- Denne teksten er et tilsvarsinnlegg fra Subjekt-skribent Pål-Henrik Hagen.
På torsdag skrev Harald Klungtveit en kommentar i Filter Nyheter med tittelen «Breivik-apologeten, Subjekt og Danby Choi», som kretset rundt min siste spalte i Subjekt.
Spalten handlet om at Thomas Seltzer har hatt et slepphendt forhold til fakta om USAs høyreside og en vidåpen definisjon av fascisme – en kritikk som enkelt kan overføres til Filter Nyheter. Som ett eksempel viste jeg til en episode av Trygdekontoret som handlet om «nymonarkisme», hvor Seltzer intervjuet filosof Knut Jørgen Vie.
Jeg kritiserte deres beskrivelse av den nyreaksjonære skribenten Curtis Yarvin som en «fan» og «sympatisør» av Anders Behring Breivik, og avviste Vies påstand om at Yarvin mente ABBs eneste feil var å ikke drepe fler. Fordi begge påstandene var gale. Jeg kritiserte dette primært på grunn av at Yarvins angivelige ABB-sympati ble forsøkt koblet til J.D. Vance.
Klungtveits anklage er at jeg, og hele Subjekt, har «blitt så «forståelsesfulle» i møte med anti-demokratiske aktører at de ikke engang klarer å ta tydelig avstand fra en apologet for Anders Behring Breivik». Han skriver også at jeg «pynter på en Breivik-apologi».
Dypdykk i avgrunnen
Jeg skal vedgå et par ting. I min iver etter å klarlegge de reelle oppfatningene til en kontroversiell teoretiker for å vise at en grov faktafeil ble formidlet på NRK, så havnet noen viktige momenter i skyggen. Og jeg tok ikke tilstrekkelig høyde for det levende nasjonale traume som 22. juli fortsatt er, da jeg valgte å ettergå påstander om en mann som hadde skrevet svært provokativt om den tragedien.
De utdragene av Curtis Yarvins bloggpost fra 23.07.11 som har blitt fremhevet av Filter, har jeg ingen problemer med å ta tydelig avstand fra, slik de fremstilles. Formuleringer som at «at least he shot communists, not muslims», og å sammenligne ungdom på Utøya med sovjetiske ungdomsorganisasjoner, gir inntrykk av et verdensbilde som jeg overhodet ikke identifiserer meg med.
Det var uklokt av meg å dra inn Yarvin i min kritikk av Seltzers feilinformering. Fordi ja, Yarvins tekst fremstår grotesk på overflaten og nesten umulig å forsvare. Og jeg har åpnet Subjekt for en type angrep og assosiasjon som er vanskelig å parere, fordi det blir så følsomt. 22. juli er et dypdykk i avgrunnen, og alle som drar dit blir svimle og kvalme, og slutter å tenke klart.
Meg inkludert. For paradoksalt nok er det nettopp tragediens bunnløse mørke som ansporet meg til å kritisere fremstillingen av Yarvin, fordi jeg ble provosert og forbannet av det jeg oppfattet som et misbruk av tragedien i politiske øyemed.
Jeg har forsøkt å forklare mitt perspektiv om Yarvin konsist, først i spalten, så i respons til Vies motsvar og i diverse kommentarfelt, men Klungtveits kommentar viser at dette enten har blitt ignorert eller fundamentalt misforstått, og at det er nødvendig å gå mer detaljert til verks. Så i lys av hans ganske grove anklager eller antydninger om ABB-apologi, skal jeg tillate meg en fyldig redegjørelse for mitt ståsted.
Tvilsom oppriktighet
For meg føles det overflødig å måtte presisere ting jeg anser selvfølgelige, men jeg gjentar gjerne at jeg utvetydig og uforbeholdent fordømmer den umenneskelige og grusomme terroraksjonen som Anders Behring Breivik utførte 22. juli 2011, og fordømmer alle som på noen måte bifaller det han gjorde.
Var det noen som egentlig betvilte mitt ståsted om dette? Jeg håper ikke det.
Jeg må innrømme at jeg også betviler oppriktigheten i uroen Klungtveit presenterer, og at jeg sliter med å akseptere at han virkelig tror jeg, Danby Choi eller noen andre i Subjekt, faktisk støtter drap på politiske motstandere, enten i teori eller praksis, eller på noen måte vil bagatellisere det. Jeg mistenker at Filter-redaktøren og mange andre bruker denne debatten til å sverte en avis de avskyr, og vrangleser aktivt i prosessen.
