Tre dager etter at denne skribenten meldte seg opp på WT:Social, det nye sosiale mediet som Wikipedia-grunnlegger Jimmy Wales annonserte forrige uke, har han allerede tre (vilt fremmede) venner – og en feed full av interessante overskrifter.

Debuten virker lovende.

Det er også noen åpenbare barnedomssykdommer ute og går – videoer som ikke spiller og artikler på asiatiske språk ytterst få brukere med norsk IP-adresse forstår – men de må den legendariske nettgründerens teknikere kjapt kunne luke ut.

Verre er det kanskje at det er så lite liv i kommentarfeltet? Og at nettstedet, nesten en uke etter oppstarten, verken har et forum for terrengløpere i Østmarka eller særlig mange diskusjoner av fusionjazz fra første halvdel av 70-tallet?

Slik sett illustrerer WT.Social, slik plattformen fremstår i dag, det største iboende problemet ved å etablere nye konkurrenter til Facebook, Instagram og Twitter: Et sosialt medium er ikke mer interessant enn dem som bruker det. Og jo flere som er med, jo større er tilgangen på engasjerende materiale.

Winner takes it all. Naturlige monopoler.

Vil ta betalt for å skåne deg for clickbait

Det betyr ikke at det må være umulig å etablere konkurrenter til de etablerte some-gigantene.

Det er hvertfall ikke vanskelig å finne folk som har noe å utsette på hvordan de fungerer i dag – enten det er algoritmisk ensretting og polariserende ekkokammere, spam og spredningen av misinformasjon, forvaltningen av persondata, avhengighetsskapende design eller enten for streng eller for slapp moderering.

For Jimmy Wales synes det å være det generelle kvaliteten på innholdet som presenteres, med utstrakt clickbait og villedende overskrifter, som er hovedårsaken til at verden trenger et alternativ til Facebook.

Han identifiserer Facebooks forretningsmodell, med annonser som eneste inntektskilde, som det underliggende problemet:

«Det viser seg at den store vinneren (i denne modellen, journ. anm.) er innhold av lav kvalitet», sier Wales, ifølge Financial Times.

Løsningen skal være å finansiere moroa ved å ta betalt av brukerne. «Istedet for å optimalisere algoritmen til å hekte deg og få deg til å fortsette å klikke, vil vi bare tjene penger hvis du frivillig velger å støtte oss. Målet er altså ikke klikk, men å faktisk bidra med noe meningsfylt», utdyper Wales i en bloggpost.

Andre har hatt andre deler av Facebooks ulemper som utgangspunkt for å bygge alternativer. Felles for dem alle er at de har vært langt fra å utgjøre noen reell trussel mot some-gigantenes hegemoni på telefonskjermen din.

Her er noen eksempler:

Diaspora

Hva: En desentralisert some-plattform, lansert i 2010 med en teknisk løsning som angivelig skal garantere at nettverket ikke kan eies eller kontrolleres av noen enkeltperson eller organisasjon, og aldri vil bli gjenstand for oppkjøp eller monetarisering ved hjelp av annonsesalg. Mark Zuckerberg synes initiativet var så søtt at han bidro med penger på Kickstarter.

Pitch: A brighter future for all of us.

Og siden? Selv om de var en av de første, store folkefinansierings-suksessene klarte aldri Diaspora i praksis å levere på løftene fra tegnebrettet. Da plattformen gikk live var den full av kodefeil og sikkerhetshull, og da Google kom på banen med sin Google Plus året etter (med funksjoner flere mente var sterkt inspirert av Diaspora) gikk lufta øyensynlig ut av ballongen. I 2014 var Diaspora mest kjent som dit IS-krigere flokket etter å ha bli kastet ut av Twitter. Det sagt: I 2019 eksisterer plattformen fortsatt, og har rundt 30 000 månedlige brukere.

Ello

Hva? En minimalistisk designet og annonsefri some-plattform, lansert i mars 2014 og bygget av folk med bakgrunn i såvel kunst- som tech-verdenen, som var «utslitt og generelt drittlei av annonser, rot og følelsen av å bli manipulert og forledet av selskaper som åpenbart ikke har interesser i vårt velbehag». Målgruppa var definert som «kreative mennesker som verdsetter innhold, og en god del diskusjon og dialog rundt dette innholdet». Inntektsmodellen var inspirert av Radioheads lansering av albumet «In Rainbows», altså var det helt frivillig å betale, og du bestemte selv hvor mye.

