Den britiske statsministeren Theresa Mays konservative mindretallsregjering er i krise, bare ni måneder før Storbritannia skal forlate EU. Dette har skjedd:

  • På fredag fikk May flertall i regjeringen for en overordnet plan for utmeldelse av EU. Planen beskrives som soft: Britene vil etablere et felles marked for varer og landbruk med EU, samt bli værende i tollunionen.
  • Planen var hard å svelge for sterke brexit-tilhengere i det konservative partiet og regjeringen. Utenriksminister Boris Johnson mente den lignet «a turd».
  • Søndag valgte brexit-minister David Davies å trekke seg fra sin stilling. Han mener Mays plan er i strid med intensjonen bak en utmeldelse av EU. Davies fikk følge av sin viseminister Steve Baker.
  • Mandag ettermiddag fulgte utenriksminister Boris Johnson etter. Johnson var en sentral figur i brexit-kampanjen som førte til et flertall for utmeldelse i folkeavstemningen for to år siden.
  • Både Davies og Johnson har allerede blitt erstattet i regjeringen, henholdsvis av Dominic Raab og Jeremy Hunt. Førstnevnte er tilhenger av brexit, mens Hunt har ønsket å bli i EU.

Men krisen er ikke over. Noen tror at Theresa Mays rolle som partileder og statsminister er i fare – og mener at ministrenes oppsigelser er posisjonering for en maktkamp i partiet. Andre hevder at det er bra for både May og regjeringen at harde brexit-tilhengere som Johnson og Davies nå er ute, slik at virkelige forhandlinger med Brussel kan begynne.

Både europeiske og britiske aviser har fyldig dekning av de siste dagenes hendelser. Her er de beste analysene av situasjonen akkurat nå:

1. «En ny-thatchersk revolusjon»

Polly Toynbee i The Guardian argumenterer for at Mays brexit-plan slett ikke er soft, slik enkelte mener: Britene vil fremforhandle en avtale om et felles marked for varehandel med EU, men altså ikke et felles marked for tjenester, arbeidskraft og kapital. De fire EU-frihetene er imidlertid uadskillelige, skriver Toynbee, som tror at EU aldri vil godta det britiske forslaget. Samtidig blir inntektene fra tjenestesektoren, som i motsetning til varehandelen genererer handelsoverskudd og utgjør 80 prosent av britenes BNP, satt i fare, argumenterer hun (dette handler om at britiske selskaper i dag tilbyr og leverer tjenester i andre europeiske land).

For brexit-tilhengerne er det bare et rent, hardt brudd som gjelder, skriver Toynbee, som viser til samtaler med Patrick Minford, som tidligere var Thatcher-rådgiver og nå leder Økonomer for brexit. Økonomer for brexit-gruppen var en viktig premissleverandør før folkeavstemningen i 2016, da de argumenterte for at den britiske økonomien ville vokse med fire prosent dersom landet forlot EU uten noen handelsavtale, men samtidig fjernet alle tollbegrensninger.

De konservative brexit-tilhengernes overordnede ønske er nettopp en ny-thatchersk politikk der global handel kommer helt uten toll, handelsbarrierer og reguleringer, skriver Toynbee:

«Dette er visjonen som med god grunn ikke blir uttalt blant brexit-vennlige parlamentsmedlemmer. Hvilken ironi er det ikke i at arbeidere i metallindustrier og folk på steder som stemte for brexit, faktisk kan bli de store taperne i denne visjonen. Hvordan det er blitt rykket i nasjonens livsnerve med løfter om frihet for bønder og fiskere – men de vil også være fordømte, fiskere som ikke kan selge fisk til EU».

2. Muligheten for en «no deal»

Steve Ohana, som er professor i finans ved den franske handelshøyskolen ESCP Europe, skriver i sin analyse for avisen Le Figaro at Theresa Mays omforente brexit-plan ved første øyekast ser ut til å løse noen av flokene rundt britenes utmelding av EU. Likevel er den «fylt med frustrasjoner» for både EU-motstandere og -tilhengere.

Det største problemet er at EU og Brussel allerede har signalisert at planen er uakseptabel. Årsaken er, ifølge Ohana, at man ikke tilbyr noen «Europa á la carte»-meny der det er mulig å shoppe mellom de fire frihetene, slik britene ser ut til å ønske.

Denne mangelen på fleksibilitet hos EU blir tilskrevet den franske presidenten Emmanuel Macron og den tyske forbundskansleren Angela Merkel. I realiteten er de europeiske lederne, i samarbeid med Brussel, i ferd med å tvinge britene til å velge mellom enten en kanadisk eller en norsk løsning, noe som igjen er årsaken til dagens politiske krise i Storbritannia, mener Ohana.