Men jeg skal sette den tvilen til side, og anta at dette er en oppriktig bekymring fra hans side.
En debatt om fortolkning
Klungtveits anklage om at jeg pynter på en Breivik-apologi, er underlig fra start. For mitt argument er at Yarvin nettopp ikke er en Breivik-apologet. Jeg mener teksten hans hverken viser apologi eller sympati. Det er hele poenget mitt, uansett hvor grotesk upassende hans formuleringer var.
Dette er altså en debatt om fortolkning. Det handler om å forstå en tekst, en teori og mannen bak.
Hvordan finner vi sannheten om Yarvins tekster? Beviset er i tekstene. Og de oppfordret jeg alle til å lese selv, og gjør det fortsatt.
I den forbindelse kan nevnes at Yarvin har skrevet over en million ord, hvorav teksten om 22. juli er et veldig lite utdrag, og det mest opprivende for et norsk publikum og derfor dårligst egnet til å fremme forståelse av hans overordnede tankegang. Størsteparten av skriveriene hans dreier seg om analyse av politisk historie og teori med særlig fokus på maktforhold. De er skrevet i en spesifikk sjargong, med en spesifikk politisk posisjon (nyreaksjonisme eller nymonarkisme), og i en ofte politisk ukorrekt stil.
Yarvin står for en ytterliggående politisk teori. Han mener demokratiet er en dårlig styreform, eller strengt tatt en styreform som alltid forfaller til oligarki. Han vil at demokratiet, eller reelt sett oligarkiet, skal erstattes av et «monarki», eller en statsform modellert etter korporasjoner med én eneveldig leder på toppen.
Han er «anti-demokratisk» i den forstand at han mener demokratiet aldri egentlig eksisterer slik det ideelt fremstilles, som et «folkestyre». Det er heller i praksis et elitestyre.
Jeg støtter ikke å velte demokratiet som styreform, bare så det er klart. Jeg vil heller ikke at Kong Harald skal bli adm.dir. i AS Norge. Derimot har jeg, i lys av samtidens politiske realiteter, funnet mye interessant i Yarvins analyser om makt og om liberaldemokratiers og progressivismens dysfunksjon.
Idiotisk terror
Påstandene jeg ettergikk var at Yarvin er Breivik-sympatisør, at han mente Breiviks eneste feil var å ikke drepe fler og at terror og vold var legitimt hvis det oppnådde mål om politisk endring.
Knut Jørgen Vie påstår i Subjekt å ha «ryggdekning» for påstanden om Breivik-sympati, fordi Yarvin «er tydelig i at han støtter Breiviks politiske mål». Vie henviser til at Yarvin blant annet skrev han hadde «mer sympati» for ABB enn Osama Bin Laden. I så fall er veldig mange mennesker Breivik-sympatisører uten å vite det. Eller hva velger du – 22.07 eller 11.09? Nasjonalistisk diktatur eller shariastat?
ABB er ikke kjent for sin penetrerende politiske analyse, han er kjent for sitt bestialske massemord. «Sympatisør» mener jeg ganske åpenbart impliserer en sympati til terroraksjonen.
I bloggteksten ble Breivik beskrevet som blant annet «retarded», «bitchy», «beta», «whiny» og «spectacularly stupid». Knapt sympatisk. Når det gjelder terroraksjonen var Yarvins konklusjon utvetydig: Høyreradikale bør aldri utføre terroraksjoner. Ja, blant annet fordi det har ingen effekt i et samfunn hvor venstresiden har makten og «alle» er kommunister. Henvisningen til å drepe fler, handlet om hvor absurd, uvitende og planløs hele Breiviks aksjon var.
Yarvin skriver endog at Breivik burde heller blitt medlem av Arbeiderpartiet, hvis han faktisk ville utrette noe, og at man bør få «the present ruling class» til å følge en, hvis man ønsker å oppnå politisk omveltning. Eller var dét ironisk?
Det som opprører Klungtveit og Vie, er at Yarvin fordømmer på feil måte, selv om alle tre er enige om det viktigste: ABB er en idiot, og høyreekstreme bør aldri utføre terroraksjoner. Mer om det senere.
