2020 ble et radikalt annerledes og nesten uvirkelig år. Merkelig, mørkt og tidvis miserabelt. Vi tror vi gleder oss like mye som deg til å sette en stor, svart strek over det hele - men først skal vi prøve å sette det i perspektiv. Til det har vi fått med oss et knippe knallfine gjesteskribenter (og én bedriftsintern redaktør), som på hver sin dag, på hver sin måte, bidrar med innsikt og ulike innfallsvinkler: Thina Saltvedt, Preben Aavitsland, Harald S. Klungtveit, Asbjørn Slettemark, Penelope Lea. [sc name="abo-knapper-midt-i-artikkel" ] Thina Saltvedt | Sjefanalytiker for bærekraftig finans i Nordea Året 2020 var starten på FNs selverklærte «tiår med levering», når verden skal nå sine mål for en bærekraftig utvikling. Det er likevel hovedsakelig Covid-19 verden vil huske året i år for. Pandemien har satt millioner av menneskers liv og helse i fare og satt mange lands økonomier under sterkt press. I Norge vil det kanskje også bli husket som det året vi fikk oss en dyrekjøpt lærdom ikke bare om pandemi, men også om vår egen olje- og klimapolitikk. En bråstopp i verdenshandelen, økonomiske nedstengninger verden over og en flypark som står parkert har gitt historiske kollaps i oljeetterspørselen og energirelaterte CO2-utslipp på 7 prosent, ifølge tall fra Det internasjonale energibyrået (IEA). Dette har utløst et fall i oljeprisen på rundt 33 prosent. Vi har nå en unik mulighet til å bruke pandemien som en katalysator for en raskere overgang til lavkarbonsamfunnet. For å demme opp for en krise i oljenæringen vedtok Stortinget imidlertid en oljeskattepakke som vil frigjøre 100 milliarder kroner hos norske oljeselskap. Pandemien bidrar derfor til å tydeliggjøre Norges paradoks: Å fremstå som en troverdig klimaleder og oljeprodusent.