AL-DEIRA hotell lå nord på Gaza-stripen, det var lite, bare to etasjer, med buede vinduer og søyleganger, det var luftig under de høye, hvelvede himlingene. Jeg hadde bodd på hotellet i september 2023, og hadde en ny rombestilling der fra 11. oktober. Resepsjonisten bekreftet bookingen på melding, han sa de gledet seg til å se meg igjen, men at jeg beklageligvis måtte påregne å flytte rom en gang. Men etter den første natten ville jeg være tilbake igjen på mitt favorittrom, forsikret han, på 105.
Rom 105, med de okergule, tykke, tunge velurgardinene som lyste som om de var av gull da solen var på vei ned utenfor vinduene som vendte mot Middelhavet. Rom 105 hvor jeg hadde sovnet og våknet til lyden av bølgene hvor en liten skål med pulverkaffe til morgenkaffen omsorgsfullt ble satt frem hver ettermiddag, siden betjeningen hadde fått med seg at jeg foretrakk kaffen svart, heller enn nescafe med melk- og sukkertilsetning som utgjorde hotellets standardbeholdning. Rom 105, der jeg hadde lest, skrevet, tenkt, ringt hjem, men også følt meg hjemme.
Så, plutselig i innboksen min, uten noe forvarsel, kom et bilde av et sønderknust sted. Av alle de tusenvis av bildene som har flimret over skjermen min i ukene og månedene siden 7. oktober 2023, det ene grusommere enn det andre, av ødelagte hus og kropper, knuste hjem og knuste folk, er det likevel dette bildet av Al-Deira hotell jeg vil trekke fram. Bildet av Al-Deira hotell lagt i ruiner v...
