— Du skriver vel vindturbiner, og ikke vindmøller?

Per Ole Sandvik kikker på notatblokka.

— Jeg har fått med meg at det er en debatt om ordvalget, ja.

— «Fugleblender» skulle det hett!

Det flires av forslaget fra baksetet. Klokka er 08:00 onsdag morgen, og vi befinner oss i en turbuss på E6 et sted mellom Hamar og Eidsvoll, på vei til Stortinget. Gjengen i bussen har vært på farta siden midnatt, ledet av Eskil Sandvik, for anledningen iført grå sixpence, mariusgenser og turbukse med jaktkniv festet i beltet.

Gjengen på rundt femti stykker, overveiende rundt pensjonsalder, har kjørt helt fra Frøya, en av tre øyer i sør i Trøndelag. Det har vært en natt med lite søvn for de fleste, men stemningen er likevel god: Nå har de reist seg, frøyværingene, og vakt oppsikt landet over. Den 11. april satte kommunestyret alvorlige kjepper i hjulene for det interkommunale kraftselskapet Trønderenergi, som har tillatelse til å bygge vindkraft i frøyværingenes kjære nærnatur.

Kommunen, som hadde jobbet aktivt for å få vindkraftindustri til bygda siden tidlig på 2000-tallet, snudde tvert om like før byggestart. Det hadde ikke skjedd uten gjengen i den grønne turbussen.

Hubro, havørn og rotorblader

Miljødirektoratet har tre ganger uttalt at naturen og dyrelivet på Frøya er for verdifull til å tillate vindkraft-anlegg. Det er på det rene at konsesjonen gir høy risiko for havørn, en fredet fugleart som Norge har spesielt ansvar for å ivareta. På naboøya i sør er minst 104 havørner drept av rotorblader siden oppstarten av Smøla vindpark for 17 år siden.

Siden den gang har arealet rotorbladene sveiper vokst til det dobbelte, 136 meter i diameter, og med det risikoen for drepte havørn. I tillegg kommer risikoen for vandrefalk, hønsehauk, sanglerke, gjess og svaner. Kraftselskapet har ikke undersøkt hva de nye, mye større rotorene vil si for disse fuglene.

Det ble full fyr i den slumrende aksjonsgruppa.

En grønn termos med kaffe sendes rundt mellom setene i bussen. Ola Vie tar imot og heller i en godt brukt turkopp. Der todagersskjegget møter hårfestet glimter det i en ørering i gull.

— Du ser hvem som er biolog, kommenterer Sandvik og flirer mens han peker mot mannen i rød tømmerhoggerskjorte.

Vie er innvalgt i Frøya kommunestyre for SV. Til daglig underviser han elever på videregående skole i Frøya i kjemi, biologi, forskningslære og teknologi, men før det jobbet han i kommunen selv, som miljøvernrådgiver. På 80-tallet, under den siste vannkraft-bølgen, var det jobben hans å lage konsekvensutredninger.

En etterundersøkelse av 20 småkraftverk, bestilt av NVE og levert i 2015, vurderte at 16 av prosjektene hadde sterkere negative konsekvenser for naturen, både i form av antallet arter og graden av verdi de har, enn utredningene i konsesjonssøknaden fant.

Vie har dykket ned i flere vindprosjekter, og stusser på kvaliteten på kraftselskapenes miljøutredninger. Han mener de er dårligere nå, med færre døgn i felten for utrederne, enn de var for vannkraften. I Frøya-prosjektet reagerer han spesielt på at rapporten ikke er oppdatert siden selskapet fikk konsesjon for sju år siden – på tross at prosjektet er kraftig endret.

I 2015 publiserte Miljødirektoratet en rapport som gikk gjennom 205 vindkraftkonsesjoner. Miljøforvalterne slaktet deler av konsesjonspraksisen til energiforvalterne i NVE. Vektleggingen av miljø i vurderingene var ikke konsistent, prosessen og konklusjonen ble vanskelig å etterprøve for innbyggere og kommune, de mislikte at kraftselskapenes egne utredninger fikk forrang foran deres og Fylkesmannens vurderinger uten at det ble begrunnet, og at enkelte søknader ble behandlet på tross av svært svake utredninger.

