Antallet asylsøkere til Norge har falt betraktelig etter den store flyktningkrisen for snart tre år siden, men familiegjenforeninger holder innvandringsdebatten varm. I USA advarer Donald Trump mot «chain migration», mens det i Norge blir tatt til orde for å stramme inn politikken på området enda mer. Selv om den nåværende regjeringens Jeløya-erklæring fra januar i år ikke reflekterer dette i særlig grad, har regjeringspartiet Frp nedfelt i sitt politiske program at det ønsker å «begrense familieinnvandringsordningen». Med ujevne mellomrom snakkes det også om hvordan asylsøkere til Norge ikke nøyer seg med å «hente» ektefeller og barn ved vedtak om opphold, men også sørger for at onkler, kusiner og andre i storfamilien kommer etter. I fjor fikk totalt 14 432 personer komme til Norge for familie-gjenforening eller -etablering. Og i perioden 1990-2015 sto familieinnvandring for 36 prosent av den ikke-nordiske innvandringen til Norge. Men hvordan fungerer egentlig regelverket?

Dette er det mest grunnleggende:

Aller først må vi rydde litt i begrepene: «Familiegjenforening» er en upresis samlekategori, fordi personer kan få tillatelse til både gjenforening med familie og etablering av familie i Norge.

• Familiegjenforening er altså gjenforening med ektefelle, foreldre, barn eller andre familiemedlemmer. De var i familie før en av dem kom til Norge.
• Familieetablering er et nytt ekte- eller partnerskap, der den ene parten ikke bor i Norge. Vedkommende kan få opphold her på grunnlag av det planlagte familieforholdet til partnere...