områdene der velgerne hans bor, derav Vestbredden.
– Kanskje det er mennesker der som er «viktigere» enn andre. For myndighetene. Fordi jødene på Vestbredden støtter dem. I kibbutzen ved Gaza-grensa hører de aller fleste til venstresida, og derfor er de ikke så viktige. De er jo i mot dem og protesterer mot myndighetene.
Heiman-Mina understreker at hun ikke har kjennskap til akkurat hvordan hæren opererer, men at det ikke er tvil om at de nå er færre soldater ved Gaza-grensa enn før. I tillegg fratok det israelske forsvaret folk ved kibbutzene våpen, fordi de mente sjansen for et terrorangrep var «nær null». I stedet bevæpnet de tusenvis av israelske bosettere på Vestbredden.
– De flyttet våpnene andre steder, sier Heiman-Mina oppgitt.
Bosettervold
David Issacharoff, som selv har tjenestegjort i det israelske forsvaret, utdyper hvor alvorlig situasjonen på Vestbredden har vært i flere år. Etter terrorangrepet har volden eskalert ytterligere.
– På grunn av de jødiske bosetningene på Vestbredden, må den israelske hæren beskytte jødiske bosettere. De gjennomfører denne apartheid-politikken, slik at jøder kan være trygge der. Jødene som bor der er truet av palestinere. Men vinden har snudd. De siste årene har vi sett flere og flere jødiske sivile angrep mot palestinere på Vestbredden. Mer bosettervold, sier han.
Før trodde han at de store forskjellene mellom folk på Vestbredden var Israels største utfordring.
– Israelere og jødiske bosettere har alltid kunnet være voldelige på Vestbredden. Men hvis en araber kaster en stein, kan han bli skutt. Og det er «helt greit». Selv om en jøde kunne gjort det samme uten å bli rørt.
Ifølge Issacharoff mangler staten kontroll over bosettervolden. – Jeg vet, fra personlig erfaring, at når man er soldat på Vestbredden er det veldig tydelig hva man skal gjøre når palestinere er voldelige, men det er uklart hva man skal gjøre når bosetterne er voldelige.
– Jøder kan gjøre hva de vil. Ta land, privat palestinsk eiendom, og si at dette nå tilhører oss.
– En tapt generasjon
Ifølge David Issacharoff ble hans generasjon – 1995-kullet – født i en tid der det var reelt håp om fred i Israel. En tid der han mener Israel virket å gå i riktig retning når det gjaldt et bedre samarbeid med palestinerne.
Men håpet svant raskt da den israelske statsministeren Yitzhak Rabin ble skutt og drept av en jødisk høyreekstremist 4. november 1995 – akkurat en måned før Issacharoff ble født.
Han mener at hans generasjon ble født inn i et annet Israel enn de nå lever i:
– Jeg tror strategien til Netanyahu har vært å «tørke ut» palestinerne. Ved å ignorere dem. Ignorere virkeligheten. Ved å få israelere til å tro at det ikke finnes noen løsning på konflikten. At løsningen må være at palestinerne må fortsette å være underdanige og aldri kan få sin egen stat. Fredsprosessen ble satt på is på ubestemt tid.
– Noen vil bare ikke ha fred. De tror på jødisk overmakt og på at israelske land alltid bør være israelske og jødiske, uansett hva. Mange israelere tror ikke på fred, fordi de ikke vil ha fred med dem de anser som fienden. Resten tror bare ikke fred er mulig.
Derfor ser han på 90-tallskullet som en tapt generasjon.
– Ingen sier at det finnes noen muligheter for fred, ingen har en plan. Ordet fred, «shalom», har blitt et paria-ord i politikken. Ingen bruker det mer.
Våpentillatelse til jødiske israelere
Etter drapet på Rabin har Israel tatt en brå høyresving, og Heiman-Mina er sterkt kritisk til hvordan Netanyahu har latt ekstreme bosetterideologer fylle regjeringen.
