I sin tale om rikets tilstand onsdag, slapp Russlands president Vladimir Putin en bombe mot slutten av talen: Han annonserte store endringer i Russlands grunnlov og styresett, og at forslaget til endring skal legges fram for folkeavstemning.

Nyheten ble umiddelbart tolket til at Putin er ute etter å rigge statssystemet slik at han kan fortsette å styre Russland etter han ifølge loven må gå av som president i 2024. Putin ble første gang president i år 2000, før han ble statsminister i 2008 og deretter president igjen i 2012. Ikke siden Josef Stalin er det noen som har sittet lenger ved makta i Kreml enn han.

Tre timer etter Putins tale erklærte statsminister Dmitrij Medvedev, som ble observert sovende under Putins tale fram til sjokkbeskjeden kom, at han og hele regjeringen hans går av.

«Vi, som regjeringen i Den russiske føderasjonen, må gi presidenten i vårt land muligheten til å ta alle nødvendige beslutninger» sa Medvedev da han annonserte sin avskjed, og begrunnet det med en lovparagraf i den russiske loven (artikkel 117). Russiske juss-eksperter sier at det ikke er noen av de foreslåtte forandringene som etter loven krever at regjeringen går av.

Hvorfor måtte Medvedev gå? Skal Putin bli statsminister nå, og hvordan kan han bare bestemme seg for det? Hva innebærer ommøbleringen i maktbalanse?

Spørsmålene er mange. Vi har trålet de beste analysene i inn- og utland etter svar, sånn at du skal slippe.

Medvedev var et synkende skip

«Vi sover på skift», svarte Putin på spørsmål fra salen om hvem som styrer landet når statsduoen sover. Det var i 2008. De to møttes i 1990 via deres tidligere felles læremester i juss på universitetet, Moskvas daværende ordfører Anatoly Sobchak. Medvedev ble Putins advokat, og med som entourage da Putin ble statsminister ni år senere. Deres vennskap er 30 år gammelt. Spørsmålet er om Putin denne gangen falt sin sovende venn i ryggen. 

Statsminister Medvedevs anseelse innad i den russiske regjeringen i en tid har gått «uvergerlig nedover», skriver The Guardian i en nyhetsanalyse. «For første gang tyr Putin til populisme», skriver Alexey Mazur, en kommentator for den Moskva-baserte avisa Takie Dela. Han mener avgangen er et grep Putin gjør for å styrke seg på meningsmålingene, og tilsynelatende gi folket svar på sitt krav om «endring».

En hovedforklaring på Medvedevs synkende popularitet, er at statsministeren har fått sterke korrupsjonsanklager mot seg, deriblant av opposisjonspolitiker Aleksej Navalnyj i 2017. Blant anklagene mot Medvedev var at han i hemmelighet eier slott, yachter og en italiensk vingård, og gjør sine investeringer gjennom mellommenn. Korrupsjonsanklagene, som statsministeren avviser som tøys, gjorde sterk skade på hans anseelse i befolkningen, som opplever en stadig fallende levestandard. De påfølgende gateprotestene ble de største i Russland på årevis. Mange ble skuffet over at han fikk fortsette som statsminister etter valget i 2018.

Medvedevs kamp for å konsolidere United Russias (partiet, hvor han er leder) makt i dumaen ble åpenlyst motarbeidet av Putin-støttede guvernører, samt administrasjonsstaben. Det hevder kilder som befinner seg tett på Kremls toppledelse til den Latvia-baserte, russiske nettavisen Meduza. Statsministeren tapte maktkampen, og fungerte ikke lenger som statsminister.

Det er imidlertid ikke dermed sagt at Medvedev med dette kastes under bussen.

Putin takket nemlig Medvedev av ved å tilby ham en stilling som nestsjef i sikkerhetsrådet. Flere analytikere ser det som en horisontal tilsidesettelse mer enn en nedgradering, en «gyllen fallskjerm». Der kan han beholde sine goder, og om han skulle havne i en ny konflikt vil han trolig ikke klare å utgjøre spesiell stor skade på Putin.

Hva skjer med regjeringen og statsministerposten?