Blant folket i bussen står ikke konsesjonsavdelingen til NVE høyt i kurs.

Kuvendingen

Da kraftselskapets detaljplan for anlegget ble behandlet i desember, sa kommunen at det var greit så lenge fem av de fjorten planlagte vindmøllene ble flyttet litt på, av hensyn til den truede og fredete fuglearten hubro som jakter i området, samt et verdifullt myrområde.

Trønderenergi innvendte at de ikke kunne flytte turbinene uten å bryte støy- og avstandsbegrensninger til innbyggerne, samt at flyttingen ville redusere effekten på energiproduksjonen med 1,11 prosent, og gi et inntektstap mellom 16 og 25 millioner.

Norsk Vassdrags- og Energidirektorat NVE viste til at flyvehøyden for hubro typisk er maks 20 meter over bakken, mens rotorbladene starter på 44 meter, og mente miljøgevinsten ikke stod i forhold til inntektstapet. NVE mener hubro-forholdene, både reir og jaktområder, ble grundig vurdert i konsesjonsbehandlingen i 2012, og at endringene i prosjektet ikke endrer konsekvensene for hubroen i særlig grad.

Justeringsønskene til kommunen ble ikke hørt. Begeret er fullt i kommunestyresalen.

Løsningen: «Gå tur»

Kommunen bestemmer seg for å bryte all god skikk og bruk om forutsigbarhet for næringslivet: De vil snu 180 grader, stanse anlegget i tolvte time og dermed påføre Trønderenergi millioner av kroner i tap – et selskap de selv har eierandel i.

Hvordan si nei til noe en har sagt ja til for så lenge siden?

Nå er gode råd dyre, det er bare dager igjen til Trønderenergi setter grabben i lyngen, men Folkeaksjonen har rike venner: Den lokale laksemilliardæren og Salmar-gründer Gustav Witzøe med familie tar regningen for å hyre en topp-advokat med forvaltningsrett som spesialfelt til å gå gjennom saken juridisk. Han finner løsningen i Plan- og bygningsloven.

Området turbinene skal anlegges er definert som et såkalt LNF-område: Landskap-, natur- og friluftsliv – og trenger derfor dispensasjon fra kommunens reguleringsplan. Den 11. april går tidsfristen for dispensasjonen ut. Nå må de bare hindre selskapet å rekke fristen, for så å si nei til å fornye dispensasjonen. Motstanderne velger å «gå tur» i området: De sperrer gravemaskinen inne med traktorer og bilder, setter opp telt og overnatter.

Folk går mann av huse. Den lokale kjøpmannen stiller med mat, kiosken også, og hotellet. Det blir femstjerners turmat med stekte torsketunger og gryter til middag. Aksjonistene setter opp telt og «går tur» på skift. Politiet stiller mannssterke opp med flere biler, til og med en hundepatrulje. Men frøyværingene hadde trent på ikkevoldelig sivil ulydighet – med hjelp fra en viss Kurt Oddekalv i Miljøvernforbundet – ikke akkurat en allianse som setter deg høyt i kurs hos myndighetene, eller andre naturvernere for den saks skyld. Han ble kastet ut av Naturvernforbundet, og siden dømt for hærverk og ulovlige aksjoner.

Det skarpeste aksjonistene drister seg til er å feste et knallgult klistremerke på en politibil, med påskriften «Æ elske Frøya» i rødt («Elsker» i form av både et hjerte og et stoppskilt over en vindmølle). Patruljebilen observeres i sentrum flere dager senere – fortsatt med klistremerket på.

Frykten for staten

Aksjonen lykkes – kommunen trekker pluggen ut av prosjektet før Trønderenergi kommer igang. Selskapet velger å kjempe på alle tilgjengelige fronter samtidig: Det klager inn kommunens vedtak til Fylkesmannen, statens forlengede arm ut i kommunenorge, samtidig som det stevner kommunen – en av sine eiere – for retten. Sist men ikke minst: Det henvender seg til regjeringen og ber den definere Frøya-anlegget som et prosjekt av «nasjonal betydning».

