— Pussig med alle disse kameraene, kommenterer Steinar Krogstad ironisk.

— Ja, kan du skjønne, svarer Jørn Eggum tørt.

Det er onsdag, og tid for vedtak på Fellesforbundets landsmøte. «Hele» presse-Norge står omringet rundt forbundsleder Eggum for å fange øyeblikket i det som kan bli det mest dramatiske øyeblikket norsk fagforeningshistorie, for ikke å snakke om i norsk arbeidsliv, på mange år: Det skal stemmes for eller mot EØS-avtalen.

Krogstad har jobbet til det siste med å samle LOs største forbund innen privat sektor i en forent uttalelse om EØS-avtalen. Det lyktes ikke. Nå holder han en tordentale før avstemningen. Eggum mimer med på flere setninger i strekk med blikket stivt rettet mot scenen, og ser ut som han helst vil lime hendene inntil lårene. 

– Det er kun arbeidsgiverne og høyresida som tjener på at vi går splittet ut herfra. Vi innstiller på å ikke ta stilling til et ja eller nei, men å kreve en offentlig utredning av avtalen, sier Krogstad med den autoriteten han klarer å oppvise mens han klemmer nevene rundt podiet.

— IKKE KLAPP!

24 timer tidligere: Det er uro i gangene på Oslo Kongressenter i Folkets Hus, og det har vært det i flere dager. Rørleggere, verftsarbeidere og snekkere er så rasende at de knapt vet hvilken fot de skal stå på. Hadde det ikke vært for at flere av dem er 120 kilo før frokost, hadde de trolig stått og trippet. Det er bare femti meter til Arbeiderpartiets hovedkontor over torget utenfor, men det føles som et lysår unna.

Partileder Jonas Gahr Støre har fulgt debatten på live stream siden søndag, nå sitter han som spesielt invitert gjest på første rad.

I innledningstalen starter han med takk og smiger. Så går han over til den store frustrasjonen i salen: «Valgresultatet var for dårlig», sier han. For dårlig?! Hvorfor sier han det ikke som det er, han må jo være ærlig her, si at det er katastrofalt! At det er helt krise! Folk som står i gangen, og ikke må holde mobil og munn på lydløs, slipper frustrasjonen ut.

Støre har har allerede smidig dreid fra nederlaget til å påpeke at på høyresida er det verre, de har faktisk ikke vært så lite ettertraktet blant velgerne siden 1989, og nå er Ap-lederen godt i gang med å trekke frem små seiere: Gratulerer til snekkeren i salen som er blitt ordfører etter lokalvalget, og skal «snekre sammen et kommunebudsjett». Industriarbeideren og tillitsmannen som har lang erfaring i lønnsforhandlinger, og nå er blitt øverste politiske sjef for kommunens ansatte. Det klappes høflig for fighterne på gulvet som har kjempet seg til sentrale posisjoner i politikken, men snart er det deres tur til å ta mikrofonen.

Han har blitt advart på forhånd av sympatisører: Disse karene mørner verken av skryt eller endeløse dager med debatt – de hardner. Dette er menn fra det tidligere Jern og Metall.

— Dere er jaggu mer lojale mot Brüssel, eller Vatikanet, enn det de mørkeste biskopene var under middelalderen! Dere godtar jo ALT, tordner Boye Ullmann fra rørleggernes fagforening i Oslo og Akershus, med henvisning til Ap-ledelsen.

«Boye», som han kalles blant «kamerater», er en slugger som har vært med siden starten i Fellesforbundets trettiårige historie. Dette er hans tiende landsmøte, han kan sjargongen til fingerspissene. Nå får han kontante klappsalver fra salen, men stilner den bryskt med en hard håndbevegelse.

— NEI, IKKE KLAPP! Dette her er det som er problemet, roper han i mikrofonen.

Måtte innføre «banneforbud»

— Før var var det en selvfølge å bli med, om så bare på grunn av fellesskapet. Sånn er det ikke lengre, nå er det individualisme som gjelder, forteller et relativt ungt medlem fra vestlandet.