Lite forståelse
Klungtveit er oppgitt over forsøk på å forstå, og setter «forståelsesfull» i anførselstegn for å latterliggjøre det. Men å forstå er ikke det samme som å være forståelsesfull, i betydningen sympatisk til. En kan også snu dette rundt, og si at hvis du er sterkt antipatisk til en gitt figur, så bør du være sikker på å ha forstått ham først.
Klungtveit nevner spesifikt utdraget om å «skyte kommunister», men utelater vesentlige deler før og etter den setningen. Dette er verdt å gjengi:
«Age has certainly not defeated us. So as an act of collective defiance, we have to start by praising ABB, in every way we possibly can. What ways are those? Not many.
We can note the only thing he didn’t screw up. At least he shot communists, not Muslims. He gored the matador and not the cape. While still basically animal behavior (especially when it comes to the 15-year-olds—is there a 15-year-old in the world who isn’t a communist?), it’s more than I’d expect from a rogue Gates of Vienna commenter. We should also praise ABB for his spectacular stupidity, which I’d like to think can be a learning experience for the entire right—from Instapundit to Stormfront. You can relax now, because we won’t be praising him again.»
Ja, dette høres hårreisende ut, men det var en form for svart humor. For 23. juli 2011 skrev ikke Yarvin et innlegg tiltenkt allmennheten, og særlig ikke et norsk publikum i sjokk. Han skrev i en obskur blogg til sitt innforståtte publikum.
Hva slags «ros» (praise) får ABB her? Kun én ting: at han tilsynelatende forsto hvor makten befinner seg, nemlig hos «kommunistene» og ikke muslimene. Det er «kommunistene», fordi Yarvin mener det er Vestens dominerende ideologi. Etter å «rose» for dette teoretiske poenget, som han ikke forventet forståelse for fra det mindre intelligente Gates of Vienna-miljøet, kommer kun fordømmelse.
Han skriver det var dyrisk oppførsel, særlig å skyte tenåringer, at Breivik er utrolig dum, og at det ikke blir mer «ros» derfra i teksten.
Ikke all kommunikasjon er ordrett oppriktig. Yarvins formuleringer var utvilsomt groteske på overflaten, men de var en form for «komisk» og dels nedlatende referanse til sjargongen i Gates of Vienna-nettforumet, som Breivik tilhørte.
Klungtveit siterte eksempelvis også et utdrag om «et kastrert og ydmyket Norge, mentalt sodomisert av raseløse, kjønnsløse internasjonalist-herskere». Yarvin mener dette like ordrett alvorlig som når han skriver at Norge bør styres av «patriotiske, økseveivende, Odin-tilbedende vikinger». Her også harselerer han med anti-jihadistene, og etteraper deres uttrykksform. Når han uttrykker «enighet» med dem, så handler det nesten utelukkende om «anti-kommunisme».
Det kan nevnes at jeg er uenig med Yarvin her. Han skrev 25.07.11. blant annet at Fjordman og tilsvarende anti-jihadister som Robert Spencer var medansvarlige for Breiviks terror, og han klargjør samtidig at hans politiske overbevisning er vesensforskjellig fra anti-islamske nettforum, et miljø han mener fundamentalt misforstår politiske realiteter– som å tro at islam er hovedproblemet i Vesten. Jeg advarer Harald Klungtveit om at å argumentere tilsvarende viser sympati for en Breivik-apologet.
Er dette for mye naiv «pynting»? Kanskje. Men det handler også om å prøve å forstå teksten i den form og sammenheng den leveres i – som er med et spesifikt teoretisk bakteppe og med en form tungt ladet med ironi og overlagt provokasjon. Ja, jeg vet mange forakter den formen, men det er likefullt hva den var.
Venstreideologer med fordypning i 4chan argumenterer ofte for at dette anonyme, anti-pk og super-ironiske uttrykket er en gateway til ekstremisme og vold. Foruten å vise kunnskapsløshet om litterært uttrykk utover likefremt alvor, så er dette spekulasjon, med svakt bevisgrunnlag og fantasifulle årsakskjeder. Og ikke minst forsvinnende få cases. Med mindre vold er det samme som feil politikk.
Å ha rett om feil sak
Det er betegnende at Klungtveits sentrale ankepunkt er min angivelige mangel på tydelig avstandtagen, mer enn noen feil i argumentasjon om saken.Sånn jeg ser det, er krav om «avstandtagen» altfor ofte et manipulativt politisk spill som handler om å avkreve ideologisk troskap mer enn å klargjøre personlig moral, og enda mer handler om å skape mørke assosiasjoner og så tvil om karakter.
