FØR TENKTE JEG IKKE så ofte på hva et fedreland er og hvorfor man må elske det. Det er som om dette er helt grunnleggende for ethvert menneske: å elske sitt fedreland.
Gjør du ikke det er du et utskudd på samfunnet, et annenrangs menneske eller noe annet ubestemmelig, siden du ikke har noe eller noen å kjempe for. Det er overhodet ikke viktig hvem du er eller hva du jobber med, hva dine politiske preferanser er, om du støtter Putin, eller om du vet forskjell på et autoritært og et totalitært regime – alle skal elske. Så også jeg elsket Russland. Jeg trodde at jeg elsket.
Ordet «fedreland» kan bety forskjellige ting. Det «lille fedrelandet» er de stedene jeg ble født og vokste opp: Belgorod og Severodvinsk. Dette avleirer seg i hukommelsen og er «utgangspunktet» for ethvert menneske, og er dermed hjemlandet, fedrelandet.
Men det finnes også det «store fedrelandet», og det er landet eller området der du uhindret kan studere, jobbe, skape eller bare leve.
Dette er kulturen du har vært en del av siden fødselen, og språket du snakker med omverden på. Det er nok dette man burde elske. Men denne kjærligheten kan likevel ikke være blind. Relasjoner må jobbes med, de må bygges – partnere må verdsette og forbedre hverandre. Denne tilliten som dannes i en relasjon, skaper kjærlighet.
Den russiske poeten Fjodor Tjutsjev skriver i et kjent dikt at Russland ikke kan forstås med fornuften, «på Russland kan man bare tro». Men man kan slett ikke «bare tro» på Russland. Det er derfor mennesker som bryr seg om sitt fedrelands skjebne, kritiserer den politiske og sosiale utviklingen i landet. Særlig når dette landet begår forbrytelser.
Min kjærlighet kom til uttrykk som et ønske om å studere i dette landet, skaffe meg en bolig her, trosse sensuren, hjelpe politiske fanger, delta på demonstrasjoner, stifte familie, ta vare på naturen og yte det kriminelle Putin-regimet motstand. Men fedrelandet mitt svek meg.
Jeg heter Olesia Krivtsova og jeg er en politisk fange. Det er vanskelig å si når det hele begynte, men vi kan forsøke oss med «Seiersdagen» 9. mai 2022. Da protesterte jeg offentlig for første gang. Det var nok den forferdelige, gryende følelsen av urettferdighet og kanskje til og med hat, som styrte meg.
Russland feirer 9. mai som «Seiersdagen». Dette er en festdag tilegnet slutten på andre verdenskrig, og det er en av flere dager som hedrer Russlands krigerske ære. Jeg mislikte denne dagen allerede før Russlands fullskalainvasjon av Ukraina. År etter år kunne man se den samme ubehagelige forestillingen: På den ene siden Putins militærparader der det ble brukt enorme ressurser fra det føderale budsjettet. På den andre siden fattige veteraner som ble hilst med portretter av Putin og i beste fall 10 000 rubler (1300 norske kroner). Men denne gangen var «festdagen» spesiell, dette var en festdag som feiret seieren i krigstid.
9. mai dro jeg og to venner ut og klistret opp løpesedler om veteraner fra andre verdenskrig som hadde dødd under Russlands fullskalainvasjon av Ukraina i 2022. Vi trodde denne protestaksjonen ville være ufarlig, men allerede neste dag ble vi alle tre oppsøkt hjemme av «Senter for bekjempelse av ekstremisme» som fungerer som politisk politi i Russland, og tatt med til politistasjonen. Der vi ble tvunget til å be om unnskyldning foran kamera, og vi måtte love at vi skulle oppføre oss «pent» i framtiden: Vi skulle slutte med opposisjonelle protester og antikrigsvirksomhet. Jeg kom heldig fra det: jeg ble idømt forelegg for å ha diskreditert den russiske hæren, og fikk en bot på 30 000 rubler (3800 norske kroner). Etter denne boten begynte jeg å bli engstelig. For om man bryter denne lovparagrafen flere ganger, kan det bli reist tiltale.
