I dag bruker verdens befolkning opp nær 100 millioner fat olje per dag, eller knappe 16 milliarder liter om du vil.

FNs klimapanel sier at forbruket av olje må reduseres nær 40 prosent innen 2030 sammenliknet med forbruket vi hadde i 2010 (nær 88 millioner oljefat om dagen) hvis vi skal nå 1,5-gradersmålet på politikernes mest ønskelige måte. I 2050 må vi være nede i en tidel.

Dette er en del av et scenario, eller ønskedrøm om du vil, der vi er så kreative med hvordan vi organiserer samfunnet og næringslivet i verden at det, sammen med teknologiske innovasjoner, fører til at vi trenger mindre energi samtidig som levestandarden øker i verdens fattige land. Intet mindre.

Men hva hadde skjedd om norsk politikk og næringsliv tok FNs klimapanel på ordet?

Hvis vi kuttet fra og med i morgen

Hvis verden skulle smurt kuttet jevnt utover måtte klodens befolkning redusert forbruket med knappe 11 000 oljefat hver dag fra i morgen til og med 2030. Det vil si 22 000 i overimorgen, 31 000 om tre dager, 42 000 dagen etter der… og så videre. Fra 2030 til 2050 kunne vi ifølge klimapanel-scenarioet tatt det litt roligere, og redusert forbruket med knappe 6000 fat olje dagen (2010-tall).

Omtrent slik:

Hvis norsk oljebransje skulle trappet ned produksjonen i takt med forbruksendringen, måtte selskapene på norsk sokkel produsert 210 færre oljefat hver dag fra og med nå (2010-tall), til vi hadde nådd nivået vi lå på mot slutten av 80-tallet.

Nå er det nok ikke akkurat slik reduksjonen vil skje.

Ønskedrømmen og skrekkhistorien

Ønske-scenarioet for hvordan verden skal klare 1,5-gradersmålet. IPCC ved Miljødirektoratet

Ifølge klimapanelets mest håpefulle 1,5-scenario fortsetter verden å øke klimautslippene til litt utpå 2020-tallet, før kuttkurven gjør et svalestup nedover mot 2030 og flater ut på sju prosent av dagens utslipp i 2050.

I panelets tristeste versjon om hvordan vi når 1,5-gradersmålet fortsetter vi med dagens utslipp fram til 2040, med et påfølgende mindre bratt stup som ikke flater ut før 2060. Veien dit har vært økonomisk vekst og globalisering med en livsstil der vi flyr, kjører bil samt spiser kjøtt, ost og melk som før. For å klare 1,5-gradersmålet begynner vi å teppelegge verden med skog i størrelsesorden opp mot tre ganger arealet av India i 2030. Det går utover dyrket mark og dyrene som levde i områdene før.

Skrekk-scenarioet for hvordan vi når 1,5-gradersmålet. Den gule fargen viser mengden utslipp fanget av nyplantet skog. IPCC ved Miljødirektoratet

 

Nå er det slik at klimapanelet anser alle disse fremtidsfortellingene som usannsynlige, 2 graders oppvarming ansees mer realistisk. Men politikerne har bedt om å få dem, fordi verdens ledere, inkludert statsminister Erna Solberg, ble enige om å sikte mot 1,5 grader i Paris-avtalen.

Hva gjør Solberg?

Staten støtter oljeproduksjon «i tiår framover»

Oljedirektoratet forventer at Norge vil produsere 2 millioner oljefat hver dag til neste år, og øke litt fra 2020.

I statsbudsjettet for 2019 uttaler regjeringen ved olje- og energiminister Kjell-Børge Freiberg (FrP) at den vil føre en oljepolitikk som skal legge til rette for at oljenæringen i Norge går med overskudd (les: går i oljefondet) «i tiår framover».