Jeg prøvde ikke å vise min moral og avstand til ondskap. Jeg prøvde å vise at Vie og Seltzer tok feil og skapte falsk forbindelse mellom ABB og J.D. Vance. La oss også fastslå at det finnes ingen belegg for at Vance overhodet har lest 22.07-bloggen.
Kritikken min var riktig. Det innrømmer til og med Filter-redaktøren, om så motvillig med uttrykket «den milde overdrivelse om Breivik-apologeten Yarvin». Jeg sier det ikke var en «mild overdrivelse» Det var en kraftig overdrivelse, opp mot ren forfalskning. Yarvin ble tillagt det motsatte av hva han egentlig mente.
Og Yarvin er altså heller ikke en «apologet», som Klungtveit feilaktig velger å kalle ham.
Uansett hvor smakløs og amoralsk Curtis Yarvin måtte være, så rettferdiggjør ikke det å fabrikere en støtte eller apologi til massemord. Og dette gjelder selvfølgelig også amerikanske politikere. Hvis den politiske fienden er så grusom som Klungtveit og hans meningsfeller antar, så bør det være mer enn nok å ta dem på faktiske oppfatninger.
Skyldig i feil politikk
Siden kritikken min var riktig, ble fokus flyttet. For ja, kanskje Yarvin ikke mente akkurat det. Men han mener mye annet fælt, og han er et dårlig menneske. Vie anklagde meg for «uanstendighet» blant annet, fordi jeg «forsvarte» Yarvin mot Vie.
Jeg blir mistenkeliggjort for i det hele tatt å bry meg med å poengtere den gale fremstillingen, fordi Yarvin er så forferdelig at litt forfalskning bør ikke falle noen «tungt for brystet». Selve oppmerksomheten om faktafeilen som skulle ABB-beise USAs regjering, viser at også jeg har en mørk, hatefull beveggrunn.
Klungtveit forsøker å oppsummere min historikk av kommentarjournalistikk, for å forklare den «ubegripelige» «pyntingen» av Yarvins blogg. Han viser til at jeg er «en selverklært del av MAGA-bevegelsen», og at jeg begrunnet støtten med woke, transideologi og angrep på maskulinitet. Guilty as charged.
Nesten. Jeg har ikke Maga-caps, eller amerikansk stemmerett, og har aldri møtt opp i noen «bevegelse». Men som flertallet av USAs velgere, og en stor andel unge norske menn, uttrykte jeg støtte til Trump i dette valget, som sto mellom han og «åndsforlatte» Kamala Harris.
Klungtveit påpeker at jeg bruker karakteristikker som «åndsforlatt», og dermed selv er skyld i overdrivelser. Nuvel. Jeg har iallfall ikke påstått at Harris støttet Osama Bin Laden fordi hun er negativ til islamofobi.
Jeg vet ikke om Klungtveit mener motstand mot woke, eller støtte til Trump, på en eller annen måte er parallelt med Breivik-apologi, men han antyder ganske godt i den retning. Og akkurat den antydningen mener jeg er representativ for en dyp politisk villfarelse.
Hjerteløs fordømmelse
Det virker som Klungtveit og mange av hans meningsfeller forakter Yarvin nesten like intenst som de forakter ABB, selv om Yarvin ikke har drept noen. Han var en blogger. Men med farlige ideer.
Jeg mistenker at hatet mot Yarvin handler mer om at hans ideer er gjennomtenkte og velformulerte, og at Klungtveit & Co. mangler motargumenter. De klarer ikke forsvare demokratiet mot kritikken om å være oligarki og at folket er bedre representert av en monark, fordi de er ikke egentlig demokrater, de er anti-populister og derfor noe mellom teknokrater, sosialister og aristokrater. De vil ha makta sjøl!
Men dette maktbehovet fremstilles som overlegen moral.
En gjentagende anklage mot Yarvin, er nettopp at han ikke på noen tydelig måte fordømmer terroraksjonen moralsk i sin bloggpost. Han snakker i stedet om legitimitet, makt, strategi og historiske hendelser. Han fordømmer intellektuelt, teoretisk og strategisk.