Det er fire år siden sist de var samlet her, og siden da har det hopet seg opp med problemer på jobb: Sjefer som nekter å innføre tarifflønn, som drar til Brüssel for å få jurister til å sable ned hardt tilkjempede rettigheter her hjemme, som har tegnet fast abonnent hos vikarbyrå i stedet for fast ansettelse, som henter inn utlendinger til oppdrag og vinker dem farvel og «snakkes aldri» så fort prosjektet er ferdig. Utlendingene blir i alle fall ikke med i den lokale klubben for å kjempe skulder ved skulder for rettigheter på jobb. Det gjør forresten ikke mange av ungdommen som har vokst opp her hjemme heller, de òg var bedre før, akkurat som Arbeiderpartiet. «What’s in it for me» spør unge nyansatte når tillitsvalgte prøver å rekruttere dem til «rørsla». Og Arbeiderpartiet, hva i helvete er det som feiler partitoppene på andre siden av Youngstorget, de har beveget seg til et nytt solsystem. Det føles lenge siden de kretset rundt dem, industriarbeiderne.

Opprøret mot partiet startet for alvor våren for halvannet år siden, da Acer-debatten satte fyr i folket. Etter en landsomfattende brannslukkingsturné endte Arbeiderpartiet med å støtte Høyre og Frp, med en avtale om utenlandskabler og selvråderett med regjeringen. Den gav Arbeiderpartiet et alvorlig brannsår – og hver gang en ny, EU-relatert konflikt dukker opp rives plasteret av. Nå har det blitt så mange at selve EØS-avtalen er lagt for hat av en betydelig del av fagbevegelsen.

EØS-motstand er ikke noe nytt. Det har alltid vært medlemmer som har agitert for utmeldelse, gjerne de samme gjengangerne år etter år. I år har de imidlertid et momentum som skremmer ledelsen.

Boye Ullmann er ikke kommet til landsmøtet for applaus fra talerstolen, eller for å kose seg med misnøye over en øl med «kamerater». Fellesforbundet er da for svingende en kamporganisasjon med betydelig makt, LOs største, og Boye er, i likhet med mange i Oslo Kongressenter, ute etter å nedkjempe EØS-avtalen. Han mener den raserer norsk arbeidsliv: At den legger til rette for utflagging og nedleggelse av norske arbeidsplasser. Han mistet selv sin tjueårige industrijobb i et år med rekordoverskudd, fordi den franske bedriftseieren «fikk de to største, statlige arbeidsplassene på elektro- og installasjonsmateriell i Polen nesten gratis». Han svinger armen ut i en pekende bevegelse mot dagens gjest, Jonas Gahr Støre.

— Her er det delegater fra Jøtul som plukker ned maskinene sine og flytter dem til Polen, for der er det billigere arbeidskraft, sier Ullmann.

Ouch.

Terje Lund fra Nord-Rogaland drar det enda lengre. Han er provosert over at Støre snakket om EØS-motstandere og «ytre venstre» i samme åndedrag.

— Kaller du meg en ekstremist, Jonas? Da må jo du være høyreekstremist!

Han svares med latter, klappsalver og hoiing. Andre er forferdet. Temperaturen er såpass høy at medlemmene får påpakning og «banneforbud» på talerstolen. Det overholdes sånn måtelig.

Ikke bare kommunister

Ut fra debatten fra talerstolen å dømme skulle en tro brorparten av de tillitsvalgte var blodrøde kommunister. Det er ikke tilfelle. Selv om det er relativt høy hestehalefaktor på mannfolkene her – for det er desidert flest menn – så er ikke dette en ensartet gjeng: Her er folk med jobber i alt fra hotell og turisme til oppdrett og industri samlet i ett forbund.

— Jonas, du kjenner Mo industripark godt, og du vet hva Fellesforbundets avdeling på Helgeland mener om verdens beste handelsavtale, EØS, sier Tommy Rannov Nystad.

Han sitter selv i forbundsstyret, og retter et realt spark mot sine opprørske kamerater fra talerstolen:

— Nå får jeg høre at noen av de store klubbene vi har i Fellesforbundet ikke benytter seg av mulighetene vi har i innleieloven til å begrense innleie. De er mer opptatt av å være imot EØS-avtalen.

Siste tilskudd på stammen er transportarbeidere, som er her for første gang. Med på lasset kom ikke bare bussjåfører som er fortvilet over utenlandske trailersjåfører uten kjetting på norske vinterveier: Restaurantmat-sykkelbudene i Foodora ble også med. Industriarbeiderne har støttet de nye medlemmene i streiken, og kjemper sammen med dem mot et arbeidsliv der ungdommen står «med mobilen i hånda» i håp om at det tikker inn en melding med tilbud om en ny vakt – men det er langt fra visir og vernesko til sykkelhjelm og rosa regntrekk.

