— Min mann er veldig engasjert i debatten om bomringene, sier Ilknur Yavuz (38).

Ektemannen hennes er taxisjåfør og medlem i den Oslo-baserte facebookgruppa «Ja til miljø, Nei til bompenger», som har utviklet seg til en interesseorganisasjon. I tillegg er det opprettet et lokallag for det nye partiet Folkeaksjonen Nei til mer bompenger (FNB). Klistremerker med det nevnte slagordet er kjøpt inn, og deles ut til slekt og venner.

«Neste gang smeller det i Oslo», sa FNB-topp i Bergen, Trym Aafløy, da Filter Nyheter intervjuet ham om sjokk-målingen i Bergen i mai. Ganske riktig: Motstanden mot den sterkt utvidete bomringen i hovedstaden – fra 20 til 73 stasjoner – har økt etter innføringen 1. juni. FNB ligger mellom 7,9 og 9,6 prosent i junimålingene til Klassekampen, VG og Aftenposten.

Det er spesielt menn som melder at de vil stemme FNB, eller misliker bomringen sterkt, særlig ytterst på østkanten og i Oslo sør. Klassekampen har intervjuet mannlige kunder som sier at de nekter å slutte å bruke bilen uansett hvor mye myndighetene måtte presse på med adferdsregulerende tiltak. Innehavere av innvandrerbutikker i sentrum er fortvilte, de selger grønnsaker og dagligvarer til innvandrerfamilier som storhandler. Frykten er at familiene kutter sentrumsturen, selv om systemet er utvidet på en slik måte at det faktisk blir billigere for mange i Oslos ytterkanter å ta turen til byen, enn hva det har vært til nå. Én kunde løste parkeringsavgiften med at kona satt igjen i bilen mens han handlet.

Filter Nyheter dro på sykurs på Mortensrud og spurte innvandrerdamene hva de tenker om bomringen.

14-åringen må komme seg på trening selv

Yavuz er ikke alene om å ha en mann som er engasjert mot bompenger. Det har mange av kvinnene vi snakket med. Når de selv får trekke frem hvilke saker som er viktigst, er det fort helt andre ting enn bil og bom.

— Jeg stemte Frp sist lokalvalg fordi det var i mine interesser som sykepleier, og deres politikk for omsorgssektoren, forteller Yavuz.

I Stortingsvalget stemte hun Høyre. Nå blir det nok FNB.

Det er knappe tre uker siden bomringen i Oslo ble utvidet. Familien på fire vet ennå ikke om det blir dyrere for dem. Yavuz forteller at de allerede har begrenset bilbruken de siste halvåret på grunn av rushtidsavgiften på 60 kroner. Nå tar hun kollektivt til jobb. Det ble slutt på levering og henting på trening for eldstemann på 14 år. Han måtte pent begynne å ta bussen til Oppsal for å dra på basket-trening.

— Vi måtte lære han det å ta bussen. Han likte det ikke, men synes det er kulere nå som han mestrer det.

Verst har det kanskje vært for mamma som har tittet på klokka i vinter når den har bikket ni, det har blitt mørkt, og sønnen ikke er hjemme enda.

— Det har vært greit med kollektivt, men det er jo dyrt for billetter for alle fire. Hvis alle skal frem og tilbake fra Mortensrud til sentrum er det egentlig billigere med bil, såfremt man finner gratis parkering i sentrum.

Det er imidlertid ikke bare-bare. Familien drar ikke lenger inn til sentrum, med mindre de absolutt må. Yavuz understreker at familien har OK inntekt, men hun vet om andre familier som tjener mindre og ikke kan være med å kjøre ungene på kamper og trening om det trengs.

Derfor blir det FNB i år.

Klima, skole og oppvekst viktigst

Ateeqa Zahid Mahmood (17) syr en grønn bukse til tanten sin som har fått barn. Hun synes det er litt synd at hun akkurat ikke får stemt i 2019-valget, hun har bursdag etter nyttår.

— Jeg dro på klimastreiken i mars, det er viktig for meg. Klima påvirker så veldig mange, ikke bare oss i Norge, sier hun.