Klungtveit skriver «Yarvin var negativ til selve terrorangrepet – ikke av empati til de 77 drepte menneskene eller deres pårørende, men fordi angrepet var «kontraproduktivt» for saken. Han klandret Breivik for at terror ikke var effektivt.» Det er en tilsynelatende mangel på empati (et dårlig menneske), som er problemet.
Vie skrev tilsvarende i Subjekt: «For Yarvin er høyre-terror illegitimt og må fordømmes, men bare fordi det ikke fungerer. Hvis det hadde fungert, så hadde det vært legitimt, og kanskje også moralsk.»
Til filosof å være, endog med doktorgrad, er Vies tolkning overraskende svak, såpass at jeg mistenkte overlagt villedning. For han kunne i det minste nevne at det samme poenget gjelder for venstre-terror i et samfunn dominert av høyreideologi. Men igjen er forbrytelsen en mangel på moral og følelse.
Anklagene koker egentlig ned til at Yarvin virker hjerteløs. Han uttrykker ingen følelser, viser ikke menneskelighet. Og det stemmer, til dels. Men at han ikke viser følelser betyr ikke at de er fraværende. Bare at de ikke kommer fram i teksten, og at han kanskje forstår sin rolle eller funksjon som noe annet enn moralist.
Men er moral det samme som følelser? Eller kan moralen bestemmes rasjonelt, sånn som sannhet?
Makt, legitimitet og moral
Ett av mange problemer hos Klungtveit og Vie, er at Yarvins utsagn om voldens «legitimitet» fremstilles som hans personlige preferanse, og til og med en mulig moraldom. Men hans oppfatning, i likhet med tenkere som Machiavelli, er at legitimeringen ganske enkelt dreier seg om et objektivt faktum. Vold legitimeres av dem som har makt. Det bør kanskje ikke være sånn, men det er sånn.
Yarvins mener det bevises av hvordan ting foregår i den virkelige verden. I nazi-Tyskland var nazistenes vold legitimert innad i nasjonen fordi nazistene hadde makten, og det samme gjaldt i Sovjet. Og i alle stater i all historie. Å ha statsmakt betyr å ha monopol på vold, og dermed kunne legitimere vold. Å ha makt betyr å være villig til å bruke vold. Og en voldelig aksjon mot statsmakt kan kun få legitimitet hvis den faktisk lykkes i å velte makthaverne og flytte statsmakten til aksjonistene. Slik nazi-Tyskland ble veltet av de allierte.
Én tradisjonsrik innvending mot denne ideen, er at legitimitet gis av Gud, ikke mennesket. Brutalitet og ondskap er derfor hverken legitimt eller moralsk, fordi standarden er satt av noe overnaturlig. Kanskje du vinner på jorden, men du får straff i det hinsidige. Monarker før i tiden legitimerte da også sin makt, og vold, ved å være plassert på tronen av Gud.
Men i dag tror vi ikke på den slags babbel. Makt og regler lages av mennesker. Problemet da, er at i ethvert samfunn blir det menneskene med makten som lager reglene. The masters make the rules, for the wise men and the fools. Og disse reglene varierer ut ifra, eller er relative til, historisk og kulturell kontekst. Dette er en vesentlig del av det postmoderne dilemma. Hvordan fundere moralen.
Mange forsøker å postulere evige moralske verdier uten noe overnaturlig som vokter over dem. En slags rent rasjonell idé om det gode, bare uten noe idéverden hvor det hviler. Dette fungerer ikke, dessverre. Det er ingenting der, bokstavelig talt.
Ting som FNs menneskerettighetskonvensjon og Genevekonvensjonen, er forsøk på å etablere en universell morallov skapt av menneskene – et globalt fellesskap av enighet om det gode. Det har til tider fungert, så lenge det amerikanske imperium var villig til å understøtte med vold eller trusler om vold. Når amerikanerne føler for å bryte konvensjoner, for å utvide sin makt, så gjør de det med letthet, og ingen overordnet instans finnes som kan stoppe dem.
Når er vold berettiget?
Mange blir forbannet av filosofering. For det sanne og gode er innlysende. Og å stille «filosofiske» spørsmål om utvetydige moralske forbrytelser, som massedrap på ungdom, kan være spesielt provoserende, og fremstår som meningsløs relativisering.
For ingenting kan være så ukomplisert som å bedømme moralen bak 22.07. Det var galt, det var ondskap. Jeg er enig. Men hvorfor det var ondskap, er vanskelig å spesifisere, med mindre du er religiøs.
