Hastverk, snuoperasjoner og en konstant strøm av kontroversielle avgjørelser har preget Donald Trumps andre presidentperiode siden innsettelsen 20. januar. Tollbarrierer, bistandskutt og masseoppsigelser i statsapparatet rulles ut i høyt tempo – i en blanding av tiltak der noe ser ut til å være forankret i langsiktige strategier, som fra det ultrakonservative politikkutkastet Project 2025, mens annet fremstår som impulsive utspill uten grundige vurderinger.
Til tider kan det være vanskelig å forstå hva Trumps administrasjon egentlig ønsker å oppnå, særlig når det tas beslutninger som ser ut til å slå negativt ut på amerikanske innbyggere.
Er det en kalkulert plan – eller basert på Trump og hans folks overdrevne tro på egne evner og intuisjon?
Økonomiprofessor Barry Eichengreen ved University of California Berkeley i San Fransisco advarer mot å tillegge Trump-administrasjonen for mye strategisk tyngde. Han mener at selv om det er fristende å lese Trumps handlinger som strategiske grep, kan dette i seg selv være en feilslutning:
– Forskere og journalister er begge trent i å lete etter en logikk bak observerte handlinger – vi er i en bransje hvor man skal forklare. Men å forestille seg en logikk er å gå i Trumps felle. Hans handlinger bunner i en ignoranse for politiske og strategiske dynamikker. Vi ser kaos som en politisk strategi, sa han til Filter Nyheter, like før Trumps varslede «frigjøringsdag» 2. april.
Eichengreen har tidligere sammenlignet Trumps økonomiske politikk med merkantilismen – en økonomisk ideologi fra 1600-tallet der handelsoverskudd sees som et mål i seg selv.
– Jeg tror ikke Trump kjenner til merkantilistene eller deres tenkning, men tankegangen hans likner påfallende. Handel ses som et nullsumspill, der overskudd gir styrke og underskudd svekker nasjonen. Det ignorerer at internasjonal handel skaper gjensidige gevinster, sier Berkeley-professoren.
«Flood the zone»: – Det tar aldri slutt
Samtidig finnes det aktører i Trumps krets som utnytter kaoset bevisst.
Sentrale rådgivere som Stephen Miller, en av Donald Trumps mest fortrolige, og tidligere sjefstrateg Steve Bannon har begge frontet den kaotiske informasjonsstrategien kjent som «flood the zone» – som går ut på å overvelde mediene, offentligheten og opposisjonen med en konstant strøm av kontroverser og tabloide utspill. Målet er at dette skal skje i et så høyt tempo at kritikere og medier ikke rekker å reagere effektivt.
Utenfor offentligheten skal Miller ha fortalt om hvordan grupper han anser som Trumps fiender – deriblant Demokrater, media, borgerrettighetsorganisasjoner og deler av det føderale byråkratiet – blir utmattet og har en begrenset kapasitet til å reagere med raseri og motstand.
Steve Bannon frontet denne tilnærmingen allerede i 2018, da han overfor Bloomberg sa at Trumps største fiende er mediene, og at måten å håndtere dem er å: «flood the zone with shit». Året etter utdypet han sitatet i et intervju med Frontline ved å påpeke at mediene er «dumme og late», og at de «bare klarer å fokusere på én ting av gangen».
Demokraten Jamie Raskin forteller i et intervju med New York Times om hvordan denne informasjonsoverbelastningen har en reell desorienterende effekt på opposisjonen, som konstant må forsøke å forstå helt konkret hva som er det verste som har skjedd den siste tiden – for eksempel ved å kartlegge akkurat hvor Trump-administrasjonen kan ha handlet i strid med grunnloven. Per nå ser det for eksempel ut til at Trumps presidentordre om å nekte statsborgerskap til barn født av innvandrere i USA, er et brudd på grunnloven.
– Alle må opprettholde så mye mental klarhet som mulig, sier Raskin, som beskriver situasjonen som «sensory overload», altså sanseoverbelastning: I det ene øyeblikket snakker han med en kreftforsker som mister jobben fordi forskningen omfatter minoriteter, i det neste med en jurist i det føderale justisdepartementet som er i ferd med å bli omplassert mot sin vilje.
– Det tar aldri slutt, understreker han.
Usikkerheten rundt Trump-kretsens motiver – om det som skjer er villet eller tilfeldig – er i seg selv en del av som skaper forvirring. Noen handlinger framstår som villet kaos, mens andre skyldes ren inkompetanse (som den famøse «Signalgate»-skandalen der nåværende forsvarsminister Pete Hegseth – hvis jobb for øyeblikket henger i en tynn tråd – la til en journalist fra The Atlantic i en chat der USAs sikkerhetstopper diskuterte angrep mot Houthi-militsen i Jemen).
I sum oppstår likevel et system som gagner Trump, fordi opposisjonen mister kraft.
Bevisste distraksjoner?
Informasjonskaoset er ikke bare en metode for å svekke kritikerne – det kan også fungere som effektiv avledning fra politiske handlinger som ville skapt større reaksjoner under mer normale forhold.
Et nylig eksempel på denne distraksjonsstrategien er en KI-generert video publisert på Trumps sosiale medier-kontoer, der Gazastripen framstilles som et luksuriøst ferieparadis for Trump og Elon Musk – fullstendig renset for palestinere. Videoen vakte sterke reaksjoner, ikke bare for budskapet, men også for de absurde innslagene: I bakgrunnen danser to skjeggete magedansere i solnedgangen, uten noen tydelig sammenheng.