Én av dem, høyreekstremisten Itamar Ben-Gvir, minister for nasjonal sikkerhet, har i løpet av sin korte politiske karriere kjempet for at jødiske israelere skal få lov til å bære våpen. 47-åringen er blant annet kjent for å ha hatt et bilde av den jødiske ekstremisten Baruch Goldstein på kontoret, mannen bak Hebron-massakren i 1994 der 29 palestinere ble drept i en moské. Men Ben-Gvir fjernet bildet og trakk tilbake flere støtteerklæringer da han gikk inn i politikken i 2020.
Etter Hamas-terroren har den kontroversielle ministeren fått gjennomslag i Knesset for et lovforslag som går ut på å dele ut langt flere våpentillatelser nå, i en midlertidig periode på ett år. Kriteriet for å få en slik tillatelse er at man må ha tjenestegjort i operativ tjeneste i det israelske forsvaret.
I praksis betyr det at de færreste israelske arabere vil ha muligheten til dette. – Det i seg selv er skummelt, sier Maria Rashed, som tror dette har bidratt til at flere israelske arabere for tiden ikke tør å forlate huset.
– Palestinere mot sionister
Selv om Maria Rashed vokste opp i en kristen familie i Nasaret, anser hun seg selv nå som «spirituell». Likevel er hun oppgitt over at mange – feilaktig – ser på problemene i Israel som en kamp mellom «jøder mot muslimer».
– Jeg er veldig godt kjent med den jødiske historien og hva de gjennomgikk under Holocaust, og selvfølgelig har jeg all mulig empati med det jødiske folk. Men dette er ikke jøder mot muslimer, det er palestinere mot sionister. De har bakgrunn i denne ideologien om at hvis du er jøde; så er du bedre enn andre.
– Til syvende og sist er ikke dette en konflikt mot jødene. Det er mot sionister som holder jødisk overmakt over alle andre nasjoner, og arabere som lever i denne regionen.
Samtidig understreker hun at dette ikke er en konflikt mellom to likestilte parter.
– Du snakker om et land med makt, og du snakker om en minoritet. Hamas er en militærgruppe, de er ikke et land eller en stor myndighet. Å si at dette er «to sider», blir bare urettferdig.
Barnebarn av holocaustoverlevende
Issacharoffs jødiske besteforeldre overlevde Holocaust ved å holde seg i skjul under andre verdenskrig. Etter krigen flyttet de til USA, der moren hans ble født, mens faren er fra Jerusalem der han selv vokste opp.
I lys av den jødiske historien, mener han Hamas’ terrorangrep – rettet direkte mot jødiske folk – ikke kan rettferdiggjøres i noen som helst menneskelig forstand.
– Jeg tror ikke noen ønsker at deres nasjonale kamp skal være å drepe babyer, ta gamle mennesker som gisler og bare massakrere folk, sier han, men kontrer:
– Det er derfor jeg ikke vil at Israels nasjonale kamp skal være det vi gjør i Gaza. Uten å sammenligne massakren og Israels respons.
Haaretz-journalisten sier at han i uka etter terroren tenkte mye på hva andre israelere tenker om at deres eget land nå massakrerer babyer og uskyldige.
– Jeg forsøker virkelig å forstå det. Er det fordi de føler at deres nasjonale kamp er så sterk, fordi de er onde eller fordi de ønsker hevn?
Issacharoff mener israelere må forstå at konflikten mellom israelere og palestinere ikke startet morgenen 7. oktober. Når Israel har sørget, mener han alle – også israelere – må sette hendelsene i kontekst. Helt tilbake til den israelske stat ble opprettet i 1948 i krigen jødene kaller «frigjøringskrigen» og palestinerne «al-Nakba» – katastrofen. Mens israelerne hadde mål om å opprette staten Israel, ble hundretusenvis av palestinere fordrevet fra sine hjem og fra hundrevis av landsbyer.
– De fleste som bor i Gaza, som tillot Hamas’ lederskap, har forgjengere som ikke ble født i Gaza. De ble født der israelere bor i dag. De måtte dra til Gaza fordi de ble bortført. Krig er et skittent spill, og folk ble tvangsflyttet og fikk landsbyene sine ødelagt. Vi må erkjenne det. Israelske ledere må erkjenne Nakba, slik som tidligere israelske ledere erkjente det, sier han og utdyper:
– Israels okkupasjonspolitikk har vært å øke den jødiske befolkningen i Israel. Ikke ved siden av palestinerne, men over. Alle som forstår virkeligheten skjønner at det ikke er mulig. Du kan ikke etnisk rense et helt folk. Jeg vil i hvert fall ikke være i et samfunn som etnisk renser mennesker, som barnebarn av Holocaust-overlevende.
