Nylig satte Høyre, Frp, KrF og Rødt en brems på det flytende havvind-prosjektet Utsira Nord. Partiene sikret flertall for at støtteprogrammet på 35 milliarder kroner, vedtatt i forrige stortingsperiode av Ap, SV og Sp, skal kvalitetssikres med en samfunnsøkonomisk analyse og en vurdering av hvilken teknologiutvikling subsidiene faktisk utløser.
Industri og fagforeninger på Vestlandet raser og mener utsettelsen setter arbeidsplasser i fare. Energiminister Terje Aasland påpeker at staten ikke tar risiko i prosjektet, og at støtten ikke utbetales før prosjektet er ferdigstilt. «Det er jo tragisk. Det påfører havvindsatsingen betydelig politisk risiko», sier han.
Aasland har rett i at vedtaket påfører satsingen politisk risiko. Men om det er tragisk, avhenger helt av hva havvindsatsingen egentlig er. Og svaret på det spørsmålet er alt annet enn tydelig.
På den ene siden presenteres norsk havvind som et kraftpolitisk tiltak som skal vurderes etter markedslogikk. Kroner per kilowattime og samfunnsøkonomisk lønnsomhet. På den andre siden presenteres den som en strategisk industrisatsing som skal legge grunnlaget for en ny norsk eksportindustri som trekker veksler på norsk offshore-kompetanse.
De to logikkene gir motsatt dom over stortingsvedtaket. Etter markedslogikken er en samfunnsøkonomisk kvalitetssikring som kan felle et ulønnsomt prosjekt, nettopp slik systemet skal virke. Etter industrilogikken er politisk uforutsigbarhet derimot gif...
