Kvinner utgjør halve befolkningen i USA, men bare to av ti representanter i kongressens nedre kammer var kvinner fram til valget, 84 stykker. Fire av femti stater hadde aldri valgt en kvinne til Representantenes Hus noen gang.

Trump og Me Too-bevegelsen hadde fått et utall kvinner til å plukke opp hansken, med eller uten politisk erfaring. Veteraner og partiledere blant demokratene ble avblåst i forsøk på å fortelle kvinnene at de måtte «vente på tur». «Ain´t nobody got time for that!»-stemningen bidro til at nær 600 kvinner stilte til valg for kongressen og guvernørstillinger.

De droppet gamle forestillinger om at de måtte snakke om meritter, og for all del ikke nevne familieforpliktelser. Barna ble med i valgkampreklamer, vitnesbyrd om seksuell trakassering ble løftet og familiehemmeligheter og narkotikamisbruk og gjeld ble skrevet på kontoen for nyttige og kompetansefremmende erfaringer fremfor skandale. Dette valget skulle bli «kvinnenes år».

Ble det egentlig noen kvinnebølge?

  • I skrivende stund er totalt minst 118 kvinner valgt inn i kongressen
  • Minst 102 ble valgt til «Huset», en økning på over 21 prosent. 35 av disse er nyinnvalgte, mens 65 beholder sine gamle plasser.
  • I «overhuset» Senatet er to av tolv valgte kvinner nye, mens ti beholder sine gamle seter.

I Senatet var kun en tredjedel av setene på valg, ettersom senatorene sitter for seks år av gangen, og ikke alle velges samtidig.

Er det nok til å kalle det en kvinnebølge?

En trenger ikke være matematikkprofessor for å se at valget ikke var et eneste stort kvinnelig seiersgodstog. Avskallingen fra primærvalget til sluttspurten var rundt seksti prosent, fra 600 til 273. Et sluttresultat på 118 er ingen overkjøring. Om det var et historisk kvinnevalg kommer an på hva man ser etter.

Kvinnene i dette valget representerer også andre grupper som er sterkt underrepresentert i føderasjonens lovgivende forsamling, sammenliknet med hvor stor del av befolkningen de utgjør: Svarte, latinamerikanere, urbefolkning, lesbiske. Kongressen hadde ikke en eneste åpen homofil kvinne, ikke en eneste muslimsk kvinne, ikke en eneste urbefolkningskvinne.

En tredjedel av den amerikanske befolkningen har en annen etnisk tilhørighet enn hvit. Det skulle man ikke tro når man så på forholdstallet mellom hvite, svarte og latinamerikanere i kongressen. Kvinnene på valg for «Huset» gjenspeilte befolkningen: En tredjedel var ikke-hvite. Andre bidro sterkt til å dra ned det gubbevelde-høye aldersgjennomsnittet.

Hvorfor tapte så mange kvinner?

Flere kvinner i spennende valgkamper tapte mot sine motstandere: Den patriotiske valgkampstrategien til demokraten Amy McGrath var ikke nok til å få velgerne fra tradisjonelt republikanske Kentucky til å sende den tidligere jagerflypiloten til kongressen framfor republikanske Andy Barr. 

Mange av de kvinnelige kandidatene hos Demokratene stilte til valg i distrikter som er «sikre republikanske».

Det er imidlertid ikke hele bildet: Sittende, kvinnelige demokrater tapte også for republikanere som var i utfordrerposisjon. Missouri-senator Claire McCaskill tapte for utfordreren. Det samme gjorde senator Heidi Heitkamp i Nord-Dakota. Demokrat McCaskills frieri til republikanere med å forsikre dem om at hun «støtter Trump 100 prosent» og ikke er en «crazy democrat» var tydeligvis ikke en vinneroppskrift. Andre peker på at flere menn også har blitt motivert til å engasjere seg direkte i politikk i kjølvannet av Trump. Flere kandidater = Hard konkurranse.

En fjerde faktor (dette blir siste): Flere demokrater stilte i distrikter som er tilpasset en republikansk velgergruppe.

Afroamerikaneren Stacey Abrams var blant dem. Hun har etter alt å dømme tapt guvernørkampen i Georgia, selv om hun ennå ikke anerkjenner valgresultatet. Det har vært høyt spenningsnivå i delstaten fordi motstanderen Brian Kemp, som fram til nå også har vært administrativ leder i delstaten (Secretary of state) og ansvarlig for valggjennomføringen, stanset omlag 50 000 velger-registreringer fra hovedsaklig afroamerikanske velgere med begrunnelse om at disse må sjekkes for alt fra ID til stavefeil. Antallet er farlig nært det stemmeantallet som skilte de to kandidatene fra hverandre. Abrams parti vil gå til rettssak på grunn av dette.

Hvordan gikk det med minoritetskvinnene?

