«Jeg vil hele jødefaenskapen til livs»: Israel-Hamas-krigen splitter høyreekstremister  

Ekstremismeforsker Christopher Fardan (innfelt) skriver om hvordan nynazister og miljøer mer opptatt av muslimfiendtlighet oppfatter konflikten i Midtøsten. Foto: UiO / Filter Nyheter
  • Dette er en kronikk fra en bidragsyter utenfor Filter-redaksjonen. Christopher R. Fardan er politisk sosiolog og forsker ved Senter for ekstremismeforskning (C-REX), Universitetet i Oslo.

Den pågående krigen mellom Israel og Hamas har ført til en økning i både antisemittisme og muslimfiendtlighet i Norge.

Mens mange muslimer opplever å bli assosiert med Hamas og ekstrem islamisme, erfarer flere jøder at de må stå til ansvar for ytre høyre-regjeringen i Israel. 

Samtidig blusser konflikten opp eksisterende motsetninger og interne uoverensstemmelser blant norske høyreekstreme aktører.

Denne kronikken er basert på data samlet til min doktorgradsavhandling.

I perioden 2020-21 gjennomførte jeg et omfattende feltarbeid i høyreekstreme bevegelser, deriblant 25 dybdeintervjuer med muslimfiendtlige og antisemittiske aktivister, samt en rekke observasjoner på offentlige markeringer og demonstrasjoner.

Da jeg gikk tilbake til dette materialet oppdaget jeg at deltakerne i prosjektet omtalte konflikten i Midtøsten hyppigere enn jeg kunne erindre.

Dette indikerer at tematikken i betydelig grad preger verdensanskuelsen til, og tydelig splitter, de som befinner seg på ytterste høyre fløy. 

«Jeg elsker Israel» 

Grovt sett kan man dele høyreekstremister inn i to grupper: kulturnasjonalister og etnonasjonalister.

Kulturnasjonalister påstår at sin egen majoritetskultur er overlegen andres, noe som kjennetegner islam- og muslimfiendtlige bevegelser og partier. Disse aktørene identifiserer seg ofte som kristne og har gjerne filosemittiske og Israel-vennlige holdninger hvor jøder ansees som «gode» og «fredelige».

«Jeg elsker Israel. Jeg står opp for jødene», uttaler en muslimfiendtlig aktivist. Mange er dessuten medlemmer i organisasjonen Med Israel For Fred (MIFF) og anser konflikten i Midtøsten som en religionskrig mellom jøder og muslimer. 

Én aktivist forteller om sin begeistring for Israel og jøder på følgende måte: «Det finnes omtrent sytten millioner jøder i verden. Og de er omtrent like varierte som det vi er i Skandinavia. Jeg har selv vært i Israel to ganger og sett hvilket fantastisk samfunn de har bygget opp til tross for at de har rundt tjue prosent muslimer i landet. Det er imponerende!»

I det muslimfiendtlige verdensbildet hevdes det at Israel har en «uriaspost mot islamsk terrorisme» og at det ligger en iboende «antisemittisme i islam». Muslimer anklages for å «utrydde kristne og jøder» og utslette staten Israel, som gjerne omtales som «det eneste demokratiet i Midtøsten» og som har «rett til å forsvare seg» mot islamske «terrorregimer» og «diktaturstater». 

«Den dagen Israel faller, da faller Vesten», propaganderer en aktivist. 

Når jeg utfordrer muslimfiendtlige aktører på hva de assosierer med «høyreekstremisme» er svaret nesten alltid det samme: jødehat. «Det er ikke forenelig med min verden», erklærer de. En annen utdyper at «Jeg setter alle bevegelser som har et anstrøk av fiendskap mot jødene på min svarteliste.» Nazister blir omtalt som «syke» mennesker som behøver «profesjonell hjelp». 

«Antisemittisme er det styggeste som er.»

«Jeg misliker jøder så jævlig»

Etnonasjonalister er opptatt av etnisitet og «rasemessige» forskjeller, noe som er typisk for nasjonalsosialistiske organisasjoner (nazister, red. anm) og «hvit makt»-grupper.

Disse bevegelsene er stort sett sterkt antisemittiske og ønsker at Israels posisjon i Vesten skal bli svekket. Samtidig ligger det en dyp fascinasjon for Israel blant ytterliggående etnonasjonalister.

«Israel og jødene er jo en spennende case når det gjelder nasjonalisme», forsikrer en aktivist. «Vi har jo mye å lære av dem når det gjelder å passe på egen religion, eget folk.» Ideen, omtalt som «etnopluralisme», er at ulike folkegrupper må leve adskilt i «etnisk homogene hjemland» for å dyrke sin unike egenart. Flere mener derfor at «jødespørsmålet» bare kan løses ved å deportere jøder til Israel. 