Men tilbakeholdenheten varte ikke så lenge. Straffetiltakene jeg ble utsatt for, tvang meg jo faktisk til å tie. Jeg sluttet å bruke sosiale medier, å snakke om krigen med venner, jeg sluttet til og med å gå på universitetet. Frykten for å havne i en lignende situasjon og bli stilt til strafferettslig ansvar, hemmet meg og hindret meg i å føre et normalt liv. Men krigen i Ukraina fortsatte.
Hver dag fulgte jeg taust, uten å kommentere, krigsforbrytelsene den russiske hæren begikk på Ukrainas territorium: Raseringen av Mariupol, folkemordene i Butsja og Irpen, beskytningen av sivil infrastruktur, at hundrevis av fredelige innbyggere døde.
Alt dette var for meg uvirkelig, urettferdig, forferdelig og amoralsk. Hver gang måtte jeg spørre meg selv: «Hvordan kan de samme menneskene som er stolte over at forfedrene beseiret nazismen, selv ha blitt nazister og krigsforbrytere?».
En dag i august 2022 holdt jeg ikke lenger ut å være taus. Jeg viderepostet et innlegg om ødeleggelsen av ukrainsk infrastruktur på Instagram-historien min. Fra da av forsvant redselen, og jeg uttalte meg om krigen i Ukraina nærmest hver eneste dag.
Det er frykten som hemmer det russiske samfunnet. Det er ikke bare barn som er redde. For det er fryktelig å miste posisjonen sin, jobben, leiligheten man har lånt penger for å kjøpe, familie og venner. Det er skremmende å havne i fengsel for en «forbrytelse» ingen forstår hva er. Denne frykten er ikke oppspinn, den er helt reell.
Dette ledet meg videre til tanken: «Hvem forbyr dem dette?» Hvem forbyr makthaverne å begå overgrep, gjøre akkurat som de selv vil? Flå folk til skinnet, kaste dem i fengsel, drepe dem? Hvem hindrer dem? Spørsmålet er retorisk, men det er skremmende. Jeg greide å overkomme redselen og begynte å snakke. Slik fortsatte det fram til desember 2022.
Det var en helt vanlig morgen for en helt vanlig student. Jeg hadde lest til eksamen på universitetet hele natta og jeg var veldig trøtt. Etter å ha fulgt mannen min, Ilja, på jobben, bestemte jeg meg for å ta en pause fra studiene og ringte moren min. Vi rakk å fortelle hverandre om planene for dagen før samtalen uventet ble avbrutt av lyden av en dør som åpnet seg. Det skulle bli lenge til neste gang jeg kunne snakke med mamma i telefonen.
Inn i leiligheten vår trengte det seg ukjente menn som ropte: «Ned på gulvet, tispe!» Jeg greide ikke å reagere og ble bare stående uten å si noe inntil en av dem tok telefonen min der mamma fortsatt var i andre enden. Siden jeg var helt lamslått og ikke forsto hva jeg skulle gjøre, ble jeg lagt i gulvet med makt. Det neste jeg så var en batong i hånda på en av mennene fra FSB. Jeg må innrømme at jeg trodde de ville drepe meg, men snart ble jeg fortalt at det var reist tiltale mot meg. Livet mitt ble delt i et før og et etter. Etter ransakingen dro jeg til politistasjonen for å bli avhørt.
Det viste seg at det var reist to tiltaler, en for å ha «rettferdiggjort terrorisme» og en for «gjentatte ganger å ha diskreditert hæren». Begge sakene var reist på grunnlag av det jeg hadde postet i sosiale medier. Da jeg hørte det, skjønte jeg at jeg ikke kom til å bli satt fri på en stund. Tiltalen om å ha «rettferdiggjort terrorisme» var alvorlig og kunne gi meg inntil sju års frihetsberøvelse, den andre tiltalen hadde en strafferamme på opptil tre år. Til sammen ble det ti års frihetsberøvelse. Ved politistasjonen der jeg ble avhørt, ventet moren min.
