Dokumentarfilmskaperne Michael Moore og Jeff Gibbs har sluppet filmen «Planet of the humans» på Youtube. Dokumentaren, som ble sluppet på Earth Day 21. april, har i skrivende stund over seks millioner visninger.

Budskapet i den sterkt subjektive dokumentaren er for det første at fornybar energi, særlig solkraft og vindkraft, ikke er bedre for miljøet enn fossil energi. For det andre retter den skarp kritikk mot den delen av miljøbevegelsen som arbeider aktivt opp mot, og sammen med, selskaper og kapital for å drive gjennom overgang til fornybar energi.

Moore og Gibbs dokumentar tar for seg amerikansk miljøbevegelse og -forhold. Påstanden er at miljøorganisasjonene er i lomma på selskaper som overhodet ikke er interessert i å redde planeten, men å tjene penger på grønne løgner om at fornybar energi er redningen. Det høres til forveksling ut som kritikken norske Zero og Bellona med jevne mellomrom får her til lands. Bare at Zero og Bellona ikke har tidligere visepresidenter fra verdens mektigste land og Hollywood-kjendiser med seg på laget.

Zero er blant organisasjonene her hjemme som har reagert på anklagene.

Klimaskeptikere har omfavnet filmen for sin kritiske vinkling på fornybart og miljøbevegelsen – noe overraskende, siden filmen tar utgangspunkt i at menneskeheten har tatt over planeten og er på vei til selvutslettelse.

Grunnleggeren av Facebook-gruppen «Folkeopprøret mot klimahysteriet» har fått flere aha-opplevelser av Moore og Gibbs’ film.

 

Filmskaperne setter ikke spørsmålstegn ved global oppvarming. De argumenterer for at vi må løse krisen ved å forbruke mindre – et klassisk anti vekst-argument som er like gammel som miljøbevegelsen. Ja til bomringen, nei til billige sydenturer og så videre.

30 minutter med gammelt nytt

Filmen starter tilbake i fornybar-industriens tidlige dager, midt på totusen-tallet, nærmere bestemt på en grønn festival som måtte skru på dieselaggregatene fordi solcellepanelene ikke fungerte godt nok i regnet, og festivalen ikke hadde batterier.

Den fortsetter med General Motors’ elbil-satsing i kjølvannet av finanskrisen. Filmen viser ironien i at bilene blir plugget på det etablerte strømnettet, som for en stor del var kullfyrt. Det unnskyldes av bilpromotørene med at det finnes en solkraft-park i nærheten. Vi får vite at den ikke i nærheten av å møte strømbehovet.

Filmteamet besøker også Daggett, en fraflytningstruet californisk småby hvis innbyggere håpet på nye, grønne arbeidsplasser ved opprettelsen av solkraftverket SEGS. Når de kommer fram til anlegget, er solcellepanelene demontert.

Like etter dette går Gibbs og kompanjong Ozzie Zehner fram til porten. «Plutselig demret det for meg hva vi stod og så på: En solkraft-ørken», sier Gibbs. Skjermdump filmen

Sammen med medfilmskaper Ozzie Zehner drar Gibbs til et annet, gigantisk solkraft-anlegg etablert i Mujave-ørkenen. Zehner forklarer at anlegget har en «startmotor» som strengt tatt er et mini-gasskraftverk. Det avsløres at silisium, som solcellepanelene er laget av, dannes i kulldrevne forbrenningsovner.

Vi er en tredel ut i filmen, men mangel på dato-angivelser gjør at vi ikke vet hvor vi befinner oss i teknologiutviklingen. På grunn av referanser til Obamas inntog i Det hvite hus samt finanskrisen, aner man at opptakene er tatt i årene før og etter 2008. Faktasjekkere som har ettergått filmklippene angir dem til å stamme fra prosjekter i tidsrommet 2005 til 2011.

Dokumentarens avsløringer har gått ut på dato. Solkraft-teknologien som vises fram er like passé som mobiltelefonene fra slutten av nittitallet.

I dag utgjør solkraft den billigste formen for energiproduksjon over store deler av verden, og er forventet å utgjøre nær en fjerdedel av kraftmiksen i verden i år.

Hvorvidt elbiler egentlig sparer oss for klimagassutslipp, eller bare er en ekstremt ressurskrevende omvei som til slutt oppnår samme utslippsresultat, har blitt regnet på av flere forskningsmiljøer mange ganger. I Norge, med vår sterke elbil-satsing, er vi godt kjent med debatten. Uavhengig av om du i dag lader elbilen på kull eller fornybart, er den mer klimaeffektiv enn en fossilbil gjennom livsløpet.