Det gikk så det suste for flere:

  • Ilhan Omar og Rashida Tlaib (D): Første muslimske kvinner valgt til kongressen, fra henholdsvis Minnesota og Michigan. Omar ble også første somalisk-amerikanske representant, samt første afro-amerikaner fra Minnesota.
  • Ayanna Pressley (D): Første afroafrikanske kvinne til kongressen fra Massachusetts.
  • Jahana Hayes (D): Første afroafrikanske kvinne til kongressen fra Connecticut.
  • Deb Haaland og Sharice Davids (D): De første kvinnelige urinnvånerne i kongressen. Haaland er fra New Mexico og medlem av Pueblo of Laguna-stammen. Davids er medlem av Ho-Chunk Nation, og ble valgt inn fra tradisjonelt republikanske Kansas. Hun er også første åpent lesbiske kvinne i kongressen. Davids er kjent som tidligere MMA-utøver, er jurist og har politisk erfaring som rådgiver for Obama.
  • Veronica Escobar og Sylvia Garcia (D): Første latino kvinner fra henholdsvis grensebyen El Paso og storbyen Houston i Texas, valgt til Representantenes hus.
  • Abby Finkenauer og Cindy Axne (D): Første kvinner valgt til Representantenes Hus fra Iowa. Delstaten har tidligere hatt kvinnelig senator og guvernør.

Hva med med de republikanske kvinnene, står de ved kjøkkenbenken eller?

Av de nær 600 kandidatene var 428 demokrater, mens republikanske kvinnelige kandidater telte kun 162. Av de gikk 210 av demokratene videre til sluttspurten, og 63 republikanere. Fra før er en av tre demokrater i kongressen kvinner, mens kun en av ti republikanere er det.

Noe av forklaringen ligger i det amerikanske kommentatorer kaller «Trump-effekten»: Presidentens omtale og væremåte overfor kvinner har sendt kvinner til demokratene og gjort det til mangfolds- og kvinnepartiet, og Republikanerne til mennene på landsbygdas parti. Den mobiliserende Me Too-bevegelsen omtales også som et fenomen som til en viss grad er noe som foregår blant demokratene.

Demokratenes langt høyere andel kvinnelige politikere tilskrives også at partiet er langt bedre enn Republikanerne til å utvikle rekrutteringsnettverk for kvinnelige kandidater, der de oppfordres til å stille til valg, og kobles sammen med mentorer og viktige pengefolk.

Likevel: De republikanske kvinnene tok også noen førstegangs-titler, først og fremst i senator- og guvernørvalgene:

  • Marsha Blackburn (R): Første kvinnelige senator for Tennessee.
  • Michelle Lujan Grisham (R): Første kvinnelige latino guvernør for New Mexico.
  • Kristi Noem (R): Første kvinnelige guvernør for Sør-Dakota, en delstat med rekord i lengste periode med republikansk styre: Siden 1978.
  • Martha McSally (R) ligger an til å bli første kvinnelige senator for Arizona.

Hvorfor henge seg opp i kvinner og minoriteter?

Vi hopper over det innlysende med demokratiets grunnidé om at politikere skal representere folket: Nettopp på grunn av overnevnte tilfelle med Abrams, og flere andre tilfeller av mer eller mindre tvilsom triksing og fiksing med valgsystemet i delstater og valgdistrikt rundt om i USA.

Det dreier seg om alt fra regler for hvilken ID som må framlegges for å få stemmesøknaden sin registrert, til lokalisering av valglokaler: Bostedsløse eller adresseløse får ikke stemt i distrikt som krever ID som baseres på bostedsadresse, andre mister stemmerett om de har vært fengslet, enkelte byer med flere titusen innbyggere har ett valglokale, og det utenfor bykjernen. Endring av grensene for valgdistrikt for å tilpasse den partiprofilen. Listen fortsetter.

Guvernører har makt til å godkjenne lovendringer for stemmegivning og/eller valgdistrikt-grenser i sine stater.

Særlig Demokratene og minoriteter har interesse av å «rette opp» disse lovene, fordi det er disse som ofte har vært den tapende part i disse tilfellene. Et annen mulighet er at flere grensejusteringer som systematisk øker vinnersjansene til ett av partiene, i USA kalt «gerrymandering», kan havne i rettssystemet ved neste korsvei, i 2021.

Demokratene Laura Kelley og Gretchen Whitmer ble guvernører i henholdsvis Kansas og Michigan.

I tillegg var kvinnene en betydelig bidragsyter i å kapre tilbake flertallet i Huset for demokratene:

  • I Pennsylvania var det kvinner som snudde tidligere republikanske seter i kongressen til demokratenes favør: Mary Gay Scanlon, nykommeren Chrissy Houlahan og Susan Wild.
  • Debbie Mucarsel-Powell og Donna Shalala plukket med seg to ekstra seter til demokratene i Florida.

Får de brukt makten til noe da?

Den erfarne og omstridte demokraten Nancy Pelosi kan etter valgseieren igjen bli Speaker i Representantenes hus – altså både Demokratenes «partileder» (under republikansk president) og administrativ leder for hele kongresskammeret.

Av den grunn kalles hun av enkelte kommentatorer «USAs mektigste kvinne». New York-demokraten Nita Lowey pekes på som mulig kandidat til «bevilgningskomiteen» i Representantenes hus, og californiademokraten Maxine Waters kan bli leder for finanskomiteen. Dette regnes blant de mest innflytelsesrike posisjonene i huset.

Tusen takk til The New York Times og USA Today, uten deres oppsummeringer kunne vi ikke skrevet saken.