Pitch: You are not the product.

Og siden? Ello ble snart brennmerket som «de sosiale medienes svar på betamax» – i likhet med formatkrig-taperen på i åttitallets hjemmevideomarked var den teknisk overlegen konkurrentene, men ute av stand til å få den store bruker-snøballen til å rulle. Plattformen har siden blitt redesignet til å bli mer av et Pinterest-liknende nettsted for deling av kunstneriske prosjekter.

Mastodon

Hva? Ikke bare en twitter-liknende tjeneste som har omdøpt tweets til toots og retweets til boosts, og byttet ut den lille, blå fuglen med et forhistorisk snabeldyr. Men et helt nettverk av slike tjenester, alle med sine egne moderatorer og standarder for hva som er greit (den i særklasse største og mest populære av dem lever øyensynlig godt med en streng nulltoleranse mot alle former for rasisme, hatprat og kjønnsdiskriminering). Kjørt på et desentralisert server-nett, basert på åpen kildekode, drevet av en ung, tysk entusiast og finansiert via donasjoner på Patreon. Har et sofistikert publiseringssystem som gir brukeren stor grad av kontroll over hvordan eget innhold spres.

Pitch: Social networking, back in your hands.

Og siden? Har hatt en imponerende vekst i antall brukere siden starten i 2016, og nådde angivelig en million brukere allerede for to år siden. Kan i øyeblikket se ut som om den viktigste ikke-kommersielle utfordreren til some-gigantene.

Raftr

Hva? Et sosialt nettverk som prioriterer innholdet foran dem som har postet det, og en plattform for konversasjon rundt pågående nyheter – eller rafts, som de har omdøpt det til (fordi flåter flyter på strømmer, eller currents, som i current news… eller noe sånt). Rafts kan være både generelle og helt spesifikke og er omgitt av snasne design-innovasjoner. Brukerverifisering via mobilnummer skal dessuten bidra til å holde plattformen sivilisert. Men under panseret sitter det like fullt et team av høyst menneskelige lønnsmottakere som skal blogge, drive faktasjekk, sjalte ut fake news og jage bort troll og andre plageånder. Det betyr… reklame.

Pitch: Helps you find your people and get current.

Og siden? Har sant å si ikke gjort mye ut av seg siden oppstarten i 2017, er fortsatt i beta og ser nå ut til å ha snevret seg inn slik at man må være amerikansk collegestudent for å skaffe seg en konto.

Vero

Hva? Hjertebarnet til en milliardærarving i Midtøsten, og nok en some-upstart som profilerer seg på å avstå fra alle former for data-innhøsting. Appen kan minne om Instagram, men tillater deling av alle former for medieinnhold og serverer en helt kronologisk feed – litt som Facebook før algoritmen tok over, altså, til glede for alle som er lei av at en datamaskin skal gjette hva de er interessert i. Inntektene er tenkt fra salg av abonnementer, men den første millionen brukere ble lokket inn med løfte om gratis livstidsabonnement (senere utvidet til å gjelde de tre første millionene).

Pitch: True social.

Og siden? Vero, som startet opp i 2015, har rapportert om solid øking i antall brukere – særlig etter at Cambridge Analytica-fadesen eksploderte i ansiktet på Facebook. Men Vero har også blitt mistenkeliggjort for sitt russiske DNA – og skeptiske røster tviler på at de samler inn så lite data om brukerne som de påstår.

Minds

Hva? Den uunngåelige sammensmeltingen av det siste tiårets to store digitale buzz-konsepter – sosiale medier og kryptovaluta. Og et forsøk på å løse kvalitetsproblemet ved å belønne gode poster med digitale poletter, som igjen kan brukes til å kjøpe spredning. Da skal det, ifølge gründerens filosofi, ikke være nødvendig med noe særlig moderering. «Det er trist når ethvert nettverk som bryr seg om ytringsfrihet slås i hartkorn med ekstremister», sier han.

Pitch: Where minds gather.

Og siden? Minds skal i 2018 ha hatt over 100 000 månedlige, aktive brukere. Men man skal ikke scrolle lenge for å se hvem det er som flokker seg til plattformen: Her er det ytre høyre-propaganda, angrep på feminister og konspirasjonsteorier som dominerer. «Den generelle tonen er en av rasehat, våpenporno, «pro-hvit« erotika og masse, masse hasj», som Engadget skrev.