Hvordan hun greide å finne meg, var en gåte, for det siste hun hadde hørt var at FSB-mannen la meg i gulvet. Jeg brøt ut i gledestårer da jeg så henne, mamma ble en solstråle i dette mørke, undertrykkende og onde kongeriket. Jeg fikk ikke snakke med henne lenge, men hun ga meg litt vegansk mat, og jeg kunne samle meg. Det finnes ikke ord for hvor mye lettere møtet med mamma gjorde denne forferdelige dagen, jeg er veldig glad i henne.
Videre fulgte alt den vanlige russiske oppskriften på undertrykkelse: Jeg ble holdt innelåst i to døgn i påvente av varetektsdommen (dette er dommen som bestemmer hvor man skal være mens man venter på straffesaken). Etter å ha delt celle med mordere i to dager, ble jeg fraktet til rettsmøtet ledsaget av åtte politifolk. På veien spurte jeg meg selv: «Er jeg virkelig så farlig at jeg må legges i håndjern?» «Skammer de seg ikke over jobben sin, eller tror de faktisk at jeg er terrorist?»
I rettsbygningen ventet mine egne på meg: Slekt, venner og journalister. Det lokket smilet fram og fikk meg til å glede meg over livet til tross for at jeg satt i bur og ventet på en hard rettslig dom. Jeg rakk å møte blikket til hver og én av dem og se deres omtanke, jeg fikk takket for støtten og kunne til og med le litt.
Retten avsa en ganske mild dom. Jeg fikk bare forbud mot å bruke telefon, internett og posttjenester. Så dro jeg hjem.
Hjemme tenkte jeg mye over det som hadde skjedd, og på at det var medstudenter som hadde skrevet angivelser mot meg. Å ta det innover seg var ganske avskyelig, for mange av dem som sto på tiltalens vitneliste kjente jeg personlig, og vi hadde aldri vært i konflikt. Da jeg skjønte det avskyelige i det som hadde hendt, snek en overraskende og skremmende tanke seg innpå meg.
I mange land er studentene en av de mest oppegående og tenkende gruppene av samfunnet: De studerer, tenker og holder på med vitenskap, de utvikler sivilsamfunnet og kjemper for demokrati og egne rettigheter. De organiserer streiker og til og med revolusjoner.
Men jeg har observert hvordan mange av de russiske studentene lukker øynene for krigen i Ukraina. De kommenterer ikke det som skjer og interesserer seg ikke for nyhetene. De driver med aktiviteter, de organiserer studentkonkurranser, aksjoner og arrangementer som ikke angår resten av samfunnet. Denne «aktivismen» er det vanlig å anse som nyttig. Men det er en søt løgn. Mange avgangsstudenter jeg kjenner sier at det bare var bortkastet tid. Resten av studentene jeg har møtt er angivere og fascister som støtter krigen i Ukraina. De samarbeider til og med aktivt med FSB og angir folk som er uenige med dem. Jeg holdt på å kaste opp av denne tanken nesten hver eneste dag, men det var ingen steder å gå – jeg var nødt til å forberede meg til rettssaken og til å stå opp for mine rettigheter.
Det ble ikke så lenge jeg satt hjemme med pålagte kommunikasjonsbegrensninger. FSB kjøpte togbilletter i mitt navn, og det ble påskuddet for nok en arrestasjon. Kjeltringene anholdt meg rett på gata og tok meg med til den samme politistasjonen jeg hadde vært før.
Jeg forsto ikke hva som skjedde, fikk panikk, men jeg forholdt meg rolig. Alt gjentok seg: Nok en gang satt jeg på celle med mordere, nok en gang ble jeg ble ført til rettsmøtet ledsaget av politifolk. Denne gangen så jeg ingen støttende smil blant de fremmøtte. Alle mine nærmeste hadde innsett nivået av vanvidd og lovløshet i FSB. Selv om advokaten min og jeg greide å bevise at jeg ikke hadde medvirket til kjøp av billetten, ble jeg dømt til hjemmesoning. Ikke en eneste av de fremmøtte til rettshøringen trodde på retten, for hele saken var fabrikkert av FSB, og jeg skulle sendes i fengsel og vente på dommen der. Men så skjedde det et mirakel.