En kanadisk løsning, der britene ikke lenger tar del i det EUs indre marked, men likevel er påkoblet via en frihandelsavtale, er uakseptabel for britiske EU-tilhengere som ønsker å bevare tette bånd til Europa. En norsk løsning er uakseptabel for brexit-forkjempere, som ønsker at Storbritannia gjenvinner kontrollen over egne grenser. Derfor kan et rent brudd uten forhandlinger i mars 2019 bli en realitet, noe som igjen vil være et stort problem for EU, resonnerer finansprofessoren.

3. «I søvne mot et stup»

Theresa Mays myke brexit-plan er i beste fall bare et «utgangspunkt» for forhandlinger med EU, fordi den utelukkende tjener britiske interesser, skriver Barbara Wesel, som er Brussel-korrespondent for den tyske avisen Deutsche Welle.

«Dette lappeteppet av små biter tollunion og litt av det felles markedet, satt sammen etter britisk smak, er i sin nåværende form ikke akseptabelt for EU», heter det i kommentaren, der Wesel skriver at Brussel kan representere en like stor trussel mot May som den interne maktkampen i eget parti.

Wesel mener også at brexit-forhandlingene, som virker å gå i sirkel, stjeler både tid og energi fra EU-land som har andre viktige saker på agendaen, for eksempel morgendagens NATO-toppmøte, Donald Trumps besøk hos Vladimir Putin, flyktningkrisen og høyreekstreme krefter på fremmarsj i flere medlemsland.

Samtidig er maktkampen i London i ferd med å ødelegge for hele Storbritannia: «Det er som om deler av det regjerende partiet går i søvne mot et stup», skriver hun:  «I månedsvis har EU oppfordret den britiske regjeringen til å forhandle med Brussel, ikke seg selv – men dette vil nå bare bli verre».

4. Romantikere uten reelle alternativer

Tidligere utenriksminister, konservativ politiker og kommentator William Hague i The Telegraph mener det er mulig å skille mellom to typer konservative brexit-tilhengere, nemlig realister og romantikere: «Den ene føler at vi må stå i situasjonen vi befinner oss i, den andre vil rømme fra situasjonen», skriver Hague.

Miljøminister Michael Gove havner i førstnevnte kategori. Til tross for å være en ledende figur i brexit-kampanjen før folkeavstemningen for to år siden, stiller Gove seg bak Theresa Mays «myke» plan for EU-utmeldelse.

De avtroppende ministrene David Davies og Boris Johnson er romantikere, skriver Hague, som eksemplifiserer motsetningen mellom de to «typene» med at Gove forsvarte Mays plan i britiske TV-sendinger på søndag, mens de andre skrev på sin egen oppsigelse.

Han nevner også tre konkrete grunner til at romantikerne ikke vil klare å komme opp med et reelt alternativ til Mays soft brexit:

  1. Regjeringen har ikke flertall i underhuset, der de fleste ønsker en myk tilnærming.
  2. Det er urealistisk å tro at man kan overse tunge næringslivsaktører som frykter at sømløs handel med EU skal forsvinne.
  3. Et rent EU-brudd vil gjøre det vanskelig med en åpen grense mellom Nord-Irland og resten av Storbritannia (fordi det er et uttalt mål at grensen mellom EU-medlemmet Irland og Nord-Irland skal være åpen).

5. Den «aggressive bavianen» Boris

Tidligere taleskriver for konservative David Cameron, Ian Birrell, benytter anledningen til et regelrett karakterdrap på Boris Johnson, som ifølge Birrell har gått fra å være liberalist til å bli «en populistisk leder for ytre høyre-nasjonalister». På toppen av det hele gikk Johnson av som utenriksminister like etter at en britisk borger hadde blitt drept av nervegass og bare dager før NATO-toppmøtet i Brussel, der hele kontinentets sikkerhet står på spill, heter det i kommentaren.

Johnson er en «aggressiv bavian», mangler prinsipper og drives kun av ambisjonen om å bli leder, skriver Birrell i The Guardian, der han også også sørger for å plassere skyld hos det konservative partiet:

«Historien vil dømme toryene for det som har skjedd. Til tross for Labour-ledelsens patetiske oppførsel, tilhører denne fiaskoen toryene. I en tid med global usikkerhet valgte Cameron å avholde en unødvendig folkeavstemning i et forsøk på å samle partiet, bare for å feile i valgkampen. Hans etterfølger, så smertefullt uskikket til oppgaven, hasteiverksatte artikkel 50 og sløset bort et parlamentsvalg. Selv nå, bare måneder før utmeldelsen, slåss de med seg selv og krangler om jobbene, samtidig som ingen har noen idé om hvordan man skal få til et brexit».