Det er derfor Folkeaksjonen har hyret på en turbuss til 37 000 kroner for å komme seg til Oslo. Det er sentralmakta de frykter mest. Om staten gjør som utbyggeren vil, mister de muligheten til å klage oppover i systemet.

Frøyværingene er ikke alene om å frykte myndighetene. NVEs rammeplan for vindkraft, som skulle få vindkraftutviklingen inn i mer kontrollerte former, og roe gemyttene rundt om i landet, fikk snarere motsatt effekt.For de mest innbitte motstanderne er hver vindmølle på land en vindmølle for mye. Havvind er greit, men ikke en kvadratmeter på land. I rammeplanen har NVE pekt ut nær 17 000 kvadratkilometer som står lagelig til for hogg. Av hensyn til naturmangfold og friluftsliv er mange av stedene i NVEs rammeplan lagt til lynghei og lave fjellområder mellom kysten og høyfjellet – i kjente og nære turområder for lokalbefolkningen. Det har vekket mange flere enn de som allerede har konkrete planer å kjempe mot.

Motstanden har eksplodert: To dager etter planen ble lagt fram så en nasjonal Facebook-gruppe mot vindkraft dagens lys. I løpet av en drøy måned passerte gruppa 40 000 medlemmer, og det strømmer daglig på med innlegg og kommentarer. Partienes standpunkt i saken kartlegges med tanke på valget til høsten, strømleverandører med vindkraftprosjekter boikottes. Her er ingen rom for nyanser: Enten er du med oss, eller så er du mot. Rundt 4400 turgåere blir med på DNTs 22 støttemarsjer for naturen, mot vindkraft, over det ganske land.

Prisen for natur

— Ja folkens, vælkømmin’ te Oslo!

Bussjåførens humørfylte stemme over høyttaleranlegget får fart i gjengen på bussen. Moralen er høy og stemningen upåklagelig idet rekvisittene losses av: En havørn i kryssfiner med et vingespenn på nærmere to meter, malt av en lokal kunstner. En hubro i plast, noe blodflekket i fjærdrakten. Det er ingenting sammenliknet med vindmølla, sveiset i stål med en festeplate som alene veier 60 kilo. En tralle er med for å få med seg alt til Eidsvolls plass.

— Spent, ja!

Vel framme tar delegasjonsleder Eskil Sandvik til luebremmen og kikker opp på Stortinget.

— Mindre enn jeg har sett den på TV!

En av damene, Line Stabel, har vært oppe hele natten og bakt boller, gulrotkake, kanelsnurrer og vannbakkels som tilbys de forbipasserende. Grendelaget har stilt med kaffe-konteiner. Det ropes ikke slagord mot Stortinget. Frøya-aksjonistene vil ha en «snill» demonstrasjon, stemningen på plassen er mer festival. Over høyttaleranlegget strømmer det visesang: «Går du på trynet så reis deg i trass» og «den som gir seg har tapt» lyder strofene. Det er Ola Vies kone Brit som synger. Det deles ut klistremerker og flygeblad.

— Du ser ut som du har lyst på et klistremerke, sier Astri Reppe til en forbipasserende mann i mørk dress.

— Gjør jeg det? Jeg er sikkerhetssjef på Stortinget, svarer mannen.

Han tar imot klistremerket, som nå er oppdatert til «Jeg elsker Norge», med samme hjertesymbol over vindmølla.

— Jeg skal ta med meg denne og gi den til politikerne, sier han.

Motstandsnomadene

På Eidsvolls plass møter øyværingene folk som har reist langveisfra for å støtte dem. Sigrid Alvestad har reist fra Askøy utenfor Bergen.

— I dag er det dere, men i morgen er det oss, sier hun alvorlig.

I bussen har frøyværingene tatt med seg Nina Marie Johansen fra Flatanger og datteren Marie Celine Johansen Søreng på 17.

— Vi farter rundt og demonstrerer mot vindkraft. Vi gjør ikke annet, sier datteren og ler.

Men det er ingen spøk for dem. Det er oppdaget hubro i Hestdalen, deres nærnatur.

Appellant på appellant går på scenen og forteller om sin lokale kamp mot vindkraftmakta og for sine naturverdier og lokalmiljø. Det langes ut mot fremferden til utbyggere, energibyråkrater i forvaltningen og politisk overstyring fra sentralt hold.