17-åringen mener likevel bomringen ikke er riktig politikk. Hun synes politikerne burde funnet løsninger som hadde fungert bedre for folk som må bruke bilen for å hente i for eksempel barnehagen. Moren hennes, Najma Firdous Mahmood (44) sitter ved siden av og gir råd og instruksjoner for pyntekanten rundt ankelen. Det krøller seg uansett.

— Jeg har ikke bestemt meg for hva jeg skal stemme enda. Når både T-bane og bil blir dyrt, så blir det vel til at jeg blir oftere hjemme, sier hun.

Ateeqa Zahid Mahmood (17) får hjelp av mamma Najma Firdous Mahmood (44) på sykurs. Tora Lind Berg

Hennes mor igjen bor på Grünerløkka, og det står en bom rett ved siden av blokka.  Skal Najma dra på besøk er det ingen poeng å snu innen en time, og da må hun betale to ganger.

— Da blir det færre besøk. Jeg har lest at de ikke har bomavgift i helger i Sverige. Kanskje det hadde vært en løsning, spør hun.

— Folk bare føler

Fouzia Aziz (42) sitter i enden av det lange arbeidsbordet. Hun er instruktør på sykurset. Hun bekrefter at de nye bommene er den store snakkisen på Mortensrud. Mannen og barna hennes har lyst til å stemme FNB.

— Men jeg har ikke bil, haha!

Aziz flirer, men hun avslører at hun har tenkt gjennom standpunktet sitt når hun fortsetter:

— Er bomring den viktigste saken? Jeg tror ikke det. Regningen må betales uansett. Tar de bort bommene må den bare betales på en annen måte. Folk bare føler nå, det er mye følelser. FNB klarer ikke innfri løftene sine. Jeg er imot politikere som tar tak i en ting og bruker følelser for å komme opp og frem.

Selv liker hun ikke å diskutere politikk, det er «en mannfolkgreie». Hun har ikke bestemt seg for om hun vil stemme.

Najma Firdous Mahmood og Fouzia Aziz diskuterer ikke mye politikk til vanlig. Det vil ikke si at de ikke har noen meninger om det. Tora Lind Berg

På spørsmål om hva kvinnene er mest opptatt av i valget er svaret møteplasser i nabolaget, barnehage- og skolepolitikk.

Mahmood har tre barn i skolealder: tredje, sjette og åttende klasse. Hun er imot leksefri skole, hun ønsker ikke lange skoledager for barna, og hun liker å følge med på hva ungene lærer og hva de gjør på skolen. Det tror hun blir vanskeligere uten leksene å se på. Her om dagen hadde jentene i en av klassene kranglet så mye at én gikk hjem og en annen gikk til helsesøster med vondt i magen. Moren liker dårlig at lærerne ikke ringte for å fortelle foreldrene hva som hadde skjedd på skolen.

Aziz mener jentene trenger flere møteplasser.

— Guttene har fotballbanen, mens jentene blir sittende inne. Jeg vet det, for jeg har tre stykker!

Det er grunnen til at hun har engasjert seg som sykurs-instruktør. Hun er også med å arrangere matkvelder på «Mangfoldshuset».

Utenfor det lave, lille kvadratiske murhuset blir vi stoppet av en dame. Hun senker stemmen og peker på den blå murpussen som flasser av i store biter, og linoleumen som var siste mote for flere tiår siden.

— Jeg håper dere skriver om dette her. Den asfaltstripa der er splitter ny. Det er det eneste!

— Mener du bydelen burde fått flere midler til oppgraderinger?

Damen fnyser og nikker.

  Jeg, gamle kjerringa, får pynte opp litt!

Utenfor T-banestoppet står taxiene oppstilt. Sjåførene vi snakker med skal stemme FNB.

— En stemme på Frp er en stemme på bompenger. Jeg stemte på dem sist, men det gidder jeg ikke lengre, sier Vijayavarman Vijayaratnam.

Han har bilen som arbeidsplass. Ikke rart han misliker bomringen. Det blir dyrere både for han og kundene.