En ting kan de være enige om: De ønsker seg en grønn, industriell «bygge landet a la Gerhardsen»-mobilisering. Oljefondet, er ikke det til for å brukes på fremtidige generasjoner? Er det ikke det klimakrisa handler om?

— Mer og mer fascinert av Moxnes

Tautrekkingen er sterk, det er tydelig at ikke alle avgjørelser i forbundet tas med rød stemmeseddel i salen. Drypp fra samtaler mellom sinte «kamerater» kan høres i gangene: Hva, og hvem, var det som stod nede i garderoben og avtalte at avdelingen skulle snu 180 grader på det og det vedtaket, mens resten satt oppe og fulgte debatten?!  I foajeen i etasjen under, står Rødt-leder Bjørnar Moxnes og slår av en prat med forbundsmedlemmer.

Flere mener fagorganiserte som trekkes mot Rødt gjør det fordi de håper det skal trekke Ap mot venstre i arbeidslivspolitikken. Rødt har vært tydelige i mediene, de har besøkt arbeidsplassene og lyttet. Både Rødt, SV og Sp har vært tydeligere enn Ap i debatten om sosial dumping.

— Jeg begynner å bli mer og mer fascinert av Bjørnar Moxnes, dessverre, sier Vegar Mæhre.

Det handler ikke bare om arbeidsliv, her står «svikene» i kø: Forsvaret, regionreform, Acer og politireform. Alle har sett TV-bildene av senterpartileder Trygve Slagsvold Vedum, bonden fra Hedmark, stående på verft og samfunnshus foran nyvunne velgere med bifallende nikk og gjenkjennende latter.

— Alle snakker om grasrota, men plenen er jo full av kløver, utbryter Fredrik Larsson fra Nord-Rogaland.

Arbeidere i eksportbedrifter går gang på gang på scenen og forteller at hvis avtalen med EU ryker, så ryker hele arbeidsplassen – garantert. De sitter oppe til klokka to om natta og hamrer inn budskapet: Hvis folk synes det går feil vei på jobben nå, så kan de stole på at EØS-exit er rake veien over stupet. De er bekymret, folk sier avstemningen kan gå alle veier. Det Fellesforbundet har vedtatt, har blitt praktisk politikk. Valgkampen i 2021 lurer i bakgrunnen. Samtlige på Folkets hus vil fjerne Erna Solberg. Hvis LO sier nei til EØS får høyresiden rene gavepakken.

Støre kan gjerne «utrede handlingsrommet innenfor EØS», sjekke ut hvor mange direktiver de kan si nei til før de får problemer med EU. Det kommer imidlertid ikke på tale å utrede «alternativer» til avtalen, kompromisset valgkomiteen i Fellesforbundet har landet på.

Vippet tvilere over i siste liten

Avstemningen endte med færre nei til EØS-stemmer enn forrige landsmøte, 218 motstandere tapte mot flertallets 300. I pausen etterpå går snakket, det er tydelig at nei-fraksjonen trodde de hadde flere i ryggen enn det avstemningen viste.

— Jeg var jævlig spent, og nå er jeg litt overrasket, sier Krogstad like etterpå.

Han gafler i seg wraps og mini-paier på størrelse med små snusbokser mens folk kommer bort for å gratulere. De siste dagene har tatt på.

— Det er godt at den kollektive fornuften seirer innimellom, sier en med et lettet glis.

— Jeg har lært at man ikke skal være sint mer enn ett sekund av gangen når man holder taler, men nå tror jeg at jeg var sint i ti noen ganger, analyserer Krogstad.

Det virket. Folk kom bort etterpå og fortalte at tordentalen hans hadde vippet tvilere over.

På Filter Nyheter finner du ingen annonser, bare grundig  journalistikk. Vår forretningsmodell er innholdsmarkedsføring publisert via Filterpartner.no. Filters publikasjoner skal være åpne og gratis for alle. 
Har du lyst til å støtte vårt arbeid med kritisk og faktabasert journalistikk, kan du sende Filter-redaksjonen et engangsbeløp via Vipps. Velg «Betal» (den med handlekurven) og tast inn nummeret 514053 (eller søk opp Filter Media). All støtte går til Filters redaksjonelle arbeid.