— Jeg synes det er så rørende at jeg vil gråte, sier Berit Brenne Grønnskag.

Hun er ikke den eneste som må tørke en tåre.

Vaskehjelpa

— Det var ingen fra Klima- og miljødepartementet som kunne komme. Ikke vaskehjelpa engang. Vi spurte!

Lene Dahlø Skarsvåg ser på arket over inviterte ministre. Heller ikke kommunalminister Monica Mæland (H) kan komme for å ta imot «skrytealbumet» som viser alt Frøya har fått til og alt naturen har å by på av vakker natur, både til innbyggere og turister. Fra regjeringen er det bare én som kommer, Olje- energiminister Kjell-Børge Freibergs statssekretær Rikard Gaarder Knutsen (Frp). Han får en liste med Frøyas 83 rødlistede arter.

Prisen på natur

Hilde Fiskvik har tatt turen fra Rendalen i Hedmark for å støtte frøyværingene foran Stortinget. Hun er rystet over at NVE i sin nye utpeking av «mest egnete» områder for vindkraft har ført Rendalen på listen med nettopp det argument at naturen her er uberørt. Det er riktignok både rein, samiske fornminner, store rovdyr og rikt dyreliv der, påpeker NVE, men siden området er tynt befolket vil det kunne innfri regjeringens bestilling om at planen skal være «konfliktdempende». Fiskvik er ikke mye dempet i sin apell foran sine medaksjonister. Det er noe feil med NVEs regnestykke.

— Hva er prisen på natur? I dette regnestykket gis den bort gratis!

I det internasjonale Naturpanelets første, store hovedrapport, som kom som bestilt og i grevens tid for aksjonistene, slår forskerne fast at det vil koste samfunnet langt mer penger å fortsette naturødeleggelsene enn å stanse dem.

Graciela Rusch, forsker ved NINA og en av hovedforfatterne av rapporten, uttaler til alt overmål til Adressa at «en rekke ting man gjør for klimasaken fører til tap av arter og naturmangfold. Vindmøllene på Frøya er eksempel på dette». Motstanderne bruker artikkelen for alt den er verdt.

Babyen og badevannet

Vindkraftmotstanderne og -forkjemperne slår hverandre i hodet med vidt ulike syn: Motstanderne hevder Norge kan helelektrifiseres uten vindturbiner, forkjemperne mener det er umulig innenfor tidsrammen for Paris-avtalen.

For én ting er de imidlertid stort sett enige om: Klimaendringene og naturødeleggelsene i verden er enorme trusler som må løses, raskt. De er bare vilt uenige i hvordan, og hvilken trussel de vektlegger tyngst: Natur eller klima.

Fornybar-lobbyistene, som avviser at Norge kan helelektrifiseres uten vindkraft, viser til utregninger fra Statnett som sier at vi trenger nye 40 terrawattimer (TWh) med strøm for å erstatte bensinforbruket langs veiene, til oppvarming av bygninger og i industrien. Årsproduksjonen i Norge er på rundt 140 TWh. Forkjemperne viser til NVEs regnestykke som sier at 10 TWh med vindkraft fra Norge vil gi 5 millioner tonn CO2 lavere utslipp fra europeiske kraftverk i 2025.

Det er like mye som 10 prosent av Norges årlige utslipp.

Det som ikke alltid kommer like godt frem, for eksempel i argumentene fra Zero, er at Statnett «bare» har regnet om dagens fossile energibruk, selv om rapporten presiserer at «elektrifisering ikke alltid er det beste tiltaket for å kutte utslipp, og at sluttenergiforbruket vil endre seg over tid». For transportsektoren betyr det at regnestykket forutsetter at vi legger opp til at personbiler drevet av klimaødeleggende bensin byttes i personbiler drevet av miljøødeleggende batterier, i stedet for et samfunn hvor bil igjen er en sjelden luksus.

Det er nettopp her motstanderne skiller seg fra andre protestgrupper: Flere er langt på vei villige til å forsake mye kos for å redde sin lokale fjellheim – og, mindre flagget: Utsikt og boligverdi. 

