Når populister roper om at pistol er det enkleste, bør man være på vakt.
I midten av juni mente Frp-leder Sylvi Listhaug at politiet «umiddelbart» måtte bevæpnes i hele landet. Det hastet så mye at vi ikke engang kunne vente på stortingsdebatt, skulle man tro Fremskrittspartiet.
Debatten om generell bevæpning av politiet har altså våknet til liv igjen. Hvorfor er noe uklart. Det er bare halvannet år siden splittelsen i Maktmiddelutvalget – tre mot fem – viste at det fortsatt ikke finnes noe mandat for en slik ugjenkallelig beslutning.
Det er justispolitikere i Høyre og KrF som denne gangen gir drivstoff til ideen om at «tiden er inne».
I stedet for å forsøke å tangere Frp i iveren etter våpen, burde i hvert fall Høyre lytte til Kristin Clemet i Civita, som en rekke ganger har forklart hvorfor generell bevæpning er en dårlig idé. I 2020 poengterte hun det som burde være åpenbart: «Vold og våpen kan lett avle mer vold og våpen uten at samfunnet blir tryggere».
«Siden daglig bevæpning ikke bare vil føre godt med seg – men også, etter all sannsynlighet, vil bidra til å øke våpenbruken i politiet og samfunnet generelt – er det ingen grunn til å forhaste seg», skrev hun i 2014.
Det er like sant nå. Det er fortsatt ikke noe grunnlag for hastverket politikere som Listhaug forsøker å konstruere.
Den siste runden bevæpningsdebatt ser ut til å fokusere på at beryktede svenske kriminelle gjenger opererer i Norge. Men det er ikke skuddveksling med politiet som kjennetegner gjengkriminaliteten.
Det blir dessuten alltid underspilt i debatten at norsk politi er bevæpnet til enhver tid, i dag. Pistolene og geværene er riktignok i bilene, men det tar sekunder for tjenestepersonene å få tilgang til dem.
Ingen må tvile på at norske politifolk av og til støter på uforutsette, farlige situasjoner utenfor bilen der de skulle ønske de hadde våpen enda lettere tilgjengelig, eller at det finnes eksempler på at det å true med pistol i enkelte tilfeller kan avverge et mer voldelig utfall.
Men det finnes ingen dokumentasjon på at dette i dag skjer så dramatisk mye oftere enn før at vi bør droppe prinsippet om at det skal være en aktiv beslutning bak pistolen i beltet. Behovet for bevæpning særlig utsatte steder eller i bestemte perioder er for lengst ivaretatt.
I de aller fleste saker ser politiet ut til å ha helt andre utfordringer. I maktmiddelutredningen framgår det for eksempel at bevæpnede hasteoppdrag i Innlandet politidistrikt hadde en gjennomsnittlig utrykningstid på over 17 minutter. Der var det neppe prosessen med å flytte pistolen som gjorde utslaget.
En generell bevæpning vil gjelde døgnet rundt i hele landet. Det er verdt å legge merke til hvor ofte tilhengerne av dette opp gjennom årene har måttet ty til hypotetiske scenarioer i sin argumentasjon, og hvor sjelden det er virkeligheten har stemt overens i årene som fulgte – selv når det er snakk om terrorisme. Både under terrorangrepet i Bærum i 2019 og i Oslo sentrum i 2022 ble gjerningsmannen overmannet av sivilister før politiet ankom.
Viktigere er det at terror aldri kan bli det politiet bygger sin grunnutrustning på. I så fall skulle hele politistyrken vært militært utstyrt, til enhver tid med automatvåpen i hånd og transportert i panservogner, klare for bomber og skuddveksling. Det ville det naturligvis ikke vært aksept for i Norge, fordi det ligger så fjernt fra nær alle oppdrag våre politipatruljer løser. Slik bør vi i utgangspunktet tenke om det å gå rundt med pistol til enhver tid også.
Politiets ønsker må aldri bli noe avgjørende argument for hvordan samfunnet skal innrette voldsmonopolet. Helt utålelig blir det også hvis skytevåpen er svaret på dårlig bemanning eller mangel på andre ressurser.
Verst i denne runden var det imidlertid at både KrF og Høyres talspersoner framhevet psykisk syke som argument for generell bevæpning.
Dette har til og med politidirektøren advart mot tidligere. «Det ville jo være spesielt hvis alvorlig psykisk sykdom i seg selv, og enkeltindivider som måtte utgjøre en trussel, skal begrunne bevæpning av norsk politi», sa Benedicte Bjørnland til NRK i 2021.
Hun følte forhåpentligvis på hvor dypt urovekkende det er hvis skytevåpen i det hele tatt nevnes som en politisk løsning på samfunnets mange svik mot psykisk syke.
Storbritannia har i 2024 fortsatt ubevæpnede politipatruljer. Hos britene holdes verdien av dette så høyt at verken 2000-tallets terrorangrep, moderne gjengkriminalitet eller høyrepopulister har klart å endre på det. Det er beundringsverdig, og slett ikke naivt.
Bakgrunnen er at det er dypt rotfestet at befolkningens tillit til politiet avhenger av at tjenestepersonene møter den med så få maktmidler som overhodet mulig.
Også justisminister Emilie Enger Mehl understreket i juni hvor viktig spørsmålet er for tillitssamfunnet og slo fast at tiden ikke er inne for generell bevæpning. Dessverre åpnet hun samtidig for at det blir et valgkampspørsmål i 2025.
«Kanskje samfunnet er blitt sånn at vi må ta det steget», sier Mehl. «Kanskje» betyr nok at vi godt kan vente noen år til.
Frp har i hele partiets levetid overdrevet kriminalitetsbildet i Norge for å koke opp et behov for drakoniske tiltak, og de bør ikke få følge av politikere fra andre partier.
Det kan virke barskt og handlekraftig å snakke om skyting, men problemene i norsk politi er langt mer komplekse, og det vil kreve politisk mot å faktisk gjøre noe med for eksempel feilslåtte reformer, krisen i etterforskningskapasiteten, utslitte politifolk og ressursene til forebygging.
Filter Nyheter er avhengig av abonnenter for å kunne levere kritisk og uavhengig journalistikk. Tegn et abonnement HER.