Han sier det vanskelig å forsøke å forklare denne konteksten, fordi noen alltid vil tenke at man rettferdiggjør terroren.
– Tror jeg Israel er et blodtørstig land? Nei. Tror jeg Israel vil drepe så mange palestinere de kan? Kanskje noen veldig langt til høyre i regjeringen. Vanlige israelere vil ikke det. Men dette er komplisert. Som en evigvarende gjengjeldelse.
– Tenker du da helt tilbake til andre verdenskrig?
– Ja, du kan ikke fjerne det fra Israel. Ingen kan fjerne Israel fra Holocaust.
Mer rasisme blant israelsk ungdom
David Issacharoff mener mange av dagens unge lener seg langt mot høyre. At de har vist mer åpen rasisme og markerer seg som tydelige motstandere av araberne. Å være en «lefty», i betydningen av en person på venstresiden, har nærmest blitt et skjellsord, påpeker han.
– Selv i Jerusalem, da jeg gikk på videregående, var det helt i orden å synge fotballsanger fra klubber med tekster som lød «død over araberne». Jeg sier ikke at yngre folk er mer rasistiske. Jeg tror bare at de ikke forstår at rasisme har blitt så innpodet i hvordan de ser på politikken, at det går helt fint for dem. Og jeg mener det gjør dem mer høyreorienterte.
Samtidig understreker han at Israel er et mangfoldig samfunn, og at man selvfølgelig ikke skal generalisere all israelsk ungdom.
Vil utslette Hamas – møter kontroverser som palestiner
Israelske styrker trakk seg ut av Gaza i 2005, i det som den gang var en svært kontroversiell beslutning. Etter dette har likevel Israel utøvd streng kontroll ved grensene.
– «Ingen» får komme inn. Det er stengt, et åpen fengsel. Beleiret. Det er blokader over hele Gaza. Samtidig som Israel kontrollerer hva som kommer ut og inn. Hvis folk blir syke i Gaza, så kan de egentlig ikke reise ut for å få behandling. Du må ha spesialtillatelse for å gjøre det, sier Maria Rashed.
Etter at Hamas ble demokratisk valgt i 2006 sammen med det palestinske partiet Fatah, har det ikke vært valg. Året etter tvangsutviste Hamas rivalen Fatah, og vant enekontroll over Gazastripen. Siden dette har det vært nær umulig for folk i Gaza å gå i opposisjon.
– Det er ingen ytringsfrihet, ikke noe demokratisk system. Når vi dreper sivile i Gaza, bør vi være veldig klare over at disse folkene også lider. De vil ikke leve, bare for å dø på denne måten, sier Rashed:
– Jeg mener vi ikke bare bør frigjøre palestinere fra Israel, men også fra myndighetene som styrer dem. Man kan bli undertrykt fra flere sider samtidig.
Noen utenlandske journalister har fått spesialtillatelser for å komme inn til Gaza, under streng kontroll av Hamas. Men ingen israelere kommer inn. På grunn av dette har ikke Maria Rashed vært på innsiden, med unntak av da moren hennes tok henne med til sjøen da hun var to år gammel. Moren pleide å fortelle henne om hvor vakkert det var ved havet. Men da hun ble eldre, og jobbet som journalist, har hun måttet intervjue Gaza-innbyggere over telefon eller video.
– «Fri Palestina» handler om å gi like rettigheter til alle som bor der. Det innebærer ikke at man skal ødelegge Israel eller drepe alle jøder. Det handler om basale menneskelige behov, om å ha tilgang til det man trenger for å fungere, sier hun, og påpeker hvor prekær situasjonen nå er når folket er innesperret og mangler elektrisitet og vann, med sykehus som nesten ikke fungerer.