Det er galt å ta liv, kan man si. Ok, men hvorfor? Fordi det er galt? Men nesten alle er enige om at det ikke er galt i alle tilfeller. Vold er noen ganger berettiget. Når? Å drepe en drapsmann, kanskje. Eller å drepe for å beskytte overlegne verdier. Men hvor er verdiene og hva er de fundamentert i?
Jeg mener ABB er et godt argument for dødsstraff. Han fortjente å dø etter det han gjorde. Jeg er likevel mot, mest fordi en eventuell feil blir uopprettelig. Vi har noen nylige justismord i Norge som gode eksempler. For en kan tenke seg hva straffen for Baneheia-drapene hadde blitt. Da en utvetydig moraldom overfor en grusom handling ble klistret på feil mann.
I Norge dreper ikke staten. I hvert fall innenriks. Utenlands er det litt mer slingring, som i Libya og Afghanistan.
Vår egen Jens Stoltenberg, som ble nasjonalt symbol på tapperhet i møte med ondskap og sorg etter 22.07, har nylig gått av som leder i Nato, en militærorganisasjon med mange drap på samvittigheten. Hvorvidt alle Natos drap var berettiget, og om organisasjonens mål er moralske, er diskutabelt. Kanskje makten deres rettferdiggjør dem, eller moralen deres. Hva er forskjellen?
Jeg hamrer på dette blant annet fordi nesten alle er ateister og relativister i vår tid, men virker ikke å innse hva denne gudsforlatte livsfilosofien gjør med verdiene deres. (Jeg er agnostisk.) For i en verden uten Gud, er alt tillatt. Og makta rår! Den sterkestes rett i en nådeløs natur. Yarvins ideer er en type respons på dette dilemmaet.
Ingen vinner frem i norsk folkemening med en religiøs moralsk argumentasjon. Tvert imot. Samtidig er stemningen stinn av moral. Det er fordi religionen er erstattet av politisk tilhørighet. Alle er relativister – du har din sannhet og jeg har min! Samtidig er stadig fler moralske absolutister. Denne kognitive dissonansen tærer på oss.
Der både Gud og rasjonaliteten feiler i å befeste det gode, har irrasjonaliteten og følelsene kommet susende inn som en reddende engel. Moralen er det som føles godt. Den mest moralske er den som føler mest empati, og forteller om det med stor entusiasme. Det etisk riktige er selvforklarende, eller selvfølende, det er bevist av en intens indre overbevisning som ikke behøver noen ytre bekreftelse…
Demokratisk debatt
Harald Klungtveit virker å ha et spesifikt politisk-moralsk ståsted som han anser selvfølgelig og ubestridelig, og behøver derfor ikke anstrenge seg med å hverken forstå eller gjengi politiske motstanderes perspektiv med redelighet og presisjon.
Og en tilsvarende tankegang finner jeg hos veldig mange andre som har inntatt et sterkt fordømmende standpunkt overfor vinneren av det demokratiske valget i USA. De har bestemt seg for at Trump er en fascist (og/eller et dårlig menneske), og at målet om å diskreditere ham helliger alle midler.
Men fascist-stempelet er i ferd med å gå tomt for blekk. Det har blitt brukt for mye. Og når det mister sin retoriske slagkraft, så må «anti-fascistene» igjen begynne å argumentere for ideene sine, i stedet for å bare kalle motstandere for umoralske.
Klungtveit skriver at Filter er «som alle andre seriøse redaksjoner – opptatt av å trenge gjennom Trump-administrasjonens nytale om «effektivisering».» For Klungtveit er opposisjon til Trump og definering av administrasjonens formidling som «nytale», et mål på seriøsitet. Det gjenspeiler overveldende konsensus i norsk media. Enighet med deres perspektiv er det eneste «seriøse», og det eneste rette.
Dette er ikke et tegn på en sunn eller demokratisk offentlighet. Og mens Europa girer opp mot krig for å beskytte «demokratiske verdier», så er den tiltagende ensrettingen helt katastrofal.
Dette er min tolkning. Så får mine motstandere være uenige. Derfor har vi debatt, her i demokratiet dere visstnok støtter med hud og hår, så intenst at visse meninger må fordømmes med full moralsk tyngde. Kall meg en idiot. Kall meg forvirret og ignorant. Eller enda bedre: Skriv et fyldig motsvar. Men ikke engang antyd jeg er en Breivik-apologet.