For balansens skyld setter vi oss på T-banen og tar opp tråden med nærmeste passasjer. Det er tilfeldigvis også en mann, Vahid Sabalani (56). Bompenger bryr ham ikke, det anser han som et middelklasseproblem. Uansett ga han fra seg bilen til sønnen for to år siden. Han har lite til overs for ensakspartier og små interessepatier, om de heter FNB eller KrF. De bidrar til forenklinger av samfunnssammenhenger, mener han.

— Religion og politikk sammen går alltid galt, sier Sabalani.

Han tilhører en aserbajdsjansk minoritet i Iran, og rømte fra Khomeini-styret i 1986 etter flere år som intern flyktning i hjemlandet. Nå som KrF er tatt inn i regjeringsvarmen frykter IT-ingeniøren med fartstid i Telenor at kona og ungene ikke vil få behandling med DNA-sekvensering for å behandle en sjelden, arvelig kreftsykdom, bare fordi «KrF skal ha viljen sin med skaperverket», som han sier det.

Familien har tatt opp lån på 600 000 kroner for å få behandling i utlandet. Han er forbannet på Frp og Høyre på grunn av det. Her om dagen måtte han slå av TV-en da han hørte hvordan en av representantene fra Frp snakket om den mislykkede returen av Abbassi-familien, han ble dårlig av å høre på.

— Folk snakket ikke sånn før, før 22. juli. Det som har forsvunnet fra Norge, er at folk har sluttet å snakke med hverandre. Det er blitt mer polarisert.

Ap etter Stoltenberg er heller ikke hva det en gang var, ifølge Sabalani. — Det er blitt et øvre middelklasse-parti. Støre som partileder, med 90 millioner i formue? Og han Giske! Den verste måten å misbruke makten sin på. Tora Lind Berg

SV sluttet han å stemme på etter de gikk med på å bombe Libya i 2012. Det nyttet ikke hvor mye Kristin Halvorsen beklaget etterpå. Sabalani er fortsatt såret. Det går i utenrikspolitikk og de virkelig store interessekonfliktene på planeten hele veien inn til Oslo sentrum. Tidvis får vi penslet samtalen tilbake til lokalpolitikken.

— Politikerne har sluttet å bry seg om søndre og østre Oslo. De bare gir penger til politiet for at de skal jage guttene her.

Han reagerer på bevæpningen av politiet.

— En ekstra politistilling koster kanskje 800 000 i året. Det er omtrent like mye som det vil koste å drive en fritidsklubb! Jeg vil heller ha fem nye fritidsklubber enn fem nye politimenn i patrulje.

— Kan jeg stemme?

Det er kvinnetreff på Oslos sørlige grense, Holmlia. Brorparten av kvinnene rundt bordet på Frivillighetssentralen er syriske, og relativt ferske i landet. Noen har imidlertid vært her siden 2014, og kan dermed stemme til høsten.

— Kan jeg, spør Huda Alkhabbaz.

Hun kikker på de andre med et lurt smil. Jaggu, kanskje hun skal stemme til høsten faktisk. Da blir det i så fall Arbeiderpartiet.

— Vi gjorde et rollespill i klassen på norskkurset, der vi skulle spille de ulike partilederne i debatt, og presentere partiprogrammet. Jeg var Jonas Gahr Støre. Alle elevene på Skullerud ville stemme på meg etterpå! Eller Jonas da, sier hun og ler.

Alle rundt bordet liker Ap best. Ingen liker den nye bomringen.

— Jeg synes bomstasjoner er greit i utgangspunktet, men nå er det for mye, sier Hind Warzek.

Huda Alkhabbaz (t.v) spilte Jonas Gahr Støre på norskkurs. Tora Lind Berg

Når det kommer til stykket er det arbeidslivs- og integreringspolitikken som er viktigst for dem. Det er vanskelig å finne jobber, og innstrammingene med stadig flere krav bekymrer. Flere har høy utdanning fra Syria, Det er ingeniører og farmasøyter med internasjonalt godkjente utdanninger.