Hjemmesoningen ble en ny prøvelse i livet mitt. På den ene siden hadde jeg hele tiden mamma og søsteren min i nærheten, og jeg fikk besøk av mannen min og vennene mine. På den andre siden satt jeg fremdeles i bur, bare mellom mine egne fire hjemlige vegger. Fra dette buret kunne jeg betrakte det frie livet til alle rundt meg, mens jeg var dømt til å sitte og vente på den endelige dommen uten det minste håp om at den ville bli rettferdig. Jeg måtte ikke vente lenge, for det kom en ny provokasjon fra FSB, og jeg bestemte meg for å rømme.
Slike beslutninger tas aldri med lett hjerte, for følgene er så ubegripelig store. Det er viktig å si at valget på en måte sto mellom liv eller død, for om jeg hadde blitt værende i Russland ville jeg helt sikkert endt opp i fengsel. Etter å ha tenkt meg om begynte jeg å forberede meg på flukten fra Russland og vente på dag X.
Og dagen kom. I hysteri og sjokk pakket jeg de siste tingene ned i ryggsekken og gikk ut av døra med fotlenka på. Med meg tok jeg noen tøyskift, maskeringsutstyr, legitimasjon og noen kort som mine nærmeste hadde tegnet til meg. Av sikkerhetshensyn kan jeg ikke gå i detalj om reiseruta, men jeg vil gjerne dele den spesielle følelsen. En av byene jeg reiste gjennom under flukten var Moskva. Det er litt spesielt at jeg så sentrum av Moskva for første og siste gang nettopp under disse omstendighetene. Jeg synes Moskva var uvanlig vakker.
16. mars 2023, etter fire dager på reise, kom jeg til Litauen, til Vilnius, og fremdeles befinner jeg meg i dette merkverdige landet. Hva jeg følte da jeg krysset grensen, husker jeg bare vagt. Det var helt klart glede og stolthet, det var takknemlighet og eufori.
Dette var følelsen av frihet. Men eufori går som kjent raskt over.
Slik ble det. Nå er jeg i frihet, men lengselen etter mine nærmeste og hatet til staten i hjemlandet mitt, går ikke over. Hver dag drømmer jeg om å møte mamma og søsteren min, jeg vil så gjerne se bestemor som har kreft i siste stadium. Alt det kjæreste jeg eide, har staten tatt, den staten jeg var borger av. Alt det kjæreste jeg eide, har mitt fedreland Russland tatt fra meg.
Et fedreland er jo ikke presidenten og regjeringen, et fedreland er ikke noen stat. Men vil jeg kunne tilgi fedrelandet mitt? Vil jeg noen gang kunne vende tilbake?
Jeg vil gjerne avlutte betraktningene mine med å sitere den politiske fangen Alla Gutnikovas tale på sitt siste rettsmøte:
«Husk at redselen spiser opp sjelen. Husk karakteren hos Kafka som så at «det i fengselsgården var blitt satt opp galger, ved en feiltakelse tenkte han at det var for ham, og snek seg ut fra cella om natten og hengte seg.» Vær som barn. Ikke vær redd for å spørre (deg selv og andre) om hva som er godt og ondt. Ikke vær redd for å si at keiseren ikke har klær på. Ikke vær redd for å rope ut eller briste i gråt. Gjenta (for deg selv og for andre): 2+ 2 = 4. Svart er svart. Hvitt er hvitt. Jeg er et menneske, jeg er sterk og modig. Vi er sterke og modige. Frihet er en prosess, og i løpet av den utvikler du vanen å bli utilgjengelig for slaveri.»
- Oversatt fra russisk av Dina Roll-Hansen (MNO).
[sc name=»donasjons-hale»]
