Politiets uakseptable inngripen i Unge Venstres valgkamp på grunn av en barnslig tegning av en joint, viser at samrøre mellom narkotikapolitikk og politiarbeid  har blitt en tillitskrise.

Mye handler om Norsk narkotikapolitiforening (NNPF), som har over 3000 medlemmer i politiet, påtalemyndigheten, Kriminalomsorgen, Forsvaret og Tollvesenet.

NNPF representerer ikke politiet, men er en politisk organisasjon som blant annet er den mest høylydte motstanderen av cannabis-legalisering i det offentlige ordskiftet og i møter med beslutningstakere. NNPF skriver høringsuttalelser og driver lobbyvirksomhet på Stortinget for en mer straff-og-politi-basert ruspolitikk enn det toneangivende politikere i blant andre Høyre og Venstre i dag jobber for. 

«Politiforeningens» offisiøse navn gjør at mange forveksler NNPF med en form for politiorgan eller nøytral formidler av politiets syn, og når tjenestepersoner opptrer i politiuniform som representanter for NNPF er rolleblandingen komplett. NNPF «drives på frivillig basis», men hadde inntil i sommer sin kontoradresse i politihuset i Oslo, og lokallagene har ennå samme ordning hos sine respektive politidistrikt. (Flere av dem har registrert foreningen med politiets sentralbordnummer).

Sett utenfra er det vanskelig å forstå hvorfor det er NNPF og ikke politiet som legger premissene for politiets informasjonskampanjer om narkotika på norske skoler – gjerne i uniform, med NNPF-materiell, sammen med kolleger som representerer politiet. Det er også vanskelig å forstå hvorfor politidistrikter har hyret NNPF til å kurse politifolk om narkotika når man skulle anta at politiet hadde egne utdanningsressurser, og hvorfor Politidirektoratet har koordinert NNPFs deltagelse på skolearrangementer i politiregi.

Det er ikke grunnlag for å si at NNPF feilinformerer ungdommer og voksne om rusmidler i sitt forebyggende arbeid – men organisasjon har lenge vært kjent for å være selektive i sitt faktagrunnlag og ensidig i konklusjonene. Når offentlige etater blir kurset av NNPF, er det åpenbart politiet de har bestilt, mens det er uklart hvor mye politikk de får på kjøpet.

Det er heller ikke lett å få oversikt for vanlige borgere når politiaksjoner med media på slep som skaper overskrifter som «Narkosjokk i skolegården» gjerne er utført av politifolk med bånd til NNPF, samtidig som organisasjonen i samme vending er «ekspertkilde» med en bred politisk tolkning av små cannabis-beslag.

Når NNPF er uløselig knyttet til alle nivåer av politietatene, er det god grunn til å spørre i hvilken grad dette påvirker politiets prioriteringer og ressursbruk. Det er klamt når NNPF lokker med at man kan møte «beslutningstagere» på konferansene deres, som får pengestøtte fra Politidirektoratet. Både politimestre, politidirektører og justisministre har vært trekkplastre.

Det høye medlemstallet gjør at kolleger utenfor interesseorganisasjonen, med et langt mer nyansert syn på virkemidlene i politiarbeidet og ruspolitikken, kvier seg for å delta i debatten av frykt for karrieren. NNPF representerer på ingen måte alle i politiet som jobber grundig med narkotikaproblematikk – men når det er toppsjefene deres som holder NNPFs festtaler, og avdelingssjefer og statsadvokater er blant medlemmene,  hva kan de si?

Politifolk har selvfølgelig anledning til å engasjere seg politisk, og kan være viktige stemmer i den komplekse debatten om avkriminalisering og legalisering. Men dette er noe helt annet.

I Unge Venstre-saken ser det ut til at både politifolk i politirollen (hvorav noen er NNPF-medlemmer) og politifolk med NNPF-hatten på har vært med på å gripe inn mot ytringene til et politisk parti som er NNPFs meningsmotstander.

Det er et så alvorlig eksempel på samrøre at det ikke lenger er akseptabelt at den øverste ledelsen i politi-Norge framstår som foreningens fremste beskyttere. Vi kan ikke ha en privatpraktiserende politietat i Norge. Men hvem tør rydde opp?