— Vi blir sittende veldig lenge å vente på å få godkjent utdanningen i Norge. Det bør gå mye raskere sier Ibtisam Najjar.

Mange får heller ikke praksis i jobber de har kompetanse på. Ingeniører sendes til barnehager og kantiner.

— Det er vanskeligere å få jobb etterpå i et yrke man ikke har kompetanse på, sier Najjar.

Hun tror Ap er partiet som kan sørge for det.

— Men jeg skal følge med i valgkampen og se om det stemmer!

Eva Helgeneset er den eneste etnisk norske kvinnen på kvinnetreffet. Hun går både for å møte andre voksne kvinner i nabolaget, og personer fra andre kulturer.

— Integrering er viktig for meg. Da må det skapes plasser der man kan møtes på tvers, både for ungdom og eldre. Jeg synes godt det kunne være mer fokus på de eldre, de blir jo flere og flere. Man banker jo ikke på døra og inviterer seg selv inn på kaffe.

Helgeneset er også opptatt av samferdsel. Hennes valgønske er et godt bussalternativ til toget mot sentrum på sommeren, da det nesten alltid er arbeider på jernbanen. Spesielt på søndager blir kollektivtilbudet stusselig. Hun sitter og prater med lederen på Frivilligsentralen, Beate Tellefsen.

— Jeg skjønner irritasjonen over bompenger. Det er klima-saken jeg føler mest på kroppen, sier Tellefsen.

I nærmiljøet bor det flere MDG-politikere. Det diskuteres klima og miljø i utbedring av nærmiljøet på facebookgruppene i borettslaget. Dyrking av parsellhage og interessen for urbant landbruk og plastrydding med ungdommer på den lokale badestranda.

Bil til rikfolket

Det er altså ikke slik at det kun bor innvandrere i Oslo sør og øst. På Kings Pub ved togstoppet på Holmlia sitter det folk som er glad for at ungdommene har fått et bedre tilbud, men Ågot (70) og Laila (67) mener de eldre, enslige, ensomme og syke på Holmlia har savnet i skyggen.

— Det er mye psykiatri her, som må tas tak i. For å få hjelp må du gå berserk først, sier Tone (62).

Ingen vil ha etternavnet i avisa. De er glad for mer politi, og synes det har blitt mye bedre.

— Før var jeg redd for å gå alene i mørket på Holmlia, men nå er jeg ikke det mer, sier Tone.

Det er unison enighet på uteserveringen om at bomstasjonene er en styggedom, helt til Per Braathen (54), som gjerne vil ha hele navnet sitt på trykk, kommer ut på terrassen med et ertende uttrykk i ansiktet.

— Går du på pub på formiddagen for å spørre folk om bom? Her er det ingen som har førerkort!

— Haha, men stemmerett har dere vel!

— Jeg vil gjerne ha økte bompriser, og gratis kollektivtrafikk! Da vil de som ikke har råd til å betale i bommen ta bussen i stedet. La de som forurenser betale!

— Da blir det jo bare de rike som kan kjøre bil, innvendes det fra sidelinjen.

— Det er greit for meg om bil blir for rikfolket, så lenge de får svi for det, sier Braathen, og bedyrer at han mener det seriøst.

Kan hende hadde det gått ganske knirkefritt på vestkanten. Filter Nyheter finner i alle fall ingen i Holmenkollen som er så sterkt imot bom at de er i nærheten av vurdere FNB. Heller ikke et stykke lengre ned i bakken.

— Jeg har ingen ting imot bom! Kjør på! Jeg er så privilegert at jeg bor midt i et knutepunkt for buss, bane og trikk. Jo mer bom, jo mer privilegert blir jeg, konkluderer Ida Åsnes (66) på Vinderen.

Om det hadde gått gjennom på østkanten er tvilsomt. Sentio har utført en spørreundersøkelse for Klassekampen, der mer enn 6 av 10, enkelte bydeler 7 av 10, i ytre øst og sørøstre Oslo sier at de er noe eller sterkt imot bomringen. Per Braathen er i ensom minoritet på terrassen.

— Kan ikke du gå inn, Per!