Dieter Schaubert pusher 80. Han er høyreist og kraftfull, med et mildt drag over ansiktet som ymter frempå om at det er noe han forstår, som ikke du har skjønt. Mannen med det tyskklingende navnet nipper til en øl i baren.
En lang dag med forelesninger og presentasjoner om hvor feil verdens forskningsmiljø tar, både når det gjelder havnivåstigning, issmelting i Arktis, og hvordan globale temperaturendringer måles, går mot slutten – eller, mot buffet.
Schaubert har ingen problemer med å koste på seg litt selvironi på vegne av de rundt 170 deltakerne på Klimarealistenes nordiske konferanse om klimasystemets «naturlige variasjoner og toleranse». Den svenske og den nylig oppstartede danske søsterorganisasjonen er også med.
— Det er vi middelaldrende, hvite menn med god inntekt – som halter litt og er grå i håret -, som står mot de unge, røde damene, sier han.
Foran han står da også en ung, kvinnelig journalist som skriver om klima og natur, og som legger vitenskapens konklusjoner om global oppvarming til grunn for journalistikken. Som, i likhet med andre i norske medier, røkter endeløse, ørkesløse diskusjoner om CO2s (manglende) egenskaper med tidvis ansiktsløse brukere på Facebook, men som har bestemt seg for å møte deltakerne med åpent sinn.
Hvem er disse menneskene? Hvorfor har de større tiltro til foredragsholderne på akkurat denne konferansen, enn til lassevis med fagfellevurderte publikasjoner? Forskning som har blitt kryssteste...
