Først litt bakgrunn: En muslimsk mann som i fjor høst jobbet i halv stilling ved Ekeberg skole i Oslo (via arbeidsformidling hos NAV), mente seg diskriminert på grunn av religion da han ble stilt overfor et ultimatum mot slutten av kontrakten: Du får bare et nytt vikariat om du begynner å håndhilse på kvinner. Skolen visste før den første midlertidige ansettelsen at mannen ikke hilste på kvinner utenfor egen familie, begrunnet med at han ser det som et forbud fra profeten. Arbeidsgiverne så det som problematisk – men godtok det innledningsvis. Selv understreket han at han ikke ser ned på kvinner. Hvis kvinner tok initiativ til håndhilsing, la han hånda på hjertet, så dem i øynene og sa: «av religiøse grunner kan jeg ikke håndhilse på kvinner. Jeg håper at det er greit». Oslo kommune mente at hensynet til mannens «kjønnsdiskriminerende religionspraksis» måtte vike for viktigere rettigheter. På et vis diskriminering mot diskriminering, altså.

Medienes overskrifter denne uka har handlet om at klagen hans i Diskrimineringsnemnda ikke førte fram – konklusjonen var at håndhilsepåbudet ikke var ulovlig diskriminering.

Men nemnda var splittet, to mot tre, og både mindretallet og flertallet kom med interessante argumenter. 

Alle i nemnda er erfarne jurister og flere av dem er dommere i det daglige. La oss se på noen av de viktigste poengene deres:

Han ble forskjellsbehandlet på grunn av religion, selv om mange muslimer håndhilser på kvinner

Hele nemnda er enige om at mannen ble forskjellsbehandlet da han ikke fikk fortsette. Han hadde fått et spesifikt påbud om å hilse på kvinner, noe som ikke er stadfestet i kommunens eller skolens regelverk eller uttalt overfor andre ansatte. Juristene er også...