Islam og muslimer står mindre sentralt i dette fiendebildet, og anti-islamske, «kontrajihadistiske» personer betraktes som «falske nasjonalister» og «nyttige gojim [ikke-jøder]» for såkalte «jødiske og globalistiske krefter»

Én antisemittisk aktivist latterliggjør muslimfiendtlige aktører for å snakke negativt om islam «til de blir helt blåe i trynet». En annen forkynner at «å stirre seg blind på islam og muslimer er som en okse som går etter den røde kappen snarere enn matadoren». På en konspiratorisk måte legger han til at «Det er ikke muslimer som ligger bak lobbyvirksomheten for masseinnvandringen eller som driver watchdog-organisasjoner som forsøker å kneble protester mot masseinnvandring.» 

I det nasjonalsosialistiske verdenssynet anklages jøder for å «trekke i trådene» og legge til rette for innvandring til vestlige samfunn. Dette vil videre resultere i såkalt «raseblanding», noe som angivelig vil svekke den «hvite rase» og gagne jødenes påståtte plan om «verdensherredømme».

Denne konspirasjonen omtales ofte som «The Greater Israel Project». I disse antisemittiske forestillingene klandres jøder for å «infiltrere» land i Vesten og omtales på bakgrunn av dette med avhumaniserende retorikk som «rotter» og «Satans utvalgte». «Ingen kan være så onde som jøden», sies det. 

I nazistiske miljø er Israel uløselig knyttet til «sionisme» og såkalt «jødisk makt». Aktivistene fornekter holocaust og antyder at brorparten av befolkningen er hjernevasket til å tro at jøder er uskyldige ofre. «Jødene lyver som faen», påstås det.

«Det er jo Israel som egentlig styrer USA.» Blant andre nevnes ofte George Soros og Rothschild-familien i sammenheng med den påståtte «Israel-lobbyen». Ledere i Vesten antas derfor å måtte «bøye seg for Israel» og «sionismen» for å holde på makten. 

«Satan, altså, jeg misliker jøder så jævlig! For de har aldri gitt seg på planen om verdensherredømme», forfekter en selverklært nasjonalsosialist. Frykten er at jøder i fremtiden vil «herske over oss med jernhånd».

I kjølvannet av Israels angrep mot Hamas har flere etnonasjonalistiske aktører valgt å støtte Palestina og boikotte Israel. En aktivist som anklager jøder for å utvide sine landområder sier:

«Det er ikke nok med bare hele Palestina og drepe sivile palestinere. De skal ha mer. Og det er jo det som er drømmen deres, Israel som en superstat midt i verden hvor resten bare er en gyllenbrun slaverase som får mate de med druer hvis de er heldige. For det er ingen motstand når du fjerner de hvite.»

Videre sympatiserer han tilsynelatende med palestinere som «har det jævlig hver dag» fordi de ikke har like rettigheter som jødene i Israel. «Det er supremacy. De er rasistene!». 

«Jeg vil hele dritten, hele jødefaenskapen til livs», oppsummerer en dypt antisemittisk aktør. 

Et mer splittet landskap? 

Forskere har pekt på at kulturnasjonalistenes (klamme) omfavnelse av Israel og
etnonasjonalistenes tilsynelatende støtte til Palestina brukes strategisk til å ytre
fiendtlighet mot henholdsvis muslimer og jøder.

Et klart utviklingstrekk i det høyreekstreme landskapet i Norge er at de muslimfiendtlige og antisemittiske bevegelsene knytter kontakt og danner fellesskap på tvers av ideologiske skillelinjer.

Én nasjonalsosialist vedgår for eksempel at når han møter muslimfiendtlige aktivister i private sammenhenger så snakker de «mye mer det samme språket».

En slik gruppekonvergens kan skyldes enighet om den ideologiske kjernen i høyreekstremismen, nemlig ytterliggående nasjonalisme som legitimerer ekskludering av «utgrupper» som oppfattes som en eksistensiell trussel.

En slik felles plattform har potensial til å transcendere ulike syn på jøder og muslimer.

Nå ser det imidlertid ut til at samrøret mellom gruppene settes på prøve da de tvinges til å ta stilling til krigen mellom Israel og Hamas. 

  • Vil du sende innlegg eller tips til Filter? Les mer her.

Prøv vårt digitalabonnement gratis i 30 dager

Klikk på bildet og bli abonnent i dag.