Hetset for uttalelser
Etter å ha deltatt i flere av de største israelske tv-kanalene, (i dagene etter intervjuet med Filter), har Neta Heiman-Mina mottatt mange trusler. Ifølge Haaretz ble hun beskyldt for å ha israelsk blod på hendene, at hun fortjente morens gisseltaging, og at de gjerne ville hjelpe henne med å dele morens skjebne. Noen sa også at antisemittisme eksisterer «på grunn av sånne som henne».
Fra offisielt hold har det heller ikke vært rom for å støtte palestinernes kamp etter terrorangrepet. Den israelske politisjefen har sagt at de som støtter menneskene i Gaza og som demonstrerer mot Israels respons, kan settes på en buss til Gaza.
– Det gjør meg veldig bekymret, fordi folk har rett til å si hva de vil – vi har ytringsfrihet. Men demonstrasjonene mot krigen i arabiske byer, og blandede jødisk-arabiske byer som Haifa, blir slått ned av politiet, sier David Issacharoff.
Maria Rashed mener ytringsfrihet heller ikke eksisterer for palestinere i Israel:
– De er redde for å uttale seg. Alle som støtter palestinerne, blir arrestert. I grupper på Telegram oppfordrer de til hets mot palestinske innbyggere. De oppfordrer til hat. Alle som poster noe til støtte for palestinere blir umiddelbart anklaget for å støtte Hamas og kalt terrorister.
Selv har den palestinske 26-åringen fått mange negative tilbakemeldinger, og også trusler, fra israelere etter å ha vist sympati for sivile palestinere. Folk rundt henne, særlig israelere, sliter med å forstå at det å støtte palestinernes motstandskamp, ikke er det samme som å støtte Hamas. Da hun tok et såpass tydelig standpunkt mot Hamas har det også ført til at flere palestinere nå tror hun støtter Israel.
Det sier hun er helt feil:
– Denne typen angrep mot israelske sivile kom ikke ut av det blå. Jeg sier ikke det for å rettferdiggjøre Hamas’ angrep. Men de våknet ikke bare opp en dag og tenkte «la oss angripe Israel». Man må se på historien. Se på hva Israel har gjort mot det palestinske folk. Hvis palestinerne ønsker å utøve motstand, så må de finne en måte å gjøre det på. Jeg mener vi bør vise motstand som palestinere, men det burde ikke være på denne måten.
Hvordan skal Israel reagere på terroren?
David Issacharoff i Haaretz tror en løsning er umulig inntil den sittende regjeringen går av. Neste regjering, mener han‚ må slutte å «benekte virkeligheten» av at palestinere ikke kommer til å forlate Israel.
– Vi kan ikke fortsette å drepe dem, sier han og utdyper:
– Den neste regjeringen må forhandle med palestinske myndigheter, og få så mye støtte og så mange meklinger som mulig. Ekstremistene på begge sider, som ikke ønsker fred, må fjernes. Jeg sier det med sorg, for Israels ytre høyre er ikke som Hamas. Men jeg mener det er tydelig at ingen av dem er interessert i fred. Begge fremmer irrasjonelle ideologier om at den andre siden bare må drepes. Jeg tror Hamas mener Israel bør utslettes. Mens Israels ytre høyre mener araberne enten bør leve under deres styre og være underdanige oss, uten noen form for selvstendighet, eller så bør de bare dra. Jeg tror ikke Israels ytre høyre vil massakrere palestinere, men jeg tror begge sider mangler en visjon. Derfor må vi ha myndigheter som er villige til å forhandle. Som ser Hamas-massakren, så forferdelig som den er, som en del av Israel-Palestina-konflikten og som trenger en løsning. Ledere som ikke ser noen løsning på konflikten, inkludert dem på ytre venstre, nekter Israel en framtid.
Neta Heiman-Mina har fortsatt troen på at fredssamtaler med palestinerne vil være mulig når krigen er over, og gislene er tilbake i trygghet.
– Det jeg vet er at etter Jom kippur-krigen i 1973, da de snakket om våpenhvile, så bidro det til fredsprosessen. Jeg tror det kan skje på nytt. Vi trenger at det skjer. For hvis vi fortsetter å bombe Gaza og Hamas, så tar det aldri slutt. Det vil fortsette å eskalere og bare bli verre.
Nå kan du prøve vårt nye digitalabonnement gratis i 30 dager
Klikk på bildet og bli abonnent i dag.