På 2000-tallet gikk norsk oljeproduksjon (grønt) jevnt nedover, før den flatet ut i 2013. Faktisk er det snakk om en halvering på tretten år, altså en nedtrappingsbane som den klimapanelet skisserer. Fra 2020 forventer oljebransjen å øke produksjonen. Oljedirektoratet

 

Staten betaler fire av fem letekroner i dag, mot å få fire av fem inntjeningskroner når feltet er oppe og går ti-femten år senere. Det har hittil vært veldig god butikk for staten. Miljøorganisasjonene mener klimapanelets rapport, og de politiske verdensledernes mål, betyr at den norske staten må slutte å betale for leting etter ny olje og gass fra nå.

Flere av Norges økonomer og analytikere er svært usikre på om oljeindustrien på norsk sokkel vil klare å tjene penger hvis verdens befolkning bare bruker 53-65 millioner fat olje om dagen om tolv år, og kun 9-20 millioner fat olje dagen om 30 år.

Enorm konkurranse

Det koster mye mer å suge olje opp fra havbunnen oppe ved iskanten i Arktis enn å pumpe den opp fra ørkenen i Saudi-Arabia.

Samtidig er det ikke så svart-hvitt at én verdensregion vil fortsette å være lønnsom, mens andre ikke vil være det. Hvis verden klarer nedtrappingen vil det påvirke alle regioners oljeproduksjon.

— Helt generelt, så vil dette skjerpe konkurransen om å forsyne verden med olje enormt. Det vil være naturlig at de mest kostnadseffektive ressursene vinner frem. Dette forutsetter imidlertid et velfungerende marked, og det er ikke gitt i et slikt scenario, sier Jo Husebye.

Han jobber med å analysere blant annet oljemarkedet i selskapet Rystad Energy. Selskapet putter store mengder data inn i en modell de har laget for å si noe om hvordan for eksempel klimapolitikk påvirker verdensmarkedene. Husebye har ikke rukket å kjøre klimapanelets nye tall inn i modellene, og vil derfor ikke være bastant om hvorvidt norsk oljeindustri kan overleve en suksessfull klimapolitikk, og hvilke prosjekter det eventuelt kunne være.

Det varierer nemlig fra prosjekt til prosjekt i land til land hvilke som vil klare å være lønnsomme. Johan Sverdrup-feltet i Norge er for eksempel lønnsom selv på en oljepris nede i 20 dollar fatet.

Johan Sverdrup ABB

Hvis verden når 1,5-gradersmålet med den oljenedtrappingen som klimapanelet skisserer i politikernes ønske-scenario, er det uansett dramatisk for oljebransjen.

— Det ville blitt en skikkelig skrell, sier Husebye.

Bør staten slutte å betale for leting?

«Det er ikkje identifisert behov for tiltak frå styresmaktene si side i denne samanhengen» konstaterer regjeringen i statsbudsjettet.

Tvert imot vil regjeringen støtte oljebransjens investeringsplaner med 27 milliarder kroner neste år. Det er en økning på åtte prosent siden i fjor. Blant annet vil regjeringen bruke 50 millioner skattekroner på å kartlegge olje og gass i Barentshavet.

Er regjeringens politikere helt ute å kjøre? Hiver de titalls milliarder på havet i leting etter oljeprosjekter som ikke kan bli lønnsomme med mindre vi går for tre graders oppvarming, klimautløste kriger og utryddelse av en drøss dyrearter (for mer presis beskrivelse, se her)?

Ikke nødvendigvis.

Selv om Norge allerede har funnet mye olje, så vil det ikke automatisk si at leting er ut. Mange av feltene kan være vanskelige og ulønnsomme å utvinne. Hvis oljeselskapene fortsetter å lete finner de kanskje et nytt, enkelt og kjempelønnsomt felt som gjør at Norge fortsatt kan være oljeeksportør i en lavkarbonverden.

Men verdens yndlingsscenario på 1,5 grader?

— Det er jo så dramatisk at man nok slutter å lete for alle praktiske formål, sier Husebye.

Han bare sliter med å se hvordan det skal skje. Klimapanelets kurver skjærer med mange fundamentale analyser av markedet. For eksempel som hvor lang tid bilbransjen bruker på å få opp produksjonskapasiteten sin på elbiler, for å ta én puslespillbrikke.

— Her kommer nok virkeligheten togende inn på et tidspunkt.