Er det terrawattimer som er problemet kan disse skaffes på annet vis, fremholder motstanderne. Protestgruppene har også rapporter å slå i bordet med:

• Arnstad-utvalget la i 2010 fram en rapport som sier det er teknisk mulig å spare nettopp 40 TWh innen 2040 med energieffektivisering i bygg og anlegg.
• NTNU regnet i 2017 ut at en opprusting og utvidelse av norske vannkraftverk kan gi like mye strøm som all planlagt vindkraft på land, 20 – 30 TWh, og med langt mindre naturinngrep.

Aksjonistene på Frøya har imidlertid et aldri så lite miljømessig paradoks å drasse på selv.

Voodoo for villaksen

Forsamlingen lytter begeistret til det musikalske innslaget fra den sjøsamiske artisten Torgeir Vassvik. Det er heftige saker. Han joiker om havet, noen partier høres ut som dyp strupesang. Artisten introduserer kort om samisk verdenssyn, og oppfatningen om at mennesker er ett med naturen. Han minner om at vi består av 70 prosent vann.

—  Kanskje er vannet som var meg i fjor det samme som en oppdrettslaks svømmer i nå, hva vet jeg, sier han, før han legger til:

— Villaksen er veldig viktig for samer.

Enkelte i forsamlingen veksler megetsigende blikk. Hva kommer nå?

Den neste joiken er en «voodoo». Vindkraft-aksjonistene har fått pepper for at de kjemper for rødlistede arter og vern av natur, og samtidig takker for pengene de får fra sin lokale oppdrettsbaron – en næring som er utskjelt for sin lokale miljøforurensing, trussel mot villaksen og elendige dyrehelse.

Til aksjonistenes lettelse retter den seg mot oljeboring i Arktis fremfor motstandernes velgjører oppdrettsbaronen.

På spørsmål om laksemilliardær-finansieringen svarer de fleste aksjonistene at de ser det som uproblematisk, men det finnes folk blant aksjonistene som ønsker oppdrettslaksen dit peppern gror, men de vil ikke si det høyt – i alle fall ikke i avisen. «Du skjønner nok hva jeg mener om det», og et blikk som gir klar beskjed om her kommer det ingen ytterligere utdyping.

På Frøya går det egentlig ikke an å være imot oppdrettslaks uten å samtidig ønske sitt eget lokalsamfunn dit peppern gror. Takket være Salmar-laksen er Frøya en distriktskommune med befolkningsvekst. Heldigvis jobber jo selskapet aktivt med å oppdatere seg med ny teknologi for å hindre flere rømminger og lakselus…

Hjem igjen

På Eidsvollsplass dras referanser til Alta-aksjonen og vindkraftkampen flere ganger. Her er gamle aksjonist-sluggere som husker da de selv var en del av «lenkegjengen» på Stilla.

Berit Brenne Grønnskag og venninnene får advarsler fra folk som har kjempet før dem: De kan håpe, men må bare ikke tro at slaget er vunnet med dette. Det er bare for oppvarming å regne. Dette blir et langdrygt maraton. «Klimaprofitørene», som ektemannen og aksjonslederen kaller vindkraftutbyggerne i talen sin, har fått altfor godt feste i regjeringen, på Stortinget og endog høyt opp i hierarkiet til energibyråkratene i NVE, til at det holder å veive med plakater av rødlistede arter foran Stortinget.

Grønnskag vet ikke der hun står, at Fylkesmannen to dager senere skal gi kraftselskapet medhold: Dispensasjonen er fortsatt gyldig. Trønderenergi har gjort det som «med rimelighet kan kreves» for å få satt i gang arbeidet innen fristen. Det var politiet som ba entreprenørene om ikke å starte maskinene.

Vedtaket er endelig, og kan ikke klages videre oppover i systemet.

Trønderenergi avlyser rettssaken, som var berammet til 14. mai. Statlig plan-anmodningen blir visst heller ikke relevant etter dette. I mellomtiden er det aktivitet i rådhuset på Frøya. Kommuneadvokaten informerer formannskapet om en siste utvei: Kommunen kan levere en omgjøringsbegjæring til departementet.

Aksjonistene er på plass i lyngheia. Det er er Trønderenergi også.