En relativt ukjent teknokrat uten politisk erfaring, Mikhail Mishustin, er utnevnt til statsminister i Medvedevs sted. Som skattebyråkrat har Mishustin imidlertid et godt renommé, han får æren av å ha modernisert Russlands skattesystem.

Han er imidlertid ingen progressiv mann – i alle fall er han ikke for progressiv skatt. Mishustin har uttalt at han er mot økt skattlegging av rike, og kaller et omfordelende skattesystem for «ineffektivt og irrelevant».

Hva Mishustin mener er for mange ikke spesielt interessant. Ingen har løftet ham opp som Putins mulige arvtager. Han han vurderes som en stedfortreder som vil gjennomføre den politikken han blir bedt om. Å sette sin faktiske arvtaker i statsministerstolen ville være risikofylt for Putin, med dagens lave oppslutning i folket, samt rivaliseringen mellom elitene i Kremlin.

Hva går endringene i grunnloven ut på, i praksis? Det er ikke helt klart, men Meduza har listet opp Putins forslag i talen i elleve punkter.

Putin sa i talen sin at han støtter at den samme personen ikke skulle inneha presidentembetet i mer enn to perioder på rad, selv om han «ikke ser det som et prinsipp».

Han la til at han mener presidenten fortsatt skal ha makt til å bestemme «prioriteringene» i regjeringen, men ikke å fjerne ministre som Dumaen, parlamentet (hvor Putins parti selvfølgelig har majoritet), har gitt sin tilslutning.

Parlamentets makt styrkes, og knyttes tettere til regjeringen. Statsministeren og regjeringskollegiet med ministre og nestkommanderende skal fremover utnevnes av Dumaen. Til nå har denne retten tilhørt presidenten.

Regionale guvernører, ref maktkampen som bidro til å felle Medvedev, skal også knyttes tettere opp til Kreml.

Presidenten skal imidlertid fortsatt ha mulighet til å fjerne personer fra verv om de «bryter loven», taper tillit eller er «uærlige» i sin offisielle gjerning.

«Dette er absolutt obligatorisk, etter min mening, et imperativ, ellers vil vi dra det helt til den parlamentariske republikken. Med vår komplekse organisering av staten, med multikonfesjonalitet og multinasjonalitet, med et enormt territorium, ville dette, etter min mening, være en veldig alvorlig test for Russland i dag. Det er ikke kjent hvordan det ville ende», sa Putin til arbeidsgruppen for ny grunnlov torsdag. 

Russland skal fortsatt være en presidentrepublikk, ikke en parlamentarisk republikk. Det statlige nyhetsbyrået TASS melder at folkeavstemningen over Putins foreslåtte grunnlovsendringer skal holdes innen 1. mai.

Putin skaffer seg stort rom for sin neste manøver

Et annet, allerede mektig organ, som Putin nå vil styrke, er det såkalte «State council». Rådet ble opprettet av Putin i 2000, og fungerer som et rådgivende organ for presidenten. Det behandler alle spørsmål av betydning for staten, og fungerer som koordinator for alle statens organer.

Rådet skal nå få offisiell status som «styrende organ». Presidenten skal for eksempel forhøre seg med rådet før han utnevner sjef for sikkerhetsrådet. Føderasjonsrådet (ja, de har et slikt også) skal ha makt til å avsette dommere som har gjort «æreløse gjerninger».

Den endringen som virkelig har satt en støkk i analytikere, er forslaget om at russisk lov skal ha forrang over internasjonal lov. Det innebærer en rettslig revolusjon», skriver Andrei Kolesnikov ved Carnegie Moscow Center.

Spekulasjonene går nå høyt om hvorvidt Putin tenker å beholde makten som Russlands faktiske leder fra statsministerposten eller som sjef for Statsrådet. Ifølge The Economists lederartikkel i dag, er det viktig å ikke rote seg bort i detaljer.

Hvilken posisjon Putin velger seg vil være av mindre betydning, fordi Russland er et diktatur under Putin, maskert som demokrati, mener The Economist. Putin kunne, i likhet med Kinas Deng Xiaoping, like gjerne styrt skuta fra rollen som «æresformann for den nasjonale brigdeforeningen», slår avisa fast.