Et annet er åpenbare nazi-hilsener fra Trump-støttespillere som Musk og Bannon – som de senere benekter, slik at det oppstår debatt om det var en planlagt nazihilsen eller ikke.
Denne typen trolling i sosiale medier – med en blanding av politisk sprengstoff, satire og sjokkelementer – kan ha en funksjon som støy, ved å stjele oppmerksomhet fra viktigere og mer skadelige beslutninger som fattes samtidig.
Den konstante strømmen av «nonsense» gjør det ekstra vanskelig for både medier og politikere å holde Trump ansvarlig, skriver spaltist Errol Louis i Intelligencer. Han mener offentligheten manipuleres til å fokusere på forvirrende, uskyldige og irrelevante nyheter – mens det som potensielt kan være skadelig og alvorlig, som korrupsjon og maktmisbruk – skjer på bakrommet.
Det britiske tidsskriftet The Economist mener Trump nyter å være i sentrum av en form for global gjettelek, enten det gjelder hva han egentlig står for politisk (for eksempel når det gjelder temaer som abort, trygderettigheter eller handel), eller i spørsmålet om hvorfor han dro og golfet dagen etter at verdensmarkene stupte etter at han innførte «straffetoll» mot nesten alle verdens land den 2. april: «Likegyldigheten er poenget for Trump. Det er hans måte å framstå som sterk på – den egenskapen han verdsetter høyest», skriver avisen på lederplass.
Raskt og hensynsløst
Et av kjennetegnene ved Trump 2.0 er at beslutninger tilsynelatende ser ut til å tas kjapt, uten grundige prosesser.
Hastverket med å sparke offentlige ansatte og å deportere innvandrere – som han i mange tilfeller kunne gjort gjennom ordinære prosesser heller enn å benytte seg av nødlover – tyder på at målet er å få mest mulig gjennomført før neste mellomvalg, der republikanerne risikerer å miste flertallet i Kongressen. En anonym kilde forteller til NBC at vedkommende falt ut av en ansettelsesprosess helt i sluttfasen fordi det virket som om Trump ikke likte hans rolige og veloverveide tilnærming til tollpolitikk.
USAs distriktsdommer James Bredar beskrev Trumps forsøk på å si opp tusenvis av prøvetidsansatte og andre som anses som overflødige i statsapparatet ved hjelp av nødlover som så forhastede at de kan bryte loven.
– Move fast, fine. Break things? If that involves breaking the law, then that becomes problematic, sa han i en høring.
Autoritære tendenser
Flere eksperter advarer nå om at USA beveger seg i en autoritær retning under Trumps andre presidentperiode. Blant annet begrunnet med at Trump-administrasjonen på sin korte tid allerede har nektet kritiske medier adgang til Det hvite hus, angrepet universitetssektoren, nedlagt det føderale utdanningsdepartementet og utfordret domstolsavgjørelser – trekk som kan bidra til å svekke etablerte institusjoner.
Nevnte eks-rådgiver Steve Bannon har gjentatte ganger tatt til orde for en tredje presidentperiode for Trump – et brudd på grunnloven – og hevder at de jobber med «fem eller seks ulike alternativer» for å gjøre det mulig.
– På ettermiddagen 20. januar 2029 kommer vi til å se Donald Trump tre inn som president for sin tredje periode, uttalte Bannon nylig.
En analyse i Foreign Policy peker på at ettersom Trump autokratiserer amerikanske institusjoner, reflekterer også utenrikspolitikken i økende grad egenskapene til autokratiske regimer: «Enten det er med vilje eller ubevisst, er Trumps politikk stort sett rettet mot å motarbeide demokratiske begrensninger hjemme og ute, i tråd med hans uttalte beundring for sterk ledermakt», skriver Nicholas Bequelin, tidligere Asia-Stillehavs-direktør i Amnesty International.
Russland-ekspert Mark Galeotti advarer mot å trekke for direkte paralleller mellom Trump og Russlands president Vladimir Putin, men peker likevel på likhetstrekk i verdenssynet deres:
– Begge ser på internasjonale relasjoner som et spill mellom stormakter, der det er deres rett å forme verden slik det passer dem. Trump bruker økonomiske sanksjoner mot land som ikke opptrer som «underordnede» i USAs innflytelsessfære – slik Putin brukte sanksjoner mot Ukraina etter 2014, sier Galeotti til Filter Nyheter, og tilføyer:
– Aggressive regimer – som ofte er autoritære – er mer tilbøyelige til å bruke alle tilgjengelige virkemidler.
Professor Barry Eichengreen mener det er klassisk for autoritære ledere å forsøke å sikre makten gjennom økonomiske goder og symbolske grep. Han viser til hvordan Trump har brukt bilfabrikkarbeidere som bakteppe i Rose Garden når han har annonsert ny politikk, for å framstå som en sterk beskytter av amerikansk industri.
– Autoritære ledere frykter sitt eget svake grep om makten. De forsøker å kjøpe støtte. Spørsmålet er om de lojale støttespillerne er flere enn de skuffede husholdningene som ser pensjonskontoene sine forvitre, påpeker Eichengreen.