Moore og Gibbs opplyser ikke om at det angivelig i all hemmelighet demonterte SEGS-anlegget ved småbyen i California gjennomgikk en oppgradering da Gibbs var der. Ikke så rart at den ble det kanskje, i og med at det var verdens første, etablert på slutten av 80-tallet. En nyere generasjon mer effektive solcellepanel ble montert i 2017. Gibbs kaller det like fullt en «solar dead zone» i filmen.

Såkalte levetidsberegninger på utslipp fra solkraftverk og vindkraftverk kontra gasskraftverk og kullkraftverk har også blitt grundig regnet på av forskere og andre instanser. De viser at utslippene fra kullkraft er langt høyere enn solkraft.

Som seer får du med andre ord ikke særlig peiling på dagens status innen fornybar teknologi, men du har fått innblikk i Jeff Gibbs reise fra ung miljøaktivist og fornybar-entusiast til desillusjonert voksen.

Jeff Gibbs kjører bil på kryss og tvers av USA for å avsløre fornybar-industrien. Planet of the humans

I filmens «andre akt» vises det en lengre montasje fra diverse industrianlegg, smelteverk og gruver hvor verdens metaller og andre råstoffer utvinnes. Vi får se industriarbeidere på jobb i vestlige fabrikker, og barnearbeidere på jobb i kongolesiske kobolt-gruver – alt akkompagnert av et psykedelisk «Charlie og sjokolade-fabrikken»-aktig sound track.

Hvis du ikke visste hvordan det ser ut i et grustak eller inne i et smelteverk, så vet du det nå. Hvis du ikke visste at det er en viss sjanse for at mineralene i mobilbatteriet eller elbilbatteriet gitt er gravd ut av nakne barnehender, så vet du det nå.

Halvveis ut i dokumentaren konkluderes det: Fornybart er ikke fornybart. Maskinene, solcellepanelene og vindturbinene går i stykker de som alt annet, og må byttes ut eller demonteres når levetiden er slutt. Tilbake ligger jorden brakk hvor installasjonene har stått. Heller ikke trær er fornybart når det må brennes så raskt at verdens skoger må i forbrenningsovnene i et langt raskere tempo enn det tar å gro dem tilbake.

Ikke bare utelatelser og forvrengninger – Her er de betimelige poengene:

Selv om mye av teknologien i dokumentaren er irrelevant i dag, er en del paradokser fortsatt gyldige. Særlig det som gjelder naturødeleggelser for å gjøre plass til klima-effektiv energi.

Moore og Gibbs viser at noen av solkraft-pilotene ble satt i nabolag som måtte ofre sin lokale hundremeterskog for å gjøre plass til anlegget. Dokumentaristene besøker et vindkraftanlegg under bygging i lokalbefolkningens nærnatur. Den tidligere fjelltoppen ser ut som et månelandskap av grus, godt hjulpet av været den dagen: Tåke og plaskende regn. Tematikken er godt gjenkjennelig fra Norge anno 2020.

Scene fra vindkraftinngrep i amerikansk fjellheim. Skjermdump fra filmen

Selv ikke ørkenen er «bare sand». Faktisk yrer den av liv på sitt vis – et biologisk mangfold som forstyrres av solkraft-industrien. I USA har solkraftmotstandere kjempet like innbitt for å bevare sine Joshua-trær som våre hjemlige vindkraftmotstandere og vannkraftmotstandere har kjempet for elver og ugler.

Dokumentarens problematisering av avskogning for å skape bioenergi er også høyst relevant den dag i dag.

Kort om det:

Et annet stort, uløst problem nevnes også: Til nå har ikke politikerne hatt vilje til å aktivt kutte ut skitten energi i samme tempo som grønn energi kommer til. Fornybar energi har i stor grad vært et ekstra bidrag til energitilbudet, ikke en erstatning.

«Det ultimate løgn-beviset»: Kapitalistene er positive

Dokumentarens filmplakat er hentet fra filmteamets visitt til det nevnte vindkraft-anlegget. Den lokale miljøaktivisten som viser dem stedet forteller at selskapet bak vindkraftanlegget også investerer i tjæresand. Fotografen gisper.

Etter 36 minutter serveres det ultimate beviset på at fornybar energi er en stor, feit løgn: Ikke bare er den avhengig av fossile kilder for å fungere som stabil strømforsyning, noe av den er også finansiert av «djevelen selv»: Koch-brødrene!

