Debatten om kirkeasyl har blusset opp igjen etter at Politiets utlendingsenhet hentet en afghansk familie fra lokalene til Frimenigheten Nytt Liv i Fitjar før helgen.

«Nå kobles Sylvi Listhaugs navn til knust glass, trampende politistøvler og fortvilte barneskrik i et frikirkelig lokale», skriver redaktør Vebjørn Selbekk i den kristne avisa Dagen.

Kritikere mener at politiet har brutt retningslinjene fra Justisdepartmentet, mens politiet selv hevder at de aktuelle lokalene «ikke omfattes av retningslinjene» fordi «husets funksjon [har] vært bolig for de nå pågrepne personene» siden april i fjor.

Men hvilke retningslinjer er det egentlig snakk om – og hva sier de?

Dette er grunnleggende

Aller først: Kirkeasyl er ikke en ordning de norske menighetene har vedtatt eller som det finnes en regelbok for, men noe de ser som en plikt å anerkjenne.

Mellomkirkelig råd betegner kirkeasyl som «en situasjon som oppstår når ett eller flere mennesker kommer til en kirke og ber om beskyttelse» for deretter å bli værende der, ifølge «En betenkning om kirkeasyl» fra 2014.

Det er altså asylsøkeren selv som tar initiativet – vedkommende blir ikke invitert inn. Men ordningen blir muliggjort av at politi og kirke som hovedregel avstår fra å hente mennesker ut fra kirkerommet med makt.

Og like viktig: Kirkerommet er ikke unndratt norsk lov. Norsk rettspraksis tar ikke hensyn til et begrep som «hellig rom» (i betydningen «et sted som ligger bortenfor myndighetenes maktsfære»). Kirkeasylet eksisterer derfor i et spenn mellom statsmakten, som ikke fullbyrder sitt vedtak om utsendelse ved å hente personer ut av kirka – og kirkene, som ikke vil be politiet om å hente ut de samme personene.

Fenomenet kirkeasyl er ikke særnorsk og har lange historiske røtter, men oppsto som moderne fenomen i Norge på begynnelsen av 1990-tallet. Da besluttet justisminister Grete Faremo å tvangsreturnere flere flyktninger fra Balkan som hadde fått avslag på opphold. Flere hundre søkte tilflukt i kirkerom og menighetshus.

Hovedregel: Politiet går ikke inn i «kirker og bedehus»

Faremo svarte på dette med en instruks til politiet. I denne het det at politiet som hovedregel ikke skulle gå inn i kirker og bedehus «for med makt å hente asylsøkere», med mindre kirken ba om det selv eller de som oppholdt seg der var siktet for noe kriminelt.

I mars 1999 ble Faremos instruks erstattet av nye instrukser, denne gang utformet av fungerende justisminister Dagfinn Høybråten i Bondevik-regjeringen.

Det er fortsatt denne instruksen politiet forholder seg til i dag. Instruksen er på sentrale punkter lik den gamle – hovedregelen er den samme. Men instruksen tilføyer at denne hovedregelen i utgangspunktet også skal gjelde for kirkebygg tilhørende trosretninger utenfor den norske kirke:


Men «det kan ikke utelukkes at politiet går inn» likevel

Men 1999-instruksen kommer også med andre tilføyelser, som i realiteten åpner for at politiet selv kan gjøre egne vurderinger:

Nettopp her står debatten etter hendelsen i Fitjar:

Politiets utlendingsenhet mener at lokalene til Frimenigheten Nytt Liv ikke kan defineres som «kirkens rom», men at det heller er et forsamlingshus som i snart ett år er blitt benyttet til bolig.

Også Halvor Nordhaug, som er biskop i Bjørgvin, mener bygget er et forsamlingshus for menigheten, men fremholder at det for medlemmene er det samme som en kirke.

Frp: – Kirkeasyl har utspilt sin rolle

Under flyktningkrisen i 2015-16 vurderte daværende justisminister Anders Anundsen (Frp) å trekke tilbake den aktuelle instruksen til politiet, noe som skapte sterke reaksjoner. I dag mener regjeringspartiet Frp fortsatt at «kirkeasyl har utspilt sin rolle»:

– Før var kirkeasyl en måte for kirken å ivareta folk uten rettssikkerhet. I dag er vi i en helt annen situasjon, uttalte innvandringspolitisk talsmann i Frp, Jon Helgheim, i NRK-programmet Politisk kvarter tirsdag morgen.

Han sa også at kirkeasyl i dag handler om å unndra seg lovlig fattede vedtak.