— Du skriver vel vindturbiner, og ikke vindmøller?
Per Ole Sandvik kikker på notatblokka.
— Jeg har fått med meg at det er en debatt om ordvalget, ja.
— «Fugleblender» skulle det hett!
Det flires av forslaget fra baksetet. Klokka er 08:00 onsdag morgen, og vi befinner oss i en turbuss på E6 et sted mellom Hamar og Eidsvoll, på vei til Stortinget. Gjengen i bussen har vært på farta siden midnatt, ledet av Eskil Sandvik, for anledningen iført grå sixpence, mariusgenser og turbukse med jaktkniv festet i beltet.
Gjengen på rundt femti stykker, overveiende rundt pensjonsalder, har kjørt helt fra Frøya, en av tre øyer i sør i Trøndelag. Det har vært en natt med lite søvn for de fleste, men stemningen er likevel god: Nå har de reist seg, frøyværingene, og vakt oppsikt landet over. Den 11. april satte kommunestyret alvorlige kjepper i hjulene for det interkommunale kraftselskapet Trønderenergi, som har tillatelse til å bygge vindkraft i frøyværingenes kjære nærnatur.
Kommunen, som hadde jobbet aktivt for å få vindkraftindustri til bygda siden tidlig på 2000-tallet, snudde tvert om like før byggestart. Det hadde ikke skjedd uten gjengen i den grønne turbussen.
[caption id="attachment_6482" align="alignnone" width="1100"]