Er Angela Merkel, den 63 år gamle kristeligdemokraten som i snart 13 år har styrt Europas største land med stødig og pragmatisk politikk i ferd med å miste sin sterke posisjon både hjemme og ute?

Flere analytikere og politiske kommentatorer har helt siden det tyske valget i fjor høst, der Merkels parti fikk sin laveste oppslutning i hele etterkrigstiden, spådd at en æra i tysk politikk snart kan være over.

Ikke bare tok det Merkel over seks måneder å stable en styringsdyktig regjeringskoalisjon, bestående av hennes eget parti CDU (Den kristeligdemokratiske union), CSU (Den kristensosiale union) og SPD (Sosialdemokratene), på beina.

Den siste uken har vært preget av åpne, interne konflikter – der innenriksministeren fra kristeligdemokratenes søsterparti CSU har truet med å trekke seg, med den potensielle regjeringskrisen dette kunne ha ført til.

Fem scenarier – der alle taler imot Merkel

CSU-leder og innenriksminister Horst Seehofer foreslo altså å nekte innreise for asylsøkere til Tyskland dersom de først hadde ankommet et annet europeisk land. Da Merkel sa nei, truet Seehofer med å trekke seg fra rollen som innenriksminister.

Situasjonen ble til slutt løst ved at forbundskansleren inngikk kompromisser på det som er noen av hennes politiske kjerneområder: Troen på bevegelsesfrihet i EU, samt ønsket om å gi beskyttelse til mennesker på flukt – her utfordret av idéen om strengere grensekontroll på bakgrunn av de siste årenes høye asyltilstrømning.

Resultatet ble først en enighet om å opprette såkalte transittsentre på den tyske grensen, hvorfra asylsøkere som tidligere har ankommet et annen europeisk land kunne sendes tilbake. Men dette var bare en enighet mellom CSU og CDU. Torsdag førte samtaler med det tredje regjeringspartiet, SPD (Sosialdemokratene), til at idéen om transittsenter ble forkastet til fordel for en «transitt-prosess i politisentre».

Krisen er imidlertid ikke over – innad i CSU har det lenge blitt snakket om Merkel med «sinne og frustrasjon». Avisen Deutsche Welle (DW) har spekulert i hva som kunne ha skjedd dersom Horst Seehofer faktisk trakk seg fra statsrådposten, noe som var et sannsynlig utfall for bare få dager siden. De ulike scenariene sier fortsatt mye som tysk politikk akkurat nå:

1. CSU kunne foreslått en erstatter, men det ville antakelig ikke gjort forholdet til Merkels parti CDU bedre. Dessuten har CSU et valg å vinne i Bayern 14. oktober. Partiet finnes bare i Bayern, hvor det er sterkt utfordret av ytre høyre-partiet AfD (Alternativ for Tyskland), som markerer seg med streng innvandringspolitikk. Det må CSU også gjøre, mener flere i partiet. Strategisk sett var det derfor Seehofer presenterte forslaget om grensekontroll.
2. Merkel kunne ha spurt om det andre regjeringspartiet, SPD (Sosialdemokratene), ønsket å fortsette i en mindretallsregjering. Da hadde regjeringen blitt tvunget til å forhandle med opposisjonspartiene fra sak til sak. Merkel har tidligere uttalt at hun foretrekker nyvalg.
3. CDU kunne ha dannet en helt ny koalisjon, for eksempel med liberalistene i FDP (Frie demokrater) eller De Grønne. Men Merkels rolle som kansler ville da ha blitt et forhandlingstema.
4. Merkel kunne ha blitt felt på mistillitsvotum. Men da måtte opposisjonspartiene ha samlet seg om en ny kandidat til rollen som kansler, hvilket avisen anser som usannsynlig.
5. Det kunne ha blitt nyvalg. Men gitt fjorårets elendige Merkel-resultat – hvem vet hvordan CDU ville ha gjort det der?

Derfor kan Merkel være ferdig

Der Spiegel peker på flyktningkrisen, som nådde sin foreløpige topp i 2015, som én av årsakene til problemene Merkel nå står overfor. Forbundskansleren valgte en liberal linje. På få år har Tyskland tatt imot én million asylsøkere. Det har gitt grobunn for det innvandringsfiendtlige ytre høyre-partiet AfD, som gjorde et svært godt valg i fjor.

Samtidig har det trukket hele den politiske debatten lenger til høyre. CSU-leder Horst Seehofer har lansert en egen «masterplan» for en strengere, tysk innvandringspolitikk, mens Merkel hele tiden har tviholdt på idéen om at løsningen på asylutfordringene må være basert på en felles enighet mellom EU-landene.

CDUs elendige valg i fjor, der partiet i sin tradisjonelle allianse med søsterpartiet CSU fikk en oppslutning på 32,9 prosent, førte til kritikk av Merkel innad i hennes eget parti. Resultatet ble at en ny generasjon CDU-politikere har fått større plass i regjeringen, deriblant Merkel-kritikeren Jens Spahn, samtidig som noen av forbundskanslerens sterkeste allierte er skjøvet til side.

Debatten om Merkels etterfølger er allerede i gang, der både tidligere nevnte Spahn og CDUs nye generalsekretær Annegret Kramp-Karrenbauer, som ofte blir kalt «mini-Merkel» og er svært populær innad i partiet, blir nevnt.

Vil Europa egentlig ha Merkel?

En undersøkelse i Der Spiegel viser at et flertall av tyske velgere ønsker at CDU og CSU bryter sin tradisjonsrike allianse med hverandre og heller blir konkurrenter i fremtidige valg. Det vil i så fall bety slutten for Merkel, mener avisen, som poengterer at det også vil bety slutten for «et partisystem som har formet Tyskland de siste 70 årene og bidratt til en viss stabilitet, spesielt sammenlignet med Tysklands naboer».

Se også

Trump håndterte nordkoreansk rakettutskyting fra middagsbordet og mer kritikk av «Digitalt grenseforsvar» (Nyhetsbrev)

Nettopp det faktum at Merkel har representert en tysk og europeisk stabilitet, gjør at mange frykter forbundskanslerens sorti fra politikken. «Europa er mer enn noensinne avhengig av at Tyskland har en stabil regjering. Merkel er ikke perfekt, men hun er stødig, rolig og rasjonell. Tyskland og Europa vil få det verre uten henne», sier statsviteren Marcel Dirsus ved Universitetet i Kiev til The New York Times.

Men Merkels problemer er også et uttrykk for at troen på «europeiske løsninger» er sterkt utfordret i dagens politiske klima, til tross for at forbundskansleren klarte å få i land en relativt løs avtale om asyl mellom de europeiske landene i slutten av forrige uke.

Som CNN skriver, kan Merkels møtekalender torsdag denne uken fungere som eksempel på hvordan vinden har skiftet for hele EU-prosjektet: Den tyske forbundskansleren møtte både britenes statsminister Therese May, som fortsatt har brexit som sin viktigste oppgave, samt Ungarns EU-skeptiske og innvandringskritiske president Viktor Orban.

Orban er sterk tilhenger av nasjonal grensekontroll for å minimere innvandringen og tilsvarende kritisk til felles-europeiske løsninger. Han kom til en forbundskansler som nettopp har inngått kompromisser på tvers av egne prinsipper og er avhengig av at Ungarn kan gå med på en avtale om retur av asylsøkere fra den tyske grensen.

De to statsledernes felles pressekonferanse etter møtet blir beskrevet som anspent, der Orban blant annet slo fast at «Tyskland og Ungarn ser verden forskjellig»: