Nasjonaldagsfeiringen i Venezuela på onsdag ble en blodig affære: Mens den hardt pressede sosialistpresidenten Nicolas Maduro talte under en militærparade i hovedstaden Caracas, stormet rundt 100 Maduro-tilhengere den opposisjonskontrollerte nasjonalforsamlingen med slagvåpen og fyrverkeri like før klokken 10 om morgenen.

Rundt 15 mennesker ble skadd i volden som fulgte, flere av dem folkevalgte, men også journalister og administrativt ansatte. Én politiker ble sendt til sykehus med ribbeinsbrudd og hodeskader, samtidig som bilder og videoer viser flere blodige og skadde mennesker både i og utenfor nasjonalforsamlingen.

Filter Nyheter har vært i kontakt med Georgia State University-professor Jennifer McCoy, som tidligere har vært både valgobservatør og fredsmegler i Venezuela. Statsviteren følger situasjonen i landet tett og har gjort seg tanker om hva som på kort sikt kan føre landet ut av konflikt og krise. Blant annet mener hun at følgende er gjennomførbart, om enn ikke sannsynlig:

  • At det legges et sterkere internasjonalt press på Maduro, blant annet ved at flere velger å ikke anerkjenne hans omstridte «folkekongress» (som skal skrive en ny grunnlov) eller kjøper venzuelanske statsobligasjoner uten garantier for politisk endring, men samtidig tilbyr nødhjelp og er villige til å garantere for sikkerheten til begge sider i konflikten dersom partene skulle komme til en avtale
  • At motstanden mot Maduro bygger videre på flere avhoppere fra myndighetene og sikkerhetsstyrkene
  • At de som demonstrerer i gatene endrer sin strategi og går inn for en streng, ikke-voldelig linje, noe som vil gjøre at flere vil slutte seg til protestene
  • Men også at opposisjonen anerkjenner sosialistpartiet og foreslår å videreføre noen av Maduro-regimets sosiale programmer, samtidig som makthavere i en overgangsordning (og på visse betingelser) får tilbud om amnesti for småkorrupsjon og -kriminalitet

De harde, politiske frontene i Venezuela – der befolkningen er splittet mellom sosialistiske chavistas (altså Maduro-tilhengere, som mener presidenten står på de fattiges side og bekjemper ulikhet) og opposisjonelle (som mener 18 år med sosialiststyre har sendt landet ut i et økonomisk uføre)  –  er uløselig knyttet til en lang rekke andre problemer:

Etter angrepet mot nasjonalforsamlingen onsdag, skal de voldelige Maduro-tilhengerne, som går under navnet «colectivos», ha forskanset seg utenfor og holdt opptil 350 mennesker innesperret i kongressen i mer enn åtte timer, ifølge nasjonalforsamlingens president Julio Borges.

Det skal også ha blitt avfyrt skudd, men det ble ikke meldt om skuddskader. Det amerikanske utenriksdepartementet har fordømt hendelsen og karakterisert det som «et angrep på de demokratiske prinsippene som vernes av de menn og kvinner som kjempet for Venezuelas uavhengighet for 206 år siden».

Jennifer McCoy har tidligere poengtert at verken fortsatte gateprotester (med risikoen for at volden eskalerer ytterligere) eller at gateprotestene avblåses (og der Maduro-regjeringen fortsetter som før) vil gi noen varig løsning.

Hun tror heller på en «tredje vei», der moderate krefter fra begge sider møtes ved forhandlingsbordet, gjeninnfører et styresett med fungerende maktbalanse, får slutt på mat- og medisinkrisen og begynner på gjenoppbyggingen av landet gjennom kompromisser og valg.

For at dette skal være mulig, må Venezuela imidlertid overkomme to store hindre, mener McCoy:

  • De store kostnadene det kan medføre å gi fra seg makt: Flere myndighetspersoner er skeptiske til å avholde frie valg, nettopp fordi de risikerer å bli straffeforfulgt (enten i Venezuela eller i USA) dersom de taper. Løsningen kan være «columbiansk»: Myndighetene gikk med på å gi gerilja-medlemmer lavere straffer, mens geriljaen måtte betale en økonomisk kompensasjon, gi fra seg våpnene og forplikte seg til ikke å fortsette krigen.
  • Den enorme polariseringen mellom Maduro-tilhengere og -motstandere: De to gruppene har svært lav tillit til hverandre, samtidig som moderate aktører ofte stemples som forrædere eller overløpere. Løsningen kan være hjelp fra det internasjonale samfunnet: Naboland kan sette tidsfrister for når Maduro-regjeringen må akseptere mat- og medisinhjelp, avholde valg med internasjonale observatører og frigi politiske fanger, mens internasjonale banker kan holde lån tilbake.

De massive protestene i Venezuela har nå pågått daglig i rundt tre måneder og rundt 90 mennesker på begge sider i konflikten er så langt drept. Her kan du lese vårt intervju med Maduro-kritikeren Antonietta Ledezma, som besøkte Norge under Oslo Freedom Forum i vår.