Koch-brødrene er den amerikanske venstresidas svar på Harry Potters Voldemort. De to oljemilliardærene, som nå også driver med alt fra energi, kjemikalier, landbruk, finans og elektronikk, er kjent som to av den amerikanske høyresidas aller viktigste pengegivere.

At to ultrakapitalister som hjelper republikanere til makten i USA investerer i fornybart, sees av Moore og Gibbs ikke bare som bevis på at det trolig må være penger å hente i grønn teknologi, men også at grønn teknologi er et falsum. Fra tidligere er det kjent at brødrene støtter konservative frihandel-tenketanker som Heartland Institute, som har finansiert grupper og organisasjoner som avviser og motarbeider forskning på klimaendringer.

Charles og David Koch Gage Skidmore og Gavin Peters

En drøy time ut i dokumentaren rettes søkelyset for alvor mot næringsvennlige miljøorganisasjoner og deres frontfigurer. «Hvilken side er de egentlig på?» spør Jeff Gibbs etter å ha vist fram at samtidig som at miljøorganisasjonene tydelig sier at de er imot å brenne trær for energi, er de åpen for bioenergi så lenge det gjøres riktig: At kun greiner og matavfall fra allerede eksisterende treforedlingsindustri og matproduksjon brukes, ikke hele trær eller korn rett fra åkeren.

At fagfolk mener det siste strengt tatt ikke er så dumt, nevnes ikke i filmen.

Gibbs intervjuer miljøaktivister under en demonstrasjon, og sliter med å få klare standpunkt mot bioenergi fra prominente miljøaktivister som Bill McKibben og Robert Kennedy Jr.

Bill McKibben vil nødig si noe tydelig og begripelig om bioenergi. Skjermdump fra filmen

Kun én, «tilfeldig» miljøaktivist Gibbs finner på gata, er villig til å si det han er ute etter: Storkapitalen vil ha oss til å tro at vi redder verden ved å gå fra å brenne juratidens trær i form av olje og kull, til å brenne dagens trær. Det er Vandana Shiva, en kjent representant for økofeminisme, og kontroversiell motstander av GMO.

Også dette klippet er ti år gammelt. At McKibben senere gikk imot å brenne trær for energi, her i en kronikk tilbake i 2016, blir vi ikke opplyst om i dokumentaren. Vi får inntrykk av at innrømmelsen kommer i kjølvannet av dokumentaren.

Vi får se at Al Gore som prøver å fortelle den amerikanske kongressen at bioenergi ikke er dømt til å være en dårlig idé, så lenge den ikke skapes ved å ødelegge regnskogen i Amazonas. I det neste prøver han å rettferdiggjøre at han har tatt imot oljepenger. At han oppretter de grønne fondene sine i kjente skatteparadis som Cayman-øyene går heller ikke upåaktet hen.

Vi får se flere klipp av Bill McKibben, lederen av klimakampanjegruppen 350.org: Han har støttet Goldman Sachs og andre bankers og pengefonds grønne investeringer. Vi får se at de såkalte «grønne fondene» til den over hundre år gamle amerikanske miljøorganisasjonen Sierra Club, blant annet støttet av rikinger som Michael Bloomberg, har en rekke olje- og gasselskaper på lista.

«Hva prøver de å skjule?», spør Gibbs, og svarer sekunder senere: At bærekraftig, økonomisk vekst er en illusjon, og i realiteten et selvmord.

Bill McKibben (t.h.) og Bernie Sanders på et valgkamparrangement i 2016. Ikke akkurat kapitalismens mørke ryttere. Samme presidentkandidat som Moore selv støttet i 2020 er det også. Gage Skidmore

Problemet: Overbefolkning. Løsningen? Nei, si det…

«Milliardærene er ikke din venn», konkluderer Gibbs og Moore. «Det er ikke karbondioksid-molekylet som ødelegger planeten, det er oss», fortsetter de. Vi er for mange, vi forbruker for mye, for raskt. Vi vil, som art, snart bli knust som en bråte med lemen pilende over motorveien midt i rushtrafikken.

At data viser at det ikke er antall mennesker i et land som først og fremst skaper klimautslipp og naturødeleggelser, men velstand og medfølgende forbruk, er en nyanse som ikke understrekes i filmen.

Det er ti minutter igjen av dokumentaren, og grådig lite tid til å forklare hvordan «vi» kan slutte å være et problem.

«Hvis vi kan få kontroll på oss selv er alt mulig», sier filmskaperen. «Hvis ikke…» (enda et filmklipp av regnskog som sages ned, og orangutanger klatrende i nær forkullede trær som knekker av apens vekt).

Spørsmålet om hvordan menneskene skal «få kontroll på seg selv» er fortsatt ubesvart idet rulleteksten fyller skjermen.

Resultat: Full hitling fra «det øko-industrielle kompleks»

Jeff Gibbs og Michael Moore tar ikke standpunkt til hvilket levestandard-nivå eller befolkningsnivå vi må legge oss på for å redde oss selv, dyre- og plantelivet på planeten. De viser heller ikke til forskning på feltet som kan si noe om det.

Der anti vekst-delen av miljøbevegelsen gjennom tidene har pekt på konkrete løsninger som skolegang for jenter, fattigdomsbekjempelse, økonomisk utjevning, likestilling og familieplanlegging (prevensjon) som midler for å dempe verdens befolkningsvekst i miljøets navn, lar Moore og Gibbs spørsmålet henge i luften.

Flere kommentatorer synes luften har en emmen stank av økofascisme. Hvem skal bestemme hvor mange som er for mye? Hvor raskt må folketallet ned? Med hvilke midler?

Debatten går i Michael Moores kommentarfelt på Facebook:

Amerikanske kritikere av dokumentaren har pekt på at miljøforkjempere ikke bare har begrenset seg til FN-vennlige uttalelser om kvinners rettigheter og prevensjon. Landets naturkonservatorer gjorde et skremmende kort hopp fra skogbevaring til bevaring av «den nordiske rases gener» på tidlig nittenhundretall. Det er gammelt nytt, og likevel høyst aktuelt i dag, ettersom grunnleggerne av USAs første nasjonalparker også ga ut bøker med raseteorier som omtales i nåtidens vestlige terroristers manifester – Anders Behring Breivik inkludert.

Få har klistret økofascist-merkelappen direkte på filmskaperne, men noterer seg at ytre høyre-miljøer omfavner dokumentaren helhjertet.

5. mai la Michael Moore ut en tekst på sin Facebook-side der han redegjør for sine beveggrunner og sitt standpunkt. «Hvordan kommer vi oss ut av dette», spør han og lister opp: Å plante en milliard trær, avslutte kapitalisme og utjevne velstand, nasjonalisere energiselskaper, få samfunnskunnskap inn i undervisningen i USA, innføre borgerlønn, universell helsehjelp og gratis barnehager.

Moore sier han mener endringen må starte med at etablerte miljøvernere må erkjenne at de, han selv inkludert, har feilet, og at det ikke fungerte å slå seg på lag med investorer og store selskaper. Han siterer Greta Thunbergs rasende beskyldning mot verdens voksne om at vi har stjålet ungdommens framtid. «Det har vi faktisk. Jeg har innrømmet det. Jeg vil at resten av bevegelsen skal innrømme det også», skriver Moore, og oppfordrer alle til å engasjere seg i de miljø-folkebevegelsene som har oppstått de siste par årene: Skolestreikerne, Extinction Rebellion, og noen mer USA-spesifikke organisasjoner som Black Lives Matter, Sunrise Movement og Womens March.

Dette er bevegelser som Moore tror ikke vil la seg kjøpe av det han kaller «det øko-industrielle kompleks».

Den nyansen er det ikke alle som har fått med seg. For eksempel i Facebook-gruppa «Vindkraft: Nei til vindindustri i norsk natur».

Det er kanskje ikke så rart. Ingen av disse folkebevegelsene får noe taletid i filmen. De nevnes ikke.

Lite tyder på at Greta Thunberg setter pris på Moores hyllest. Selv har hun retweetet Bill McKibbens artikkel i magasinet The Rolling Stone, hvor han forsvarer og forklarer seg i kjølvannet av dokumentaren.


Støtt Filter Nyheter!

Å lage kvalitetsjournalistikk koster penger, uten deg som støttespiller er ikke dette mulig.

For kun  100,- kroner i måneden (150,- om du føler deg raus) eller 900,- i året får du Filter Magasin i postkassa / digitalt på nett, delta i kommentarfeltene på sakene våre og tilgang til Filter Lyd, der du kan lytte til artiklene.

Bare klikk på et av valgene under så blir det hele gjort med Vipps. Samtidig godtar du våre kjøpsvilkår.

Du kan også støtte Filter ved å vippse et valgfritt beløp til 514053. Les mer her. 

Stjel artiklene våre

Filter Nyheter vil gjerne at du, helt gratis, republiserer våre artikler og tegninger/grafikker. Grundig, faktaorientert journalistikk har aldri vært viktigere.

Alt du trenger å gjøre er å sende e-post til [email protected] der du informerer om hvor innholdet skal publiseres. Vi svarer deg så fort